I Jerusalem Post 15. desember 2011 tok Israeli fram et eksempel på en tidligere «arabisk vår» fra 1990-tallet. I Algerie ble det revolusjonære regimet til National Liberation Front kastet, og frie valg ble annonsert med stor fanfare. Frie valg skulle lede til borgerstyre hvor menneskerettigheter ble respektert og korrupsjon bekjempet. Veien var åpen til moderasjon og modernitet, sa analytikerne og «profesjonelle optimister».
Men hva skjedde i Algerie, og hva skjer i Tunisia, Marokko og Egypt 20 år senere? Det er konservative, reaksjonære, tradisjonelle og anti-demokratiske organisasjoner, som Det muslimske brorskap, salafistene, wahhabis, Hizb ut-Tahrir eller andre Taliban-lignende varianter som til slutt kommer til makten.
– Det er et sørgelig paradoks at selv om mange av disse gruppene forakter demokrati og avviser det fullstendig, så ender folkemengden som roper om demokrati med å stemme på demokratiets fiender når de kommer i stemmelokalet, skriver Israeli.
Da parlamentsvalg ble avholdt i Algerie 26. desember 1991, viste det seg at partiet Islamic Salvation Front lå an til å få mer enn to tredeler av plassene i parlamentet. Oppslutningen i prosent var 47,3 prosent, ifølge Wikipedia.
Med klare utsikter til at Algerie ville bli en islamistisk stat, valgte den gamle militærjuntaen å gjøre kupp. Borgerkrigen som fulgte, mellom regjeringsstyrkene og ulike islamistiske grupper, kostet mellom 150.000 og 200.000 mennesker livet de neste 11 årene. [Til sammenligning er omlag 7.500 palestinere drept i konflikten med Israel de siste 24 år.]
– Vesten var klar over at dette skjedde på grunn av valget som de hadde støttet, påpeker Israeli.
Alle som følger med, blir stadig minnet på islamistenes forakt for Vesten og alt som er knyttet til demokrati og frihet.
– Likevel er vi stille når disse islamistene danner partier som blir «demokratisk» valgt til makten, skriver Israeli.
Raphael Israeli er professor i historie ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, med islam, Midtøsten og Kina som spesialfelt.
