Einat Wilf er tidligere Knesset-representant for det israelske Arbeiderpartet og Ha’atmaut. I 2015 var hun hovedtaler på MIFFs Israelkonferanse i Tønsberg.
Wilf vokste opp på den israelske venstresiden. Hun var overbevist: Den dagen palestinerne får sin egen stat, vil Israel endelig leve i fred. De siste årene er hun blitt mer tvilende – ikke minst fordi hennes jakt på en palestinsk fredspartner har mislykkes. Hun tror det vil ta «lang tid» inntil palestinerne aksepterer å dele landet med det jødiske folk.
Men selv om ingen betydelige palestinske partier eller politikere godtar at Israel skal forbli en jødisk stat, bør ikke regjeringen i Jerusalem la dagens situasjon fortsette på ubestemt tid, argumenterer Wilf.
– Dette er øyeblikket hvor den som ønsker å lede Israel, nå eller i framtiden, bør tegne et kart, ikke mumle noe om «to stater», «bosetningsblokker», «adskillelsesbarrieren» eller «1967-linjene med justeringer». Vi trenger et klart kart som viser Israels østlige grense og hvor langt landets territorielle krav strekker seg, skrev Wilf i en artikkel i Ha’aretz 31. desember 2016.
Vest for grensen vil Wilf gi fullt israelsk statsborgerskap til alle palestinere. Hun vil trekke grensen slik at flest mulig bosetningsblokker blir med i Israel, men hun vil oppgi Ariel og la de palestinske bydelene i Øst-Jerusalem bli på østsiden av linjen. Hun ser for seg å beholde 2 til 4 prosent av Vestbredden.
Øst for grensen vil hun si «ja til okkupasjonen, nei til bosetningene». Så lenge palestinerne ikke har akseptert at Israel skal bestå som en jødisk stat, må israelske soldater ha sikkerhetskontroll i de områdene som palestinerne har sivil myndighet over.
– Militær okkupasjon er et nødvendig styringssystem i områder som man ikke planlegger å annektere – inntil krigen tar slutt. Så lenge Israel fører en politikk som viser vilje til å dele landet, er den militære okkupasjonen av landområdene berettiget inntil den andre siden viser tilsvarende vilje, skriver Wilf.
Hun understreker at det jødiske folket har en historisk, juridisk og emosjonell rett til hele landet mellom Middelhavet og Jordan-elven, men innrømmer også palestinerne rettigheter. Wilf mener statlig støtte til alle bosetninger øst for grenselinjen som Israel trekker opp bør stanse. Hun ser ikke behov for å evakuere dem eller gi kompensasjon. Bosettere som insisterer på å bo omgitt av millioner av palestinere dypt inne på Vestbredden må gjøre det uten støtte eller beskyttelse fra Israel, annet enn den beskyttelse som de andre innbyggerne i området får som beboere i et militært okkupert område. Vest for grenselinjen blir alle israelere, øst for grenselinjen blir alle – palestinere og jødiske bosettere – borgere under militær okkupasjon.
Israel må også formulere klart hva som må til for at okkupasjonen avsluttes. Wilf tror en slik politikk vil skape størst mulig skille og minst mulig friksjon mellom de to folkene. Israel vil vise vilje til å avgi land til palestinerne, men forblir militært i områdene inntil fienden legger ned våpnene.
Wilf ser en mulighet til å trekke opp grenselinjen nå, «en klassisk zionistisk politikk hvor man utnytter geopolitiske muligheter til å oppnå viktige resultater uten fare for messiansk grådighet». Hun avslutter med å sitere Talmud: «Hvis du river til deg for mye, kan du stå tomhendt tilbake.»
Les mer: Den israelske akademikeren Martin Sherman avviser Wilfs forslag. Han sier ja til bosetninger, for uten dem blir det ingen okkupasjon og heller ingen fred.