Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Hvorfor etterkommere av palestinske flyktninger ikke har «rett til å vende tilbake»

Dersom man hadde gitt «rett til retur» til de titalls millioner som har blitt tvunget til å flytte fra sine fødesteder i moderne tid, ville den globale stabiliteten blitt undergravd. Dette er grunnen til at man ikke har gitt «rett til retur» etter opprettelsen av nasjonalstater. Også internasjonale domstoler har gjort det klart at det ikke finnes noen slik rett.

Dersom du ønsker en grundig innføring i dette temaet, les boken Krigen for å vende tilbake utgitt av MIFF i 2020. Forfatterne forteller hvordan tanken om «rett til å vende tilbake» oppsto, og hvordan FN gjennom UNRWA skapte et permanent flyktningproblem i stedet for å løse det. Boken viser at palestinernes krav ikke har noe juridisk grunnlag. Dersom USA, FN og EU gjør dette klart overfor palestinerne, vil det fremme fred og være til beste for begge parter.

Innholdsfortegnelse

Kort hvorfor palestinerne ikke har rett til retur

Av alle de store flyktninggruppene fra tiårene etter andre verdenskrig er det bare palestinerne som fortsatt sitter i leirer. Flyktningene fikk først nødhjelp, og deretter var hovedregelen ny permanent bosetning i området de flyktet til eller i et tredje land.

Det samme vil løse problemet for palestinerne. De må enten få bosetning og alle rettigheter i de arabiske land hvor de er spredt, i en framtidig palestinsk stat eller i tredje land. Å pleie dere flyktningstatus, slik Norge finansierer gjennom FN, bidrar ikke til å løse noe problem.

Rupert Colville, som tidligere var talsmann for FNs høykommisær for flyktninger, har presentert tre prinsipielle argumenter imot «rett til å vende tilbake». Her anvender vi dem for palestinske flyktninger.

1) Tiden som er gått. FN og EU mener det har gått for lang tid for noen tilbakevending på Kypros (1974). Det har gått 26 år lengre for palestinerne.

2) Fortsetter den opprinnelige, etniske konflikter? Ja.

3) Har nye innbyggere flyttet inn i området? Jødiske flyktninger, i stor grad fra arabiske land, har overtatt eiendommene som palestinerne forlot.

Etter alle disse kriteriene har palestinerne for lengst mistet enhver rett til å «vende tilbake». Det har vist seg at alle etniske flyktninger mister denne retten i løpet av noen år, lenge før det har gått over 60 år som i palestinernes tilfelle.

Til slutt er det enda et avgjørende argument imot «rett til å vende tilbake» for palestinske flyktninger. Det vil gjøre slutt på den eneste jødiske staten i verden og nok en gang gjøre jødene til undertrykt minoritet over alt i verden.

Les mer i artikkelen Flyktninger har ingen allmenn rett til å vende tilbake.

Er det en selvmotsigelse i MIFFs argumentasjon?

Noen hevder at det er en selvmotsigelse i MIFFs argumentasjon: Vi går sterkt imot at de arabiske flyktningene fra 1948 (palestinaflyktningene) skal ha noen rett til å «vende tilbake» til Israel etter så lang tid som 71 år. Men samtidig går vi inn for at jødene har rett til å «vende tilbake» til sitt gamle hjemland etter mer ca. 1900 års fravær. Det er lite logisk, mener MIFFs kritikere.

Når vi skal svare på dette, kan svarene deles i tre hovedgrupper:

a) Jødene har vært behandlet som fremmede både i arabiske land og Europa. Etter en periode der det var bedre i Vest-Europa, er jødehatet nå i ferd med å gjøre situasjonen uholdbar for jøder igjen her i Europa. Det at jødene gjennom århundrer har vært fremmede der de bodde, gjør at de har et større behov for en egen stat enn andre folk.

b) I forlengelsen av dette: Jødene er frosset ut og til dels direkte jaget fra hele den arabiske verden. Det gir dem også rett til et land som alltid står åpent for dem i det tidligere arabiske området.

c) Gjennom sin religion har jødene en mye sterkere tilknytning til sitt land enn andre folk har til sitt. Det er derfor naturlig at det landet de måtte få, var deres fedres gamle land. Dette kravet blir styrket av at jødene er blitt behandlet som fremmede i like stor grad i Det hellige land som i den arabiske verden ellers.

