Antisemittisme er ikke et muslimsk problem, erklærer jusstudent Pamir Ehsas, i en overskrift i et debattinnlegg i Aftenposten 28. november. Antisemittisme er et kollektivt problem, fortsetter han. Det siste er selvsagt riktig, og dermed er også overskriften feil. Antisemittisme er også et muslimsk problem, med mindre muslimene ikke er del av kollektivet?
Alle som leser hva sunni-muslimenes topp-teologer sa om jødene i 1968 vil forstå at antisemittisme er et stort muslimsk problem. Les hvordan jødene og Israel ble omtalt av religiøse ledere i den sunni-muslimske retningen under Den fjerde konferansen ved Det islamske forskningsakademiet (1968) ved Al-Azhar universitetet i Kairo.
Det er skremmende historierevisjonisme Eshas serverer:
«Historisk sett har jøder og muslimer levd godt i sameksistens. Jøder hadde status som dhimmi (beskyttet folk) i Midtøsten. Betegnelsen sikter til ivaretagelsen av de sosioøkonomiske, politiske og rettslige rettighetene for et folkeslag.»
I motsetning til Ehsas rosenrøde fremstilling, betydde dhimmi-statusen at jødene var systematisk undertrykt, i beste fall som annenrangs borgere. I de enorme områdene som muslimene etter hvert erobret og over en tidsperiode på 1400 år har det selvsagt vært positive unntak, men den overskyggende faktoren har likevel vært at jøden var rettsløs, prisgitt vekslende herskeres luner. Når en jøde ble overfalt og plyndret, kunne han ikke forsvare seg under angrepet. Han kunne ikke vitne mot forbryteren, selv om han visste hvem det var. Den eneste muligheten for å få forbryteren straffet, var at to muslimer vitnet på jødens vegne. Det forekom av og til, av grunner som er nevnt foran, men straffen ble vanligvis nokså mild for muslimen. Periodevis førte disse reglene nærmest til slaveri, der jøder kom fullstendig i lommen på «beskyttere».
Les mer i artikkelen Jødenes historie i arabiske land før 1948.
Den britiske språkeksperten og misjonæren Henry Martyn besøkte Persia (dagens Iran) i 1811. Han skrev: «Jødene er like undertrykt i Persia som alltid. Deres kvinner får ikke lov til å bære slør, som alle andre må gjøre, så dersom en [jødisk kvinne] er mer enn vanlig vakker, blir hun raskt tilkalt, gjort til en muslim og plassert i et harem.»
I boken Fordrivelsen av Lyn Julius utgitt av MIFF høsten 2019 er mange lignende eksempler nevnt.
Ehsas: «Det kan eksempelvis vises til at sultanen i Marokko stoppet deportasjonen av 250.000 jøder til nazistenes konsentrasjonsleir som følge av dette samholdet.»
All honnør til sultanen. Men dette er ikke alt som er å nevne om jødene i Marokko. «Så langt tilbake som på syvhundretallet ble hele samfunn i Marokko utslettet av Idris den første. I 1033 ble rundt 6.000 jøder myrdet i Fez av en muslimsk gjeng. I 1465 fant enda en massakre sted i Fez som spredte seg til andre byer i Marokko. Det var pogromer i Tétouan i 1790 og 1792 der mange barn ble myrdet. Mellom 1864 og 1880 var det en rekke angrep på jødene i Marrakesh, og hundrevis døde. I 1903 var det pogromer i Taza og Settat der mer enn 40 jøder ble drept», skriver Lyn Julius i Fordrivelsen.
Julius skriver også: «I Marokko skulle «middelalderens skumring … fortsette til godt inn på 1800-tallet, og for noen inn i 1900-tallets andre tiår». Jøder måtte gå barbent forbi moskeer. For egen sikkerhets skyld måtte de oppholde seg i ghettoer – for å beskytte seg mot folkets aggresjon. Det finnes tilfeller der jødiske kvinner og barn ble solgt som slaver. De heldige slapp fri fra arabere eller berbere mot løsepenger.
På lignende måte som med deres askenas-motstykker i middelalderens Europa sperret de islamske laugene jøder i Marokko ute fra visse yrker. Som i Europa utførte de visse nødvendige økonomiske funksjoner som utlån av penger og tilknyttede oppgaver som metallbearbeiding, som av den ikke-jødiske majoritet ble ansett som foraktelig eller uheldig. Jødene fikk de simpleste oppgavene – for eksempel salting av de avhugde hodene til henrettede fanger.»
