Helt fra Bibelens budskap først ble kjent for ikke-jøder har læren om det jødiske folkets guddommelige utvelgelse provosert misunnelse og fiendskap. Mange andre folk og religioner har hatt og har lignende tanker, uten at antisemitter har vært like opptatt av det. Særlig kristne og muslimer elsker jødenes idé om guddommelig utvelgelse. Kristne kirkeretninger var raskt ute med å lære at kirken hadde overtatt jødenes utvelgelse. Islam gjorde noe lignende. Muhammed benektet ikke at Abraham var utvalgt av Gud, han omdefinerte ganske enkelt Abraham til å være en muslim.
De siste århundrene har det vært to bevegelser som man skulle tro fikk jødehaterne til å bli mindre opptatt av jødene som «guds utvalgte folk». For det første har storsamfunnet blitt mer sekularisert, og det skulle kanskje gjøre det lettere å anse guddommelig utvelgelse som en pompøs anakronisme. For det andre er tanken om en særskilt utvelgelse blitt svakere hos moderne jøder (som også er blitt sekularisert), og selv blant de som tror på den er det et sjeldent tema. (Flere jødiske retninger har også bevisst tonet ned saken for ikke å provosere fiendskap.)
Likevel – angrep mot jøder generelt og mot Israel spesielt fortsetter å komme på grunnlag av idéer om «Guds utvalgte folk». Det mest høyprofilerte eksempelet i Norge fra de siste årene kom fra forfatter Jostein Gaarders tastatur i Aftenposten 4. august 2006: «Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk. Vi ler av dette folkets griller og gråter over dets misgjerninger. Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme,» skrev Gaarder mens Israel forsvarte seg mot tusenvis av terrorraketter under Den andre Libanon-krigen.
Men antisemitter forstår ikke hva det vil si å være Guds utvalgte folk, påpeker Dennis Prager og Joseph Telushkin i boken Why The Jews? The Reason for Antisemitism (utgitt i 1983):
«Jødisk utvelgelse har alltid betydd at jødene anser seg selv utvalgt av Gud til å spre etisk monoteisme til verden og til å leve som moralske «lys for nasjonene (Jesaja 49,6). Alle andre betydninger tillagt jødisk utvelgelse er ikke-jødiske.
Den hebraiske bibelen, hvor konseptet kommer fra i sin helhet, verken sier eller antyder at statusen som utvalgt betyr overlegenhet eller privilegium for jødene. Bibelen gjentar stadig og grundig at jødene ikke ble utvalgt fordi de hadde særskilte egne positive kvaliteter. Hver nasjon er lik for Gud – «For meg, israelitter, er dere som kusjittene, sier Herren.» (Amos 9,7). Gud valgte jødene «ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene» (5. Mos. 7,7), men ganske enkelt fordi de er etterkommerne av den første etiske monoteist, Abraham (1. Mos. 18,19). Det er deres eneste bragd.
Jødenes status som utvalgt bærer ikke med seg verken privilegier eller høyere status, bare forpliktelser og lidelser. «Bare dere ville jeg kjennes ved blant alle jordens slekter. Derfor vil jeg straffe dere for alle syndene deres» (Amos 3,2). Jødene er utvalgt bare for å fullføre en oppgave. Dette folket velger seg selv, eller som troende jøder tenker, ble utvalgt av Gud, for å gjøre menneskeheten klar over Det øverste moralske vesen. Dette er faktisk hva jødene, ofte på tross av seg selv, har gjort. Louis Jacobs skriver om dette i boken A Jewish Theology: «Det blir tydelig at vi ikke har å gjøre med et dogme som er umulig å bevise, men en anerkjennelse av et nøkternt historisk faktum. Verden har fått fra Israel ideen om en Gud som er rettferdig og hellig. Det er slik Gud ble kjent for menneskeheten.»
En annen grunn til at jødisk utvelgelse aldri må bli ansett som en lære om rasemessig overlegenhet, er at jøder ikke er noen rase – ikke etter noen aksepterte definisjoner av verken jøde eller rase. Det jødiske folket er satt sammen av medlemmer fra enhver rase. Det er et folk definert ved sin religion, ikke ved en rase. På denne måten kan alle, fra enhver rase eller nasjonalitet, bli en jøde og dermed utvalgt. Alle som tar på seg den jødiske oppgave blir et medlem av det utvalgte folk. Siden alle kan bli utvalgt, kan ikke utvelgelsen være rasebestemt. Man kan da like gjerne snakke om en rase med etiske monoteister, eller en kristen rase. Jøder er etterkommere av Abraham, en mann fra Mesopotamia. Det som gjorde ham til en jøde var hans tro, ikke hans blod.»
Så langt Prager og Telushkin. De avslutter sitt kapittel om Guds utvalgte folk slik:
«Nesten hver nasjon ser seg selv som spesiell på en eller annen måte. Kinesernes ord for Kina er «sentrum av verden». Amerikanerne har «manifest destiny. [Vi kunne lagt til: «Det er typisk norsk å være god.»] Kristne har trodd at bare kristne kommer til himmelen og muslimer ser på seg selv som Guds budbærere. Likevel – av alle verdens folk – er det jødenes lære om utvelgelse som forårsaker de skarpeste angrepene. Det er nok et unikt aspekt ved det unike fenomenet kjent som jødehat.»