Når man flytter

Nordmenn har flyttet til mange land de siste århundrene, flest antakelig til USA. Etter to-tre generasjoner er de ekte amerikanere. De kjenner til sine norske «røtter», kanskje kan de si «lutefisk», kanskje tar de en ferietur til Norge. Men USA er deres hjemland, det er der de hører til. Etter som generasjonene går, vil båndene til Norge rimeligvis bli svakere og svakere.

Jødene var borte fra sitt land i århundrer (selv om det riktignok hele tiden bodde jøder i landet). I utlendigheten forsøkte de alt, fra ghettoer hvor de strengt holdt seg til sin religion og til full assimilering i Tyskland på 1920- og 30-tallet. Det sistnevnte endte, som vi vet, i gasskamrene. Jødene har alltid vært diskriminert og forfulgt utenfor sitt eget land.

Jødene har derfor en langt sterkere tilknytning til sitt land enn andre folk har. Jødene er fremmede andre steder selv etter generasjoner. Det er ikke nordmenn og andre.

Konklusjon

Jødenes historie både i Europa og i arabiske land viser at jødene må ha en stat hvor de kan være frie og styre sin egen skjebne. Det er bakgrunnen for at jødene har fått, og må ha, et ørlite område (Israel er mindre enn Nord-Trøndelag fylke).

De orientalske jødene, som hadde bodd i den arabiske verden i lang tid, utgjorde ca. 2 % av befolkningen i det arabiske området. Ørlille Israels areal utgjør snaut 0,2 % av det arabiske området. Jødene har derfor heller fått for lite enn for mye.

Summen av disse argumentene gir, etter vår oppfatning, Israel et meget solid grunnlag i forhold til rettferdigheten.

Hva betyr kravet om «rett til retur» i praksis?

Selv uten «rett til å vende tilbake» frykter mange (og andre håper) at araberne vil komme i flertall i staten Israel i løpet av noen få tiår. Hovedgrunnen er at de israelske araberne får flere barn enn jødene. Israel har nå (i år 2017) 8,7 millioner innbyggere. 1,8 millioner er arabere, og rundt 6,5 millioner er jøder. Det er derfor helt opplagt at dersom mer enn 7 millioner palestinere skal ha «rett til å vende tilbake», betyr det at jødene kommer i mindretall ganske raskt.

Når noen sier: Jeg er for «rett til å vende tilbake», men vil også at jødene skal ha sin egen stat – så blir det som å dytte en person utenfor et høyt stup og si: «Jeg ville bare gi henne en fin flygetur, det var ikke meningen at hun skulle skade seg.»

Hvorfor trussel?

Hvorfor må jødene absolutt ha et sted hvor de er i flertall? For det første har de krav på det, slik som alle andre nasjoner. For det andre har jødene svært dårlig erfaring med alternativet – i nesten 2000 år har de ikke hatt sitt eget land. I Europa endte historien i Holocausts redsler. I artikkelen Jødenes historie i arabiske land kan du lese hvordan jødene har hatt det som minoritet i arabiske land de siste 1400 årene. Erfaringene tilsier at de aldri bør vende tilbake til denne situasjonen. Spesielt ikke når man ser hvordan araberne behandler sine minoriteter per dags dato. Det er også økende jødehat i Europa.

Truende framtid

Det er minst tre faktorer som gjør at jødene vil få det enda mye verre dersom de igjen skulle komme under arabisk dominans.

1) Etter at Israel har eksistert i snart 70 år, har araberne etter sin hevnlogikk ufattelig mye å hevne.

2) Profeten Muhammed skal ha sagt, ifølge Hamas’ charter at frelsens dag (oppstandelsen) ikke kan komme før muslimene dreper alle jøder. Dette forkynnes og gjengis fremdeles på palestinsk TV (se eksempler på miff.no).

3) Mange palestinere legger stor vekt på at de skal hjem til sitt gamle hjemsted og få sine eiendommer igjen. Dette må nødvendigvis bety at jødene som bor der nå, vil miste sine hjem.

Fine ord verdiløse

I det øyeblikket jødene mister den militære kontrollen, vil alle fine ord i erklæringer og avtaler være totalt verdiløse. Jødene vil være i samme situasjon som andre minoriteter som har blitt slaktet ned for fote i de muslimske landene, i tillegg til at jødene, av grunner nevnt ovenfor, vil være enda mer utsatt.