Ehsas nevner ikke at bare noen få tusen jøder er tilbake i Marokko i dag. Da en mulighet til å unnslippe statusen som dhimmi bød seg, søkte de fleste marokkanske jødene tilflukt i Israel.
Ehsas: «Rivaliserende holdninger mellom jøder og muslimer er et fenomen som først ble problematisk på 1900-tallet. Dette skyldtes i stor grad europeisk innflytelse i Midtøsten gjennom koloniland, nazistisk propaganda og okkupasjonen av Palestina.»
Jødene fikk større grad av frihet og muligheter med europeisk kolonistyre fra 1800-tallet av. Situasjonen for jødene ble kraftig forverret igjen da de arabiske nasjonalstatene ble etablert. Nazistisk propaganda spilte utvilsomt en viktig rolle, men deres jødehat fant god grobunn i mange århundres fiendtlighet og undertrykkelse av jødene.
Ehsas slår tilbake anklager om antisemittisme blant muslimer med å synes det er «merkelig at USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland troner på toppen av voldshandlinger mot jøder».
Først litt pirk: Ehsas hevder å ha hentet dette fra en undersøkelse utført av «Jewish World Congress». Lenken i Aftenpostens artikkel går imidlertid til en omtale i magasinet Time av rapporten som er utgitt av Tel Aviv University, Kantor Center for the Study of Contemporary European Jewry and the European Jewish Congress.
Så til hovedsaken: Det er ikke merkelig i det hele tatt at disse vestlige landene har flest voldshandlinger mot jøder. Disse landene har nemlig noen av de største jødiske befolkningene i verden i dag.
Men den viktigste grunnen til at argumentet er uholdbart er dette: Noen muslimske landområder ble med vold renset for jøder de første generasjonene etter Muhammed. Andre muslimske landområder er blitt renset med vold, trakassering og forfølgelse de siste generasjonene i vår tid. Ehsas ser også ut til å glemme at en betydelig del av volden mot jøder i vestlige land blir begått av nettopp muslimer. En måling fra 2018 i 12 EU-land viste at ved trakassering av jøder hvor gjerningspersonen er identifisert, så var de skyldige oftest noen med «ekstreme muslimske synspunkt» (30%), noen med venstreorienterte politiske synspunkt (21%) eller høyreorientert politisk synspunkt (13%).
Ehsas skriver: «Nivået av negative holdninger mot jøder blant muslimer har vært direkte koblet opp mot konfliktnivået i Israel.»
Her fremstilles det igjen som om negative holdninger mot jøder blant muslimer oppstod i 1948. I over tusen år var jøder og kristne annenrangs borgere – dhimmier – under muslimsk dominans i den arabiske verden. En hovedårsak til konflikten rundt Israel er at araberne ennå ikke har akseptert jødenes frihetsbevegelse – zionismen, påpeker Nathan Weinstock. Før han ble kjent med opplysninger som de MIFF gjengir og lenker til i denne artikkelen, var også Weinstock, som Ehsas, en kritiker av Israel. I dag er han en varm forsvarer av Israel.
Ehsas: «Muslimer flest har ingen negativ assosiasjon med [den jødiske] religionen – muslimer deler samme profeter som jødene, så det ville ha vært selvmotsigende mot den islamske ideologi.»
Hvor mye har han egentlig lest i Koranen og hadithene? Hamas-charteret siterer en slik hadith:
«Den forjettede tid vil først komme når muslimene tar kampen opp mot jødene og dreper dem; når jødene gjemmer seg bak steiner og trær, som vil rope: O, muslim! En jøde gjemmer seg bak meg, kom og drep ham!»
Det er ikke uten grunn at antisemittisme i islam har en lang artikkel på Wikipedia. Tilsvarende finnes for antisemittisme i kristendom og andre religioner og ideologier. Det blir ingen Brighter Tomorrow, navnet på organisasjonen som Ehsas leder, hvis noen løper bort fra ansvaret.
For dem som ønsker å arbeide for en lysere framtid, er det rikelig med oppgaver å ta fatt på!
