Bakgrunn
Tirsdag 23. februar viste Med Israel for fred filmen The Other Dreamers på Saga kino i Oslo. MIFF viste filmen i protest mot filmfestivalen Human Rights Human Wrongs, som boikottet filmen bare fordi den var laget i Israel. MIFF har også krevd stans i offentlig finansiering av slik diskriminering. Til filmvisningen inviterte MIFF tidligere styreleder for Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, Anne Sender, til å holde en innledning. Sender ble dessverre forhindret fra å delta, men her følger en kronikk hun har skrevet i anledning filmboikotten. Sender er i dag sekretariatsleder for Samarbeidsrådet for Tros- og livssynssamfunn.
Sosiologen Helene Fein karakteriserer antisemittisme som en vedvarende struktur av fiendtlige holdninger og handlinger som er rettet mot jøder som kollektiv. Antisemittismen kan ifølge Fein komme til uttrykk i menneskers holdninger, som ideologi, myter, folklore i billedbruk i kulturen og som handlinger i juridisk diskriminering, politisk mobilisering mot jødene og kollektiv eller statlig vold.
Samtidig vet vi godt at ord og synspunkter ytres uten at det alltid er så vondt ment. Tidspress, ytre omstendigheter, liten bakgrunnskunnskap og ideologiske briller er også erkjennelser som må få plass på skalaen. Han som antagelig i et ubetenksomt øyeblikk sa nei til visning av den israelske filmen «The Other Dreamers» under Human Rights Human Wrongs festivalen i Oslo i februar handlet trolig raskt og uten å tenke nøye gjennom saken, men da han innså konsekvensene, var det ingen vei tilbake. I et polarisert kulturpolitisk miljø der hovednormen allerede er å støtte akademisk og kulturell boikott av israelske aktører, er det lite rom for feilskjær eller bevegelighet. Det gjelder i norsk offentlighet generelt, og enda mindre rom gis i den enøyde Israel-Palestinakonfliktens virkelighetsperspektiv. Takk til Med Israel for fred (MIFF) som fikk vist filmen i Oslo utenom festivalen.
Cecilie Hellestveit, forsker ved International Law and Policy Institute (ILPI), skriver i sin analyse av NRKs dekning av Midtøstenkonflikten 2008-2011: «Norske medier trenger bredere og dypere analyser fra ulike kilder utover de gamle norske politikere og synsere. Det er underkommunisert om Israels dilemmaer og man godtar grunnfortellingen om Israel som overgriperen alltid – for lite forklares om bakgrunnen for Israels handlinger.»
Til dette vil jeg tilføye at Israel er mer enn sin konflikt – som det palestinske samfunn er det. Det er hjem for et mangfold av forskjellige etniske, kulturelle, religiøse og sekulære borgere og et arnested for ideer, forskning og produksjon på utallige samfunnsområder helt i verdenstoppen – og en boikott vil også ramme Norge. I Israel utvikles kunnskap og erfaringer som kommer hele menneskeheten til gode – og som mange palestinere dessverre blir holdt utenfor på grunn av konflikten. Det er en konflikt som i likhet med mange andre konflikter i verden kan løses med ledelse og vilje fra begge sider.
Israel er altså et komplekst samfunn med mange ansikter, og ett av dem kunne vært vist frem på filmfestivalen – det menneskelige, det som dyrker frem humanisme, som har omsorg for annerledeshet. Gudene skal vite at okkupasjonens ansikt får plass i både akademia, kultur og medier – hvilket også er riktig med en israelsk regjering som jeg mener går i fullstendig feil retning. Men plassen må ikke fylles med oppfordring til hat, de-humanisering, overdrivelser eller fôre gamle myter og konspirasjonsteorier, slik mange grupper gjør det, inkludert i offisielle palestinske mediekanaler. Det er en ansvarsfraskrivelse av norske aktivister å ikke adressere dette når antisemittismen så åpenbart er på fremmarsj på alle kontinenter.
Israel kan begynne nå med dekonstruksjon av bosettinger og diskriminerende lover, mens palestinerne og resten av Midtøsten må starte holdningsendringene som i lov og praksis kan tåle nærværet av «den andre» – inkludert jødene. Ingen av delene vil oppnås ved boikott av tankegods eller enøyd heiing bare på den ene parten. Forpliktende, overvåkede samarbeidsprosjekter, økonomisk vekst og samhandling kan det.
Det som gjør meg trist er at nettopp akademisk og kulturell boikott trekker filmduken vekk i Norge for å slippe å vise frem nyansene. De miljøene som bekjemper ensretting, eksklusivitet og rasisme inne i Israel er de samme som lager disse små filmbildene av et fellesskap som har evne til å mestre utfordringene med kreativitet og tålmodighet. Alt det vi egentlig trenger, men som iherdig stenges ute av folk som ikke selv rammes av konsekvensene. Og ja, jeg tror det er farlig, fordi det forsterker frykt og motløshet i den israelske befolkningen og blant palestinere som mister jobb, sårt tiltrengt kompetanse og kontakt med internasjonale investorer. Det er dem boikotten rammer mest i praksis, og vanlige folk på begge sider kjenner dyp frustrasjon over at altfor mange krefter brukes til å bekjempe eller fremme boikott heller enn å løse kjernen i konflikten.
I min forståelse er dialogen et viktig verktøy som kommunikasjonsform mellom ulike interessegrupper, som politisk virkemiddel og som kanal for mellommenneskelig kontakt. Den er ikke bare ønsket og nødvendig mellom ulike tros- og livssynssamfunn i Norge, men den er helt uunnværlig for å løse de utfordringene vårt samfunn står overfor. Underlig nok er det ofte de samme norske miljøene som fronter ytringsfrihet, uenighetsfelleskapet og toleranse for mangfoldet som roper høyest om utestenging av den ene stemmen, den jødisk-israelske i en konflikt som ikke bare har to, men veldig mange stemmer som må få sin plass. Hvor mye mer nødvendig er ikke dialogen i Israel og Palestina? Hva kan vi gjøre for å sikre at de som sitter ved forhandlingsbordet vet og forstår mer om motparten enn at de er soldater og terrorister?
Det er disse andre ansiktene den boikottede filmen skal finne frem til og hjelpe oss til å se videre og forbi syndebukk- og offermerkelappene. De samme kulturarbeiderne fikk priser under verdens største filmfestival i Berlin denne måneden – den åpenheten og inkluderingen de ikke fikk i Norge. Hvor skal de finne dette som trengs for at viljen til forhandlinger skal vokse frem om alt stenges? I sine naboland, der ekstremismen har tatt nakketak på alt? Faktum er at anti-normalisering og isolasjonslinjen fôrer radikaliseringsbølgen både i Israel og Palestina.
Så kan noen si at 70 år med kontakt mellom partene ikke har løst dette, heller ikke enorme bistandsbudsjetter til palestinerne som Norge har bidratt til. Hvem er vi som setter tidsfrister? Er svaret å stoppe enhver kontakt, enhver mulighet til å samarbeide om ideer og prøve alternativer? Er det ikke mulig å fremme palestinernes sak uten å peke ut og utestenge Israel? Er det ikke mulig å fremme palestinernes sak uten å ha boikott som haleheng? Min mening er at akademisk og kulturell boikott faktisk fungerer mot sin hensikt og på våre premisser – ikke for dem som betaler prisen der livene leves.