LO og alle andre som støtter «rett til å vende tilbake», støtter med dette at jødene igjen skal bli i mindretall overalt, for det vil bli følgen av den politikken hvis den blir gjennomført.

De som driver denne politikken fram, vet om dette, og gjør det til tross for at de vet hvordan minoriteter pleier å ha det i Midtøsten. De fleste som følger dette passivt, er forhåpentligvis ikke klar over hva de er med på.

Vi synes det er horribelt at akkurat nå, når jødehatet igjen er i full oppblomstring i Europa og jødene ikke ser noen framtid her lenger, har LO Sekretariatet funnet tiden inne til å frata jødene det ørlille tilfluktsstedet de har. Israel er litt mindre enn Nord-Trøndelag fylke.

Jødene utgjorde 1 til 2 prosent av befolkningen i den arabiske verden før Israel ble opprettet. Arealet til Israel er på mindre enn 0,2 prosent av arealet til de arabiske land. Etter å ha blitt jaget fra 99,8 prosent av den arabiske verden, nekter jødene å åpne for en «returrett» som vil føre dem tilbake under muslimsk og arabisk dominans – den situasjonen de flyktet fra.

Det følgende er et kapittel fra boken Løgnindustrien av Ben-Dror Yemini. Boken ble utgitt av MIFF i 2015 og er nå tilgjengelig gratis på nett her.

Finnes retten til retur? (kapittel fra boken Løgnindustrien)

Titalls millioner har det siste århundret gått gjennom den smertefulle opplevelsen av å bli rykket opp med røttene. Hadde verden forholdt seg til dem som overfor palestinerne – både med tanke på deres status som flyktninger, den internasjonale behandlingen av dem, det utall av organisasjoner som eksisterer for å bevare og forlenge deres flyktningstatus, og fremfor alt «retten til retur» – ville en kunne forventet en verdenskrig, enkelt og greit. Millioner av hinduer hadde forblitt flyktninger, og deres etterkommere hadde krevd å vende tilbake til Pakistan. Landene på Balkan ville opplevd massive befolkningsbevegelser, som ville ha satt dem tilbake til situasjonen som i utgangspunktet lå til grunn for alle krigene og de mange drepte. Utallige konflikter ville blitt antent på nytt.
            Ingen mener at denne ideen er aktuell. Ingen mener at millioner av muslimer behøver, kan eller har rett til å vende tilbake til Hellas eller Bulgaria, ei heller millioner av kristne til Tyrkia, millioner av tyskere til Tsjekkia eller Polen og så videre. Dersom «retten til retur» skulle blitt virkeliggjort, ville mange land ha kollapset, falt fra hverandre og gått inn i en lang periode med uopphørlige blodsutgytelser.
            Heldigvis er dagens verden rasjonell – i det minste i denne sammenhengen. Den krever ikke å tvinge frem et slikt globalt blodbad og oppsmuldringen av mange land. Verden er rasjonell – helt til det dreier seg om den israelsk-arabiske konflikten.
            Da endres tonen. Svart blir hvitt og hvitt blir svart. Alt som er sant i alle andre konflikter, blir snudd på hodet når det kommer til jødenes lille bit av jorden. Det som er riktig i forbindelse med Bulgaria, Tyrkia og Hellas, Tsjekkia, India og Pakistan, landene i Sentral-Europa, på Balkan og titalls andre land, er ikke riktig når det kommer til Israel. Her er det andre kriterier som gjelder. Snudd på hodet.
            Og også her fokuserer koret av internasjonale organisasjoner på bare én ting: en verdensomspennende propaganda som forverrer og forlenger problemet med etterkommerne av de palestinske flyktningene. Hos mange andre organisasjoner er hensikten enda tydeligere: å påtvinge Israel, bare Israel, løsningen som heter «retten til retur», enda det er helt klart at den vil føre til eksplosjon. Det finnes dem som støtter denne løsningen ut i fra uvitenhet og naivitet. Det finnes dem som støtter denne løsningen fordi det plasserer dem i det moteriktige «rettighetsparadigmet».
            Dette er selvsagt en løgn. De som fremmer denne ideen er ikke i favør av menneskerettigheter, og slett ikke i favør av en fredelig løsning. Målsetningen er i praksis en brannbombe. Eller som en av Arafats rådgivere sa: «Retten til retur er et trumfkort som betyr ødeleggelsen av Israel.»[1] Han er selvsagt ikke den eneste.
            Siden det skjedde mange tilfeller av etnisk rensning og befolkningsoverføringer og utvekslinger i 1940-årene, og både før og etter, må vi undersøke, praktisk og juridisk, hvorvidt det finnes noe grunnlag for påstanden om det finnes en «rett til retur». Juridisk sett baserer støttespillere for «retten til retur» kravet på FN-resolusjon 194 og fem andre grunnsteiner:[2]

