Høsten 2019 skal MIFF utgi boken til Lyn Julius om hvordan jødene ble jaget og presset ut av den arabiske verden. Denne øyenvitneskildringen er gjengitt i et appendiks til boken. Les mer om hvordan jødene ble jaget ut av Libya her.
—
Flere ville ha visst at redslene under Holocaust berørte også Nord-Afrika om mediene hadde vist større interesse for personer som Shimon Teshuva, en overlevende fra Libya. Shimons historie sto i den hebraiske kveldsavisen Maariv i april 2013.
Det første vi tenker på når vi snakker om Holocaust, er det berømte bildet av Auschwitz-Birkenau eller det at seks millioner ble drept.
Det meste av faktamaterialet og filmene tar for seg europeiske jøder, og det er derfor det er viktig å høre beretningen til Shimon Teshuva (85) fra Michmoret.
Det begynte i 1940 i Benghazi da Teshuva-familien var en viktig familie i samfunnet. Benghazi hadde fem ganger gått fra italienske til tyske til britiske hender. Hver gang var det plyndring, pogromer, påtenning av butikker.
«Jeg husker en kveld da noen banket voldsomt på døren, og så ble døren slått ned og det kom folk inn i huset som lette etter gull og verdisaker. Vi flyttet til Puerta Barida – en liten by ved grensen til Egypt. Jeg husker at Mussolini kom og besøkte oss. Det ble en enda mer antisemittisk stemning – jøder ble tvunget til å ha butikken åpen på sabbaten, på skolen ble barna kalt «esler» og måtte gå på alle fire. Jeg vendte aldri tilbake til den skolen.
Min far sendte meg tilbake til Benghazi så jeg skulle få utdannelse, men han var ikke klar over at situasjonen var blitt verre der – jødiske barn fikk ikke gå på italienske skoler mer, så vi leste hjemme med privatlærere.
I april 1942 beordret Mussolini alle jøder til en konsentrasjonsleir i ørkenen; de fikk bare lov til å ta med seg klær og sengetøy. Det var en reise på fem dager, og vi ble lastet opp på bilene som kveg. Om dagen var vi i den forferdelige ørkensolen, og om natten i isnende kulde. Jeg var tolv år gammel. Vi kom til en militærbase midt i ørkenen omgitt av fjell. Det var 2700 familier i Giado-leiren.
«Området var delt opp, og hver familie fikk én kvadratmeter avmerket med tau. En lang planke med hull ble brukt til latrine. Det var ingen dusjer, og vi var dekket av lus.
De fleste i leiren ble syke, blant annet av tyfus. Det var ingen leger i leiren, siden jøder vanligvis var ansatt i statsadministrasjonen og handel. Det var et mirakel at jeg overlevde.
Folk hadde med seg (smuglet) gull og verdisaker, og de klarte å kjøpslå med beduinene i omegnen. Mor smuglet inn en liten symaskin som hun brukte til å sy fargerike skjerf til beduin-kvinnene.
Det var ingenting å gjøre i leiren, og vi kunne ikke flykte, siden det ikke var noen steder å dra.
Jeg mistet min far, min bror og fem til fra familien min på grunn av sykdom.»
Giado-leiren var i drift fra april 1942 til mars 1943, da britene tok kontrollen etter å ha beseiret tyskerne.
Da familien vendte tilbake til Benghazi, oppdaget de at byen var ødelagt. Faren deres var død, og moren levde av å sy – familien fikk en vanskelig tid.
Shimon var bare 13 år, men han skjønte da at jødene ikke hadde noen fremtid i Libya. Likevel måtte han bli og passe på familien.
Shimon prøvde å få jobb i leiren til britenes hær, og etter noen forsøk, og med mye hjelp, klarte han det. «På denne tiden begynte jeg å tenke på Aliya. Jeg klarte å få i gang en liten grønnsakmark som overbeviste de israelske soldatene om at jeg mente alvor.»
I 1945 fikk han uniform og ble satt til papirarbeid. Han skilte lag med familien, og kvelden før han dro fra Libya fikk han morens velsignelse.
Det første året i Israel tilbragte han i Ein Vered, så flyttet han til en kostskole i Ben Shemen. På den tiden var studentene omgitt av arabere som kastet stein på bussen deres og gjorde livet vanskelig. Han ble innrullert i den israelske hær i 1948 og kjempet i mange kriger.
Da han ble spurt hvorfor det ikke er flere som kjenner til dette aspektet av Holocaust, svarte han at hvis mediene hadde vært interessert, ville det vært bedre kjent. Folk er ikke klar over denne historien, siden mediene valgte ikke å legge vekt på den.
Konklusjonen hans er at «Jeg er veldig stolt over å ha overlevd alle hindringer. Israel er hjemmet mitt – det finnes ingen andre steder.»
https://jewishrefugees.blogspot.com/2013/04/a-libyan-holocaust-survivors-story.html
