En av de mest kjente sangene i Israel heter «Am Israel chai«. Am betyr folk og chai betyr lever. Altså: Israels folk lever.
Vi kan vel vanskelig tenke oss en sang som har som hovedpoeng å fastslå at det norske folket lever. Vi betrakter det som helt selvsagt. Det skyldes nok den store forskjellen det er på norsk og jødisk historie.
Det er nå ca. 4.000 år siden Abraham levde. Da var det eldre steinalder i Norge. Noen hundre år seinere levde Moses, en av verdenshistoriens aller største skikkelser. Han formet en tro og et folk som har overlevd alle slags kriser fram til i dag, og som står for verdens kanskje mest vellykkede land, Israel, mot veldig store odds. Hans lære la også på mange måter grunnen for kristendommen og Islam.
For 3.000 år siden gjorde kong David Jerusalem til hovedstad. Ingen vet tidspunktet helt nøyaktig. Men 1996 ble plukket ut til å markere byens 3.000 års-jubileum.
Under David og hans sønn Salomo stod Israel på høyden av sin makt. Etterpå ble riket delt. I året 587 f. Kr.
Jerusalem ødelagt av babylonerne og store deler av befolkningen i Israel ble bortført til Babylonia og andre steder. Ti av Israels tolv stammer ble mer eller mindre borte. Det er en utall av teorier om hvor de ble av. Ibo-stammen i Nigeria regner seg som etterkommere av Israels ti stammer. Og noen har selvsagt funnet ut at danene, som gav navn til Danmark, må være etterkommere av Dans stamme. Noen mener også at deler av befolkningen i Afghanistan har jødisk bakgrunn. Teorien bygger dels på muntlige overleveringer, dels på at navn på ulike afghanske stammer ligner de israelittiske. I den måten Islam praktiseres på av mange i Afghanistan, er det enkelte skikker som klart synes å ha jødisk opprinnelse. Blant annet hører det med å tenne lys fredag kveld, slik jødene alltid gjør ved inngangen til sabbaten. Men alt dette vil nok de fleste fagfolk betegne som rene spekulasjoner.
Siden ble Israel en del av perserriket. Det var i denne tida Haman, som var en av de øverste lederne i riket, la planer om å få hver eneste jøde i hele det store riket drept. I stedet endte det med at Haman ble hengt i en galge han selv hadde laget til for jøden Mordekai. Dette kan vi lese om Esters bok i Bibelen. Jødene feirer Purim-festen til minne om dette. I 1996 var denne festen den 5. mars.
Chanukka-festen, som jødene feirer noenlunde samtidig med vår jul, er til minne om en nasjonal og religiøs frigjøring fra syrerne omkring år 160 før Kristus. Den gangen var det ikke snakk om å drepe alle jøder fysisk, men å tvinge dem til å oppgi sin tro og sin kultur, et slags kulturelt folkemord. Om dette kan vi lese i Makkabeerbøkene, som hos oss inngår i de såkalte gammeltestamentlige apokryfer, men som blant annet katolikkene regner med i Bibelen.
I året 63 f. Kr. kom Israel under kontroll av romerne. Det er denne tida vi møter i det nye testamentet i Bibelen. Religiøst hadde jødene en stor grad av frihet, men nasjonalt var de undertrykt. Etter to opprør ble jødene utsatt for harde tiltak som i praksis fordrev mange av dem fra landet og gjorde det vanskelig å fortsette deres gudsdyrkelse.
På 300-tallet ble den katolske kirken temmelig enerådende i Vest-Europa. Jødene kom under et sterkt press fra en systematisk diskriminering, og ofte forfølgelse. Jødene var stadig fristet til å velge den enkle utveien: La seg døpe og bli kristne. Noen valgte denne løsningen. Men på tross av forfølgelsene og det store presset: Israels folk levde videre, også i Europa.
Det var mye det samme i den arabiske verden også. Systematisk diskriminering og forfølgelse gjorde det fristende for jødene å oppgi sin tro og heller gå inn i Islam. Men mens de fleste kristne gav opp, holdt mange jøder fast på fedrenes tro.
Gjennom historien har jødene stadig vært forfulgt, både i Europa og i arabiske land. Jødene har hatt en slags tommelfinger-regel at de sjelden fikk være i fred i et område i mer enn 40 år om gangen. Noen ganger ble det kortere mellom hver pogrom. Pogrom er et russisk ord som betyr ødeleggelse. Det artet seg gjerne slik at store mengder med pøbel trengte seg inn i jødenes ghetto, hvor de plyndret, herjet, slo og voldtok i flere dager uten at politiet gjorde noe for å stanse det.
Et resultat av dette er at jødene stadig måtte være forberedt på en rask flukt fra sitt hjem. Det var derfor fint om det var noen i familien som kunne andre språk, og at man hadde best mulig utdanning slik at det skulle være lettest mulig å starte på nytt i et annet land. Alle jøder hadde en ubrytelig plikt til å hjelpe flyktninger og forfulgte. Det var også viktig å ha sine eiendeler i en slik form at det var lett å ta dem med seg under flukt. Dette er bakgrunnen for at jødene ble spesialister på diamanter og andre edelsteiner. Det har de fortsatt også etter at mange av dem flyttet til Israel. Diamantsliping er en viktig industri i Israel, ikke minst i Netanya.
I 1492 fikk alle jøder i Spania beskjed om at de hadde tre alternativer: La seg døpe og bli katolikker, flykte fra landet eller dø. Mange valgte å flykte. Noen ble katolikker i navnet, men fortsatte under trussel om dødsstraff å praktisere deler av sin jødiske tro.
Mange steder fikk jødene ikke eie jord, fikk ikke ha offentlige stillinger og var utestengt fra mange andre muligheter også. Derfor måtte de ta det de kunne få. I Ukraina og andre steder brukte herskerne jødene som skatteoppkrevere. Dette førte til et jødehat som av og til eksploderte i pogromer hvor tusener av jøder ble drept.
Det er ikke plass til å nevne så mye mer fra jødehatets historie. Men vi kommer ikke utenom den største tragedien som har rammet det jødiske folket, en tragedie som står i særstilling i verdenshistorien: Hitlers forsøk på å utrydde hver eneste jøde fra jordens overflate. Det lyktes nazistene å drepe ca. 5,2 millioner, de fleste med gass. I tillegg ble mange jøder utsatt for sult, kulde, store anstrengelser og mishandling.
Overdødeligheten blant jødene på grunn av denne behandlingen var på over en million mennesker, så det er riktig å si at nazistene drepte mer enn 6 millioner jøder. Og planen var altså å drepe hver eneste jøde i hele verden.
Nei, det er ingen selvfølge at Israels folk lever. Det er et av de virkelig store underne. De fleste av de folkene israelittene levde sammen med i oldtida, er borte forlengst. Egypt finnes ennå, men svært få kan det gamle språket og kjenner den gamle kulturen. Filistre, hetitter, babylonere, fønikere osv – de er borte. Men Israels folk snakker fremdeles det samme språket og har den samme religionen som Moses gav dem. Og nå har de også, for første gang på over 2.000 år, selv kontrollen i sitt eget land. Det er ikke rart at Israel har støtte fra et stort flertall av verdens jøder. Men ennå er Israel truet av fundamentalistiske muslimer.
Les mer:
Jødehatets historie (mer omfattende fremstilling)