  • FNs menneskerettighetserklæring, artikkel XIII (2): «Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.»[3]
  • FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, del 1, paragraf 12 (B): «Ingen skal vilkårlig frarøves retten til å reise inn i sitt eget land.»[4] Ifølge den palestinske fortolkningen skal selv de som er født utenfor sitt hjemland, og som aldri har vært der, ha rett til å vende tilbake, så lenge de har beholdt en faktisk tilknytning til landet og ikke frasagt seg denne.
  • FNs konvensjon mot rasediskriminering, del 1, paragraf 5, avsnitt d(ii), om «retten til å forlate et hvilket som helst land, også sitt eget, og til å vende tilbake til sitt land».[5]
  • Flyktningkonvensjonen av 1951, artikkel 1, paragraf C, som snakker om retur av flyktninger og at de blir borgere i sitt opprinnelsesland.[6]
  • Retten til retur er et generelt prinsipp i folkeretten. Det er bekreftet av amerikanske og europeiske menneskerettighetskonvensjoner, EU og Den europeiske menneskerettsdomstol i forbindelse med Kypros, Bosnia, Kroatia, Kosovo, Uganda og forskjellige steder i Øst- og Sentral-Europa.

Også organisasjonen Amnesty International har utstedt en uttalelse til støtte for retten til retur.[7] Den ser ut som en nyhetsside for palestinsk propaganda. Erklæringen er basert på rettighetsspråket. Det er verdt å merke seg at Amnesty ikke fremmer noe lignende om noen annen gruppe av etterkommere av flyktninger fra 1940-tallet.
            Danner virkelig disse argumentene et grunnlag for retten til retur? Jurister har allerede gjort det klart at disse internasjonale konvensjonene ikke fastslår noen personlig, politisk eller juridisk rett til retur.[8] Tilhengere av retten til retur, derimot, hevder at de ulike konvensjonene ikke bare er rent prinsipielle uttalelser, men at de har støtte i rettsavgjørelser.
            Dersom dette er riktig, hvorfor er det slik at flere titalls millioner fordrevne og utviste ikke ble gitt «retten til retur» på dette grunnlaget? Hvorfor har ikke en tysker som ble utvist fra Tsjekkia, en slik rett? En muslim som ble utvist fra Bulgaria? En greker som har blitt utvist fra Tyrkia eller Nord-Kypros? Du leter forgjeves blant journalister, menneskerettighetsaktivister og akademikere. De baserer sitt krav på et rettighetsprogram som ikke har noen forbindelse til de spesifikke omstendighetene.
            Palestinerne viktigste grunnlag for en returrett er artikkel 11 i FNs generalforsamlings resolusjon 194 fra desember 1948, som sier følgende:

Flyktninger som ønsker å vende tilbake til sine hjem og leve i fred med sine naboer, bør tillates å gjøre det ved det tidligst gjennomførbare tidspunkt, og kompensasjon skal utbetales for eiendommen til dem som velger å ikke returnere, og for tap av eller skade på eiendom, etter prinsippene i folkeretten eller ut i fra rettferdighet, av regjeringer eller ansvarlige myndigheter.[9]

