Den jødiske krig varte fra år 66 og helt til den siste større festning, Masada ved Dødehavet, falt i mai år 73 etter vanlig tidsregning. Da var Tempelet jevnet med jorden, og i mange år framover klarte romerne å kneble en videre krigføring i Israel.
Men den jødiske tro var ikke knekket. I byen Javne vest for Jerusalem, samlet de seg, ledrne som hadde klart å berge livet under det romerske felttoget. Ført av den vise rabbi Jochannan Ben Zakkai, etablerte de et lærsete, sitt råd og domstol. Så lenge Læren ble forkynt, og bar frukt i kjærlighet og barmhjertighet, var Israel enda intakt, også uten Tempelet.
I Diasporaen, utlendigheten, fortsatte imidlertid nasjonalistiske krefter også en væpnet kamp. Det ulmet under overflaten mange steder, og opprør og strid brøt periodevis ut i indre strid mellom jødiske fraksjoner og mot romermakten. I Alexandria i Egypt var sicarii, dolkemennene, de første til å gjøre opprør etter krigen. De hevdet at jødene burde slå fast at de var selvstendige, og se Gud alene som sin mester. Men opprøret ble knust. I Kyrene fikk opprørsforsøket en sørgelig slutt. Slik gikk det også på Kypros og i Mesopotamia.
I denne tiden befestet kristendommen sin stilling som undergrunnskirke, og forventningene om Jesu gjenkomst fungerte både blant jøder og hedninger som Mesiasforventningene ellers i jødedommen. I motsetning til de klart millitante jødiske bevegelsene, var noe felles for kristendommen og den delen av jødedommen som hadde fått sitt nye tyngdepukt i Javne: En massiv motstand mot enhver bruk av vold.
Da Trajan (117-138) avløste Hadrian som keiser, vekte han strke forhåpninger i det jødiske folket. Han besøkte Judea i åra 130-131. Men det viste seg etter besøket at det var en romersk by han hadde i sinne å bygge på Jerusalems ruiner, og et romersk tempel for en romersk gud, Jupiter.
De forskjellige militante fraksjonene i jødenes leir hadde på denne tiden bilagt de indre stridighetene. I årevis hadde de skjult våpen på strategiske steder i hele landet, og de hadde drevet intens øving på en type krigføring som vi i dag ville kalle geriljakrig.
I tillegg hadde jødene nå en dyktig og inspirerende leder, Simeon. Han bar tilnavnet Bar Kochba, Stjernesønnen. Den gamle velaktede lærde rabbiner, Akiva, kom etter nøye gransking av skriftenem, til at Simon var Mesias, og salvet ham til konge. Derfor fikk han også tilhengere fra fariseernes rekker.
Tinnius Rufus skjønte at den nye oppstanden i 132 var for velorganisert for en letvintløsning, og overførte legionene i Jerusalem til Cesarea. Opprørerne innsatte en egen regjering i Jerusalem, og utgav sin egen mynt, datert «år 1 etter Israels frigjøring». Trolig reiste de også et tempel i byen og gjenopptok ofringene.
Fra Britania (England) kalte keiser Hadrian sin dyktigste hærfører, Julius Severus. Han stablet en enorm hær på bena, seks hele legioner på mer enn 6 000 mann hver, samt mange mindre troppeenheter i tillegg, både romerske og militære styrker fra andre land. I år 134 startet offensiven mot jødene.
Simon visste at han måtte ungå åpne slag. Fra forsvarsstillingene i høylandet i Judea sør for Jerusalem, drev han og hans menn med en desperat geriljekrig. Fjellandskapet, med sine dype kløfter og mange grotter, gav nå et gunstig utgangspunkt for hurtige utfall, raske tilbaketrekninger og bakholdsangrep. Tapene ble store på begge sider i striden.
Jerusalem falt raskt, og Simon og hans folk ble drevet stadig lenger mot sør. Til slutt bet de seg fast i Bethar, der restene av hæren ydte den siste desperate motstanden. Da romerne i august 135 brøt gjennom bymurene, falt Simon der, sammen med de fleste av sine menn. Byen falt den 9. Av, på sørgedagen for ødeleggelsen av det første, Salomos Tempel. Det var også på den samme dagen det andre, Herodes Tempel, falt. De jødene som enda hadde greid å slippe unna, søkte ly i grottene ved Dødehavet, slik David ca. 1100 år tidligere hadde gjemt seg for kong Saul og hans menn. Ytterst få jødiske soldater berget livet. Av de som ikke falt i kamp, døde noen av sult eller tørst. Andre drev kanibalisme for å overleve, eller valgte å ta sine egne liv.
Nå kunne keiser Hadrian fritt fullføre sine planer. De jøder romerne fikk tak i, ble enten drept eller solgt som slaver. Stort sett bare fattigfolk ble igjen som jorddyrkere. I løpet av de to siste to krigene, ble landets innbyggertall redusert fra over 3 millioner til ca. 0,8 millioner, mindre enn 1/3.
Jerusalem ble bygd opp igjen, men fikk navnet Aelia Capitolina til ære for keiseren selv og guden Jupiter Capitolinus. På Tempelplassen ble det bygget et avgudstempel for den romerske guden, og en «ødeleggelsens vederstyggelighet», en billedstøtte av keiseren, ble satt i dette tempelet. Den stod på det stedet der «Det aller Helligste» en gang hadde vært.
Byen ble befolket med hedninger, det jødiske lederskapet flyttet nord i landet i landskapene Galilea og Golan. Romerske soldater bevoktet inngangene til den nye hovedstaden strengt, så ingen jøde skulle kunne gråte ved tempelmuren. Det var dødsstraff for en jøde bare å komme innenfor synsvidden av byen. Tempelfjellet ble overstrødd med salt, så intet liv skulle kunne finnest der.
Det ble forbudt å utøve den jødiske religion, praktisere omskjærelse, feire sabbaten, og holde andre av de jødiske forskrifter. Å motta eller utføre jødisk ordinasjon, ble straffet med døden. Tortur og dødstraff ventet også den som brakte videre til andre enten den skriftlige eller noen del av den muntlige tradisjon. Straffene ble nøye eksekvert, og tiden fikk sine martyrer.
Som om dette ikke skulle være nok, ville keiseren viske ut landets identitet for all fremtid. Landet ble fra nå av styrt som en del av det sørlige Syria. Både navna Juda og Israel gikk ut av bruk. De ble forandret til navnet på deres argeste fiender for mer enn tusen år siden: Folket som fostret kjempen Goliat: Fillisterlandet = Filastin. I vår tid blir denne f-lyden uttalt P, slik at området derfor i perioder har blitt kalt Palestina.
Forfatteren står selv ansvarlig for innholdet.
| Copyright © Med Israel for fred – 1998- All rights reserved. |
