De siste tre årene har lokale politikere i en rekke norske kommuner prøvd å vedta boikott av jøder de mener bor på feil sted. Først ute var Trondheim med sitt ulovlige og diskriminerende vedtak i november 2016. Tromsø fulgte tett etter. I byer som Bodø, Moss, Kristiansand og Bergen er boikottforslag avvist, og i Arendal har Ap-ordfører Robert Cornels Nordli lagt saken på vent. I noen kommuner kan det virke som om representanter som kjemper om stemmene til norske jødehatere og dem som tror på løgnbildene av Israel har konkurrert om hvem som først kunne levere inn boikottforslag.
Onsdag 30. januar behandlet kommunestyret i Ulvik i Hordaland et forslag om å boikotte varer fra israelske bosetninger. Forslaget kom fra SVs to representanter.
Rådmannen gjorde følgende vurdering, som gjengis i sin helhet på nynorsk:
«Administrasjonen har sjekka nærare omkring spørsmålet og særleg sett på korleis ein evt boikott kan gjennomførast i praksis. Slik det kjem fram i svaret frå Ordføraren i juni 2018, så omhandlar spørsmålet både internasjonal politikk og handelssamarbeid og dessutan til dels religiøse mot-setningar. At det dessutan vil vere særs vanskeleg i ein innkjøpssituasjon å skulle vurdere eller i det heile finne ut av kor varer kjem frå/vert produsert og evt korleis ein slik boikott kan fungere i praksis, må naturleg nok og spele inn i høve til kva ein konkluderer med på dette spørsmålet.
Ulvik herad er del av eit større interkommunalt innkjøpssamarbeid, der Odda er vertskommune. Dei opplyser fylgjande:
I Hardanger innkjøpssamarbeid brukar vi standardiserte malar som er laga av Direktoratet for innkjøp og forvaltning (DIFI), samt europeisk eigenerklæringsskjema (ESPD) når vi går ut i EØS-området. Desse tek for seg ILO-konvensjonar mot barnearbeid, mot sosial dumping, rett til fagforening, mot korrupsjon og ulovleg prissamarbeid+++.
Våre lysingar er avgrensa til EØS-områda, men i detaljhandelavtalane så kan valde leverandørar importere varer frå utanfor EØS. Import-boikott er vurdert å vere ei nasjonal sak.
Vi har altså ingen retningsliner for kva områder det kan importerast frå.
Slik administrasjonen ser det, så vil det i dei fleste tilfelle ikkje vere råd, utan omfattande detektiv-arbeid, å finne ut om enkeltprodukt vi tingar er Israelproduserte varer produsert på okkuperte områder av Palestina. Eit evt vedtak om boikott og endring av innkjøpsreglement vil difor vere meir eit politisk verdival enn ein reell boikott, då det vil vere altfor krevjande å følgje opp ein slik boikott i praksis. Ein evt boikott og evt endring av innkjøpsreglement vil kun gjelde for Ulvik herad og ikkje innkjøpssamarbeidet vi er ein del av eller innkjøpsreglementet i innkjøpssamarbeidet.
I og med at saka har sin bakgrunn i eit vedtak om utgreiing frå Heradstyret, vert saka lagt direkte til Heradstyret for endeleg handsaming.
På bakgrunn av det som er gjort greie for i dette saksframlegget, finn administrasjonen det rett å tilrå at spørsmålet om boikott av kjøp av Israelproduserte varer frå okkuperte område av Palestina vert avvist, av di det ikkje er mogeleg i praksis å handheve ein slik boikott.
Rådmannen sitt framlegg:
Spørsmålet om innføring av boikott og endring av innkjøpsreglement vedk kjøp av Israelproduserte varer frå okkuperte område av Palestina vert avvist.»
Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Høyre 15 representanter stemte for rådmannens innstilling og avviste dermed boikott. Bare SVs to representanter stemte for.
I mai 2018 publiserte MIFF følgende faktasjekk på forslag om boikott av israelske bosetninger i Vaksdal kommune:
Vestbredden er ikke okkupert av «Palestina», men Israel erobret området i en forsvarskrig mot Jordan i 1967. Israels okkupasjon av Vestbredden er lovlig etter folkeretten. Vanlig praksis i vestlige land viser at det ikke er noe grunnlag i folkeretten for å forby økonomisk aktivitet i okkuperte områder. Avgjørelser ved flere europeiske domstoler bekrefter det samme.
«På Vestbreida vert stadig meir land og ressursar fråteken det palestinske folk til fordel for israelske busettingar med tilhøyrande vegar, murar og kversetting av vatnressursar,» hevder Hestad.