Også denne beslutningen har blitt undersøkt av de overnevnte juristene, og det synes klart at folkeretten ikke fastslår «retten til retur». Vi må imidlertid legge til følgende: For det første er det her snakk om en beslutning gjort av generalforsamlingen i FN, ikke sikkerhetsrådet. Dette er ikke en bindende avgjørelse, bare en anbefaling. For det andre satte alle de arabiske landene seg imot beslutningen, fordi den også omfatter anerkjennelse av staten Israel som en nasjonalstat for det jødiske folket.[10] For det tredje snakker avgjørelsen kun om dem som «ønsker å leve i fred med sine naboer.» Det er vanskelig å se for seg en palestiner som ønsker å immigrere til Israel bare for å føre et fredelig liv i den jødiske staten, den «sionistiske fienden», etter flere tiår med antiisraelsk og antisemittisk hjernevask. For det fjerde er FNs resolusjon 194 bare den første i en rekke beslutninger fra generalforsamlingen angående flyktninger. Disse taler ikke bare om «retur», men også om bosetting på stedene flyktningene nå bor.
            Resolusjonene 393[11] og 394[12] omhandler ikke bare retur, men også integrering av flyktningene der de befinner seg, med mål om at de ikke lenger skal være avhengige av UNRWA. Resolusjon 513 krever at landene i regionen tar ansvar for flyktningene.[13] De arabiske landene har ignorert disse beslutningene. De palestinske flyktningene og deres etterkommere har i hovedsak blitt møtt med alvorlig diskriminering, på grensen til apartheid, i de arabiske landene.[14]
            Det skal innrømmes at Israel fra begynnelsen av ikke hadde til hensikt å ta tilbake alle flyktningene. På den tiden ble ingen etnisk konflikt som hadde ført til befolkningsutveksling, løst ved hjelp av retur. Også brorparten av de arabiske standpunktene som ble presentert etter at flyktningproblemet oppstod, var imot retur. De satte seg også imot det israelske tilbudet ved fredskonferansen i Lausanne (1949) om å ta imot 100.000 flyktninger, siden dette også ville innebære en anerkjennelse av staten Israel.[15] De arabiske landene arbeidet altså ikke for å løse flyktningproblemet, men benyttet seg av det for å fremme sine mål, som ødeleggelsen av staten Israel.
            Den egyptiske utenriksministeren, Muhammad Salah al-Din, forklarte at «når det gjelder kravet om retur av palestinske flyktninger, vil araberne vende tilbake som herskere, og ikke slaver. For å si det tydeligere: hensikten her er ødeleggelse av staten Israel».[16] En flyktningkonferanse i byen Homs i Syria i 1957 besluttet at «enhver avgjørelse som ikke vil tillate flyktningene å ødelegge Israel vil betraktes som forræderi».[17] Resolusjon 1457 fra Den arabiske liga fra 1959 «ser positivt på å gi jobbmuligheter til palestinske flyktninger bosatt i land som er medlemmer i Ligaen, mens de på generell basis beholder sitt palestinske borgerskap».[18] Videre uttalte Egypts president, Gamal Abbed al-Nasser, i 1961 til en sveitsisk avis at «dersom flyktningene returnerer til Israel, vil Israel opphøre å eksistere».[19] Det er ingen tvil om at dette var korrekt. Flyktningene selv fortsetter å gjøre det klart at returen ikke er planlagt for å sette resolusjon 194, om å «leve i fred med sine naboer», ut i livet, men snarere det motsatte. Returen er planlagt med tanke på utvisning og hevn.[20]

