FN-systemet har helt siden 1948 blitt utnyttet av Israels fiender til diplomatisk krigføring mot Israel. De arabiske landene, sammen med deres allierte i den tredje verden, har i de fleste tilfeller automatisk flertall for resolusjoner mot Israel. De siste årene har FN ensidig kritisert og fordømt Israel i rundt 20 resolusjoner, mens land som Kina, Venezuela, Saudi-Arabia, Hviterussland, Cuba, Tyrkia, Pakistan, Vietnam og Algerie ikke har fått noen resolusjoner mot seg. Denne uken startet MIFF, i samarbeid med UN Watch, en underskriftskampanje for å stanse Norges bidrag til denne urettferdige behandlingen av Israel.
Klikk her for å skrive under på underskriftskampanjen på change.org – husk å dele den!
Med Israel for fred (MIFF) har tidligere forsøkt å få Utenriksdepartementet til å informere korrekt om vedtak i FNs sikkerhetsråd. I brev til Stortingets ombudsmann for forvaltningen i november 2019 forklarte MIFFs advokat og styremedlem Jan Benjamin Rødner:
«Det er kun S-rådets vedtak efter kap. VII som er bindende. Vedtak efter kap. VI er bare rådgivende. Denne ordningen har ført til et maktspill i FN hvor det ofte er viktigere å sikre seg allianser, eksempelvis til støtte for et lands søknad om medlemskap i Sikkerhetsrådet, enn at vedtak reflekterer de faktiske forhold eller hva som er internasjonal rett. I løpet av FNs eksistens er det totalt bare et 20-talls vedtak som er fattet under kap. VII. Resten, over 2.000 vedtak, er vedtatt under kap. VI. Således var påstanden i artikkelen mer enn 99% feil, altså nesten fullstendig uriktig. Det gjør seg dårlig for et land som søker å bli innvalgt til S-Rådet, slik Norge gjør i disse dager, at man fremstiller en så viktig del av rådets funksjon feil.»
I Aftenposten 1. desember hadde Norges tidligere FN-ambassadør Morten Wetland et innlegg som belyser at resolusjoner kan bli vedtatt, og internasjonale avtaler inngått, uten at det nødvendigvis blir folkerett.
Wetland skriver om Paris-avtalen: «Det er verdt å merke seg at det heter «Paris-avtalen». Det heter ikke Paris-«konvensjonen» eller «Paris»-traktaten – ord forbeholdt antatt viktige folkerettslige dokumenter. Grunnen er blant annet at USA ikke ville undertegne en tekst som ville kreve at den ble ratifisert av USAs senat med 2/3 flertall.»
Den tidligere FN-ambassadøren fortsetter: «Når man leser internasjonale avtaler, skal man stoppe opp litt dersom alle verdens land har undertegnet, sånn som her. Det kan bety at avtalen er for løs til at den er brysom for dem som ikke har tenkt å ta den så alvorlig. 195 land har undertegnet Paris-avtalen, deriblant alle oljeproduserende land av betydning. Barnekonvensjonen har 140 underskrifter, så selv der er det noen som syns det blir for mye å forplikte seg til. Men ikke Parisavtalen. Den kan alle land skrive under på. Makes you stop and think.»
Her er det en klar parallell til FN-resolusjoner, kommenterer Rødner.
– Med resolusjoner fra FNs generalforsamling, og kap. 6 resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, må man stoppe opp og tenke gjennom hva det betyr. Det betyr helt enkelt at det ikke er så veldig alvorlig ment av dem som stemmer for, men at man gjør det fordi en ja-stemme gir politisk valuta som kan veksles inn i politisk støtte ved neste korsvei, sier Rødner.
– Det er viktig å være uhyre kritisk til FN-initiativer, skrev professor Janne Haaland Matlary i oktober. MIFF har praktisert en kritisk holdning til FN i lang tid. «Den som tror at det som skjer i FN har noen slags høy moralsk kvalitet over seg, og er verd å begå nasjonalt selvmord for, slik Israel forventes å gjøres, har kanskje ikke helt forstått hva som egentlig skjer i FN,» skrev Odd Myrland, MIFFs daværende avisredaktør, i 2005. Senest i desember 2019 ga vi «tallene som viser at ingen bør ta FNs generalforsamling alvorlig».
