Hærfører, landssviker, profet og en av historieskrivingens giganter.
Før jul 1999 gav Hermon forlag ut på norsk Paul L. Mayers bearbeidelse av den jødiske historikeren Flavius Josefus` to mest kjente skrifter: Israels gamle historie og Den jødiske krig. Vi kjenner fra før Bibelens tekster. Men Josefus gir oss mange tilleggsopplysninger og en god oversiktlighet over jødisk historie fra skapelsen av og fram til år 73 etter vår tidregning (e.v.t.). Mayer har tatt med en rekke aktuelle fotografier og plansjer, samt skrevet korte, orienterende komentarartikler. For Bibelleseren og den historieinteresserte er boken en gave av de skjeldne.
I en hundreårsperiode etter Judas Makkabis tid ble Israel styrt av flere etterkommere av hans familie, Hasmoneerne. Indre stridigheter innen familien førte imidlertid til at at det var lett for romerne å ta kontrollen i år 63 før vår tidsregning (f.v.t.) og styre så landet med jernhånd i flere hundre år.
Historikeren Josefus ble født i år 37 e.v.t. Faren, Mattias; var prest ved tempelet i Jerusalem på Jesu tid. Moren var av Hasmoneerslekten, den jødiske kongefamilien som nedstammet fra Judas Makkabi.
Josefus, som naturlig nok het Josef ben Mattias på hebraisk, skulle bli prest som faren. Han vokste opp med tilgang på den beste opplæring som prestenes parti, saddukeere og de mer folkelige fariseerne kunne gi. Selv skriver han i sin selvbiografi (Vita, 9):
«Da jeg var omtrent fjorten år gammel, var jeg allment annerkjent for min kjærlighet til ordet – i den grad at overprestene og lederne i byen regelmessig kom til meg for å få nøyaktig informasjon om særegenheter i loven.»
To år senere begynte han å studere de viktigste religiøse bevegelsene på den tiden, fariseerne, saddukeerne og essenerne. I tre år bodde han i ødemarken som disippel av eneboeren og esseeren Bannus. Så slo han seg en tid ned i Jerusalem hos fariseerne. I sin bok «Israels gamle historie», nevner han i korte avsnitt også kjenskap til Jesus og «stammen av kristne», Jesu bror Jakob og Døperen Johannes.
År 64 kom til å bli av den viktigste betydning for Josefus. Han ble sendt til Roma for å be om nåde for tre prester som var sent dit for å bli dømt av keiseren, den senere så beryktede Nero. Josefus ble introdusert for hoffet, og slik begynte den utviklingen som førte til et knefall for alt romersk, kulturelt, politisk og militært. Bare i sin tro ser det ut til at han forble jødisk livet ut.
Etter to år i Rom kom Josefus tilbake til en jødisk stat på randen av opprør. Romersk korrupt ledelse og grov krenkelse av jødisk religion fikk til slutt opprøret til å bryte løs. De militante selotene var de sterkeste pådriverne. Den kunskapsrike og inteligente Josefus blir gjort til leder for de jødiske troppene i Galilea. Han reiste en hær på 100 000 mann, befestet alle steder som kunne forsvares og innførte romersk militærdisiplin. Men allerede nå måtte han takle indre opprør blant jødene. Når Vespasians romerske tropper så ankom Galilea, flykte de jødiske soldatene i panikk. Men Josefus klarte å samle restene av hæren, og slå seg til i den sterkt befestede byen, Jotapa. Der framviser Josefus det største kløkt og mot i forsvaret av byen. I boken Den jødiske krig skildrer Josefus kampene detaljert fra fase til fase. «Se for dere deres fedre, barn og koner mens de blir slaktet ned,» sier han til forsvarerne, «og la det raseri dere da føler, slippe løs over de som vil drepe dem!» Men romersk ingeniørkunst, kamptrening og tallmessig store manskaper gir dem seier. Alle menn blir drept, 1200 kvinner og barn blir tatt til fange. Kampen har kostet 40 000 jøder livet. Og utrolig nok: Josefus og en mannlig jøde til blir funnet i live i en grotte. I sitt møte med Vespasian står Josefus nå fram som profet: Nero kommer ikke til å forbli lenge i sin stilling som keiser, og – «Du, Vespasian, vil bli Cæsar og keiser – du og din sønn her (Titus).» Dermed går Josefus over på romersk side, og selv om han blir holdt i lenker, gir Vespasian ham «klær og andre private ting, og han behandlet ham vennlig».
I Galilea faller festning for festning. Mens Vespasian forbereder seg på å marsjere mot Jerusalem, får han bud om at keiser Nero er død. På kort tid blir to nye keisere drept og den tredje blir styrtet av de militære. Troppene utroper Vespasian til ny keiser. Han drar til Roma samtidig som han sender sin sønn, Titus, for å knuse Jerusalem med elitetropper.
I Jerusalem raser det borgerkrig. Tre jødiske ledere sloss innbitt mot hverandre. De myrder skånselsløst og med stor styrke. I kampen ødelegger de også store deler av hverandres matlagre. Vi befinner oss ved påsketider i år 70. Tross kampene fylles byen til trengsel av pilgrimer som skyr enhver fare for å delta i påskefesten og ofre i Tempelet. Så kommer den romerske hær og fanger alle inne. De tre jødiske hærførerne går sammen mot den romerske fienden og kjemper heroisk. Sommeren er på veg, og med den heten. Jødene makter ikke lenger å gravlegge sine døde. Utenfor murene og i de trange gastene ligger haugene med lik i oppløsning. Pesten herjer og sulten dreper, folk spiser skinn- og lærbiter. Maria fra Batsuba blir vanvittig av hunger. Hun tar sitt barn fra brystet, dreper det og spiser halvparten. Resten tilbyr hun de redselslagne selotene som kommer til ved lukten av stekt kjøtt.
Josefus følger kampene fra utsiden, men gjennom folk som flykter fra byen, er han også orientert om det som skjer der inne. Dag etter dag går han og roper inn til byen på arameisk og hebraisk. Han ber dem overgi seg, det er dog det minste ondet. Til slutt seirer den romerske krigsmaskinen over de jødiske frihetskjemperne. Etter fem måneders beleiring blir Tempelet blitt satt i brann, og det meste av byen blir jevnet med jorden. «Det samlede antall fanger som ble tatt i løpet av krigen, var 97 000», skriver Josefus senere, «og de som døde under beleiringen var 1.100.000.» Om tallene kan være noe overdrevne, viser de omtrent hvilken mengde mennesker det dreier seg om.
Tre år senere faller den siste jødiske festningen, Massada, i Judea ørkenen for hærfører Flavius Silva og hans tropper. Josefus har alt fulgt med Titus til Rom. Hans gode forhold til keiserfamilien representer ved Vestpasian og siden Titus, vises ved at han får bruke deres familienavn, Flavius. Han får gaver av Titus, og slår seg ned på Vespasians tidligere herregård. Han er blitt romersk borger, og mottar pensjon fra keiseren. Den siste delen av sitt liv vier Flavius Josefus til skrivingen. Slik har han bevart viktige deler av sitt folks historie og religiøse kunskap for ettertiden. Ved hans død kort tid etter år 100, blir han æret med en statue i Rom.
Forfatteren står selv ansvarlig for innholdet.