Internasjonale presedenser

Etniske tyskere

Utvisningen av etniske tyskere fra land i Sentral- og Øst-Europa skjedde på samme tid som det palestinske flyktningproblemet ble skapt. Få år etter massedeportasjonen var det ikke én tysker igjen i flyktningleirer. Saker knyttet til utvisningen, flyktningene og de mange lidelsene tyskerne ble utsatt for – for mange var virkelig uskyldige – ble i løpet av tiden stadig mer identifisert med den tyske høyresiden.
            Det som gjenstår er enkeltstående organisasjoner, som «De utvistes føderasjon» (BdV). Denne ledes av politikeren Bernd Fabritius og arbeider med spørsmålet om de deporterte og deres rettigheter. Noen grupper har forsøkt å gå rettens vei for å få erstatning. Én gruppe, Prussian Trust, arbeider også med krav om erstatning for eiendom som de utviste tyskerne ble tvunget til å forlate i Polen og andre steder. Denne organisasjonen befinner seg helt på ytterkanten, og får ikke engang støtte fra BdV. Slike rettslige krav fører til reell bekymring i Polen. Polen har gjort det klinkende klart at ethvert tysk søksmål som omhandler skade forårsaket under andre verdenskrig, vil møtes med et desto høyere motsøksmål. Søksmålet som de utviste tyskerne fra polsk territorium fremmet, ble i alle fall kontant avvist i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen som uakseptabelt.[21] Uansett er den bredere offentlige opinion i Tyskland klar, i likhet med det offisielle tyske standpunktet – kravene om erstatning eller tilbakevending avvises.[22]
            Utvisningen av 2,5 millioner tyskere fra Sudetland førte til en fortsatt pågående diskusjon om fortiden i Tsjekkia. Utvisningen startet før vedtaket ble fattet ved Potsdamkonferansen. «Beneš lover» (oppkalt etter lederen av Tsjekkoslovakia etter andre verdenskrig, Eduard Beneš) tillot utvisning av tyskere og beslagleggelse av eiendom uten kompensasjon. Dette var både hevn og straff. Václav Havel, Tsjekkoslovakias leder etter det sovjetiske styret, innrømmet at tsjekkerne hadde utført en forferdelig urett mot tyskerne.[23]
            Tilståelsen fikk ikke noen større ringvirkninger i den tsjekkiske offentligheten. Selvsagt ble de utviste tyskerne utsatt for urett. Sannsynligvis ble tusenvis av uskyldige sivile drept i løpet av utvisningen, og mange andre døde som følge av den. Blant de deporterte var det også personer som hadde vært aktive motstandere av nazistene, og deres eneste feil var den etniske tilhørigheten til det tyske samfunnet.
            Forholdet mellom disse landene er i dag normalt. Tyskerne er velkomne som besøkende. Enkeltindivider har, på privat grunnlag og etter EUs regler, rett til å bosette seg hvor som helst, også i områder de ble utvist fra. Men alle disse omstendighetene endrer ikke dette ene faktumet: Innrømmelsen av å ha påført disse menneskene urett eller opprettelsen av normale diplomatiske forbindelser har ikke ført til, og vil ikke føre til, opphevelse av Beneš lover, og selvsagt ikke til noen kompensasjon eller retur.

Jugoslavia

Etter oppløsningen av Jugoslavia og krigen i 1991–1995 ble det nådd en avtale om retur av flyktninger til deres opprinnelige hjemsteder, i hovedsak tilbakevending til Kroatia for 200.000 serbere. Ifølge ulike FN-rapporter foregår det nå en retur, men de fleste som returnerer gjør det til steder de er i flertall. Allerede da det store flyktningproblemet oppstod, presiserte en høytstående talsmann fra kommisjonen som arbeidet med rehabilitering av flyktningene, at det er å foretrekke å bosette flyktningene på steder de er i flertall, ikke der de er en minoritet.[24]
            Kroatia er et spesielt tilfelle, for i likhet med konflikten mellom Israel og palestinerne er det snakk om å bosette en minoritet i en nasjonalstat med en annen flertallsbefolkning.[25] Også historien til de to etniske gruppene, kroatere og serbere, vitner om fiendtlighet som det er vanskelig å hanskes med. Under den andre verdenskrig drepte kroatene, som allierte seg med tyskerne, mellom 300.000 og 500.000 serbere.[26] Også på 1990-tallet gjennomførte begge sider forbrytelser. Kroatene ble utvist fra deler av Serbia, og serberne ble utvist senere fra Kroatia. Til tross for dette uttrykker ikke serberne per i dag et ønske om Kroatias ødeleggelse, og det finnes ingen nasjonalistisk eller religiøs hjernevask som oppfordrer til å utslette den kroatiske enheten.
            En rapport fra Human Rights Watch fra 2006 viser at Zagreb legger hindre i veien som vanskeliggjør retur av serbokroatiske flyktninger,[27] og prosessen går tregt. Per i dag bor det ca. 200.000 serbere i Kroatia, mindre enn 5 prosent av befolkningen.[28] I motsetning til det israelsk-palestinske tilfellet vil ikke full tilbakeføring av serbere ramme Kroatia som nasjonalstat, og grunnprinsippet om nasjonal eller religiøs homogenitet vil ivaretas. Det samme gjelder ikke det palestinske kravet om retur, som har til hensikt å ødelegge selve grunnlaget for Israel som en nasjonalstat for det jødiske folket.