Etter 50 år med bygging på Vestbredden dekker de israelske bosetningenes jordbruks- og boligområder kun 2,7 prosent av arealet. Hestad nevner ikke hvorfor egne veier og murer er nødvendige sikkerhetstiltak, men det skyldes ene og alene den palestinske terroren. Israel overoppfyller sine avtaler når det gjelder vann til palestinerne. Etter 1967 har palestinernes tilgang til vann blitt enormt mye bedre, ikke minst takket være Israel.
«Den internasjonale domstolen og FN sitt sikkerhetsråd har slege fast at busettingane er folkerettsstridige,» hevder Hestad.
Israelske myndigheter har en helt annen forståelse. De skriver blant annet: «Ifølge juridiske begreper er Vestbredden mest korrekt ansett å være et område med konkurrerende krav som bør løses i fredsforhandlinger. Faktum er at både den israelske og den palestinske siden har forpliktet seg til å følge dette prinsippet. Israel har gyldige krav til eierskap i dette området, ikke bare basert på den historiske jødiske forbindelsen til, og lange tilstedeværelsen i området. Det angis som en del av den jødiske staten ifølge Folkeforbundets mandat. Kravet er også gyldig ut fra Israels anerkjente og juridiske rett til sikre grenser, og fordi territoriet ikke var anerkjent å tilhøre en annen suveren stat, og at det kom under israelsk kontroll på grunn av en selvforsvarskrig.»
«I desember 2016 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 2334, som slo fast at israel sine busettingar på okkupert område er eit alvorleg hinder for fred, og oppfordra alle statar om å skillje mellom israel sitt territorium og dei okkuperte områda,» skriver Hestad.
Det passer ikke for Hestad å nevne at resolusjonen ikke er bindende. Den forandrer ikke på de folkerettslige argumentene anført fra israelsk side.
Hestad skriver: «Handel er viktig for busettingane, og bidreg til å gjere busettingsvirksomheten økonomisk levedyktig. Ifølge den palestinske menneskerettighetsorganisasjonen Al Haq, så ville busettingane eksistens vorte alvorleg trua om det ikkje var for den økonomiske støtta frå internasjonal handel. I 2012 vart det eksportert varer frå busettingane til Europa til ein verdi av 230 millionar euro, femten gongar høgare enn eksporten av palestinske varer.»
Europeiske og multinasjonale selskaper er dypt involvert i bosetningsaktivitet i Vest-Sahara, Nagorno-Karabakh, Nord-Kypros og Krim. Telenor leverer for eksempel tjenester til bosettere i Nagorno-Karakabh. I tillegg er noen av verdens største selskaper i sine bransjer involvert, som for eksempel Siemens, Credit Agricole, BNP Paribas, Stander, Vodafone, Renault og Turkish Airlines. Flere store selskaper er også involvert i utvinning av naturressurser og utvikling av okkupantens infrastruktur i okkuperte områder.
– Den omfattende aktiviteten som er dokumentert i rapporten Who Profits viser at forretningskontakt med bosetninger ikke er et menneskerettighetsspørsmål, og heller ikke et juridisk spørsmål. Det er en god forklaring på at den massive støtten multinasjonale selskaper gir til okkupasjon og bosetninger over hele verden, ikke har ført til noen protester eller diskusjoner i FNs menneskerettighetsråd eller andre internasjonale organisasjoner: den er helt lovlig og i henhold til menneskerettighetsnormer, heter det i rapporten. I flere tilfeller har selskapene fått veiledning fra eksperter i folkerett fra utenriksdepartementene til sine statlige eiere som sier at å gjøre forretning under jurisdiksjonen til en okkuperende myndighet som nekter et okkupert folk selvbestemmelse ikke er et brudd på folkeretten eller menneskerettighetene. Verdensbanken, Det internasjonale finansieringsinstituttet (IFC) og et stort antall nasjonale og internasjonale utviklingsbanker har gitt lån på hundrevis av millioner og milliarder av dollar til banker og selskap som gjør forretninger i okkuperte områder rundt omkring i verden. Den fjerde Geneve-konvensjonen gir den okkuperende myndighet anledning til å gjøre forretning i landområder den kontrollerer, og det okkuperte folket har ikke noe vetorett, skriver forfatterne av rapporten Who Else Profits: The Scope of European and Multinational Business in the Occupied Territories.
Lover som ikke gjelder likt for alle er ikke noen lov. Boikott av bosettere av en nasjonalitet og ingen andre, lukter det av. Det jødiske folket har også tidligere smakt slik grotesk diskriminering. Derfor må ordføreren i Vaksdal avvise forslaget fra Hestad.