Etiopia

Etter hungersnøden i Etiopia flyktet noen titalls tusen av tigray-folket fra den nordlige Tigray-provinsen og bosatte seg i flyktningleirer i Øst-Sudan. Åtte år senere begynte flyktningene å vende tilbake. De aller fleste ble bosatt i det vestlige Etiopia, i blandede tigray-amhariske områder og i de store byene. Den etiopiske regjeringen har tilbudt å returnere deler av dem til Tigray-provinsen, men uten å gi dem land å dyrke. Dette ville innebære retur til dette fattige og tørkerammede området uten noen garanti for sysselsetting. Et overveldende flertall ble dermed bosatt i andre områder som er geografisk og etnisk forskjellige.[29]
            Antropologen professor Laura Hammond, som har forsket på Biafra, konkluderte med at den beste løsningen på flyktningproblemet ikke nødvendigvis var å sende dem tilbake til deres hjemsteder. Dersom tilbakevendingen fører til etniske, kulturelle og økonomiske spenninger på grunn av situasjonen i opprinnelseslandet eller på grunn av endringer som har funnet sted der, og om det er betydelige forskjeller mellom flyktningbefolkningen og flertallsbefolkningen, kan ikke returen gjennomføres. Ifølge henne er den mest hensiktsmessige løsningen for flyktningene i slike tilfeller en ny begynnelse, ikke en gjenoppliving av fortiden. I disse tilfellene er det å foretrekke at flyktningene enten returnerer til et annet område i sitt opprinnelige hjemland, forblir i landene de søkte asyl i eller selv finner veien til et tredje land hvor de kan bygge opp livet sitt på nytt. En slik løsning tjener både interessene til flyktningene og hjemlandets ønske om å hindre en oppblussing av etniske, kulturelle og økonomiske spenninger.[30]

Kypros

I 1974 fant det sted et militærkupp på Kypros, med støtte fra den militære juntaen som styrte i Hellas. Tyrkerne svarte med invasjon. Begge sidene har siden begått alvorlige brudd på folkeretten, inkludert massakrer (også utført av grekere mot tyrkere).[31] Disse hendelsene omfattet utvisning og flukt for rundt 200.000 grekere fra den nordlige delen av øya, som ble erobret av tyrkerne, og enighet om forflytning av omtrent 51.000 tyrkere som ble igjen i gresk territorium. Den tyrkiske invasjonen skapte en tyrkisk politisk enhet som ikke er anerkjent i resten av verden. Tyrkerne forflyttet også rundt 150.000 bosettere til delen de okkuperte, i tillegg til en militærstyrke på titusener av soldater, som opprettholder et militært regime.[32]
            Flyktningsaken fra Kypros fortjener nærmere omtale enn andre lignende hendelser. De fleste andre lignende hendelser eksisterer nærmest ikke i det internasjonale ordskiftet, og de som jobber for å fremme bevissthet rundt dem, anses som krigshissere. Flyktningsaken fra Kypros har imidlertid vært tema for omfattende diskusjoner i det internasjonale samfunnet, med den hensikt å få til en avtale for å samle øya. I tillegg har også spørsmålet om flyktningene, kompensasjon og retur vekket en bred og omfattende juridisk debatt, som følge av begjæringer fra utviste grekere til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
            Ved en folkeavstemning som ble gjennomført på Kypros, avviste grekerne avtalen som ble formulert av Kofi Annan, tidligere generalsekretær for FN.[33] Det viktige for vårt formål er retningslinjene for løsning av flyktningproblemet, slik de anerkjennes av EU og det internasjonale samfunnet. Ordningen omfatter følgende punkter. For det første anerkjennes den særskilte demografien på hver del av øya, den greske og tyrkiske, inkludert situasjonen som ble skapt av den tyrkiske invasjonen. For det andre foreligger det ingen anerkjennelse av retten til retur til sine tidligere hjem for grekerne, og særlig ikke i et helhetlig omfang. Artikkel 2 i kapittel 6 begrenser antallet returnerte til bare 21 prosent i et gitt område, og dette først etter to tiår der begrensningene vil være langt større. Artikkel 4 gir rett til retur kun til personer som er 65 år og eldre, med bare én partner eller nært familiemedlem. For det tredje kan de returnerte be om borgerrettigheter først etter syv år.
            Under antagelsen om at de samme internasjonale prinsippene skal vise vei for løsningen ved alle slike konflikter, bør Israel avkreves å ta i bruk lignende prinsipper. Man kan argumentere for at det er slik det burde være, med mindre spesielle omstendigheter krever noe annet. Under forutsetning om at Israel ville akseptert en slik avtale, skulle landet ha blitt avkrevd å eksportere palestinere til nabolandene og ikke ta imot nye flyktninger. Israel har for lengst passert taket på de 21 prosent som ikke tilhører det demografiske flertallet.
            Noen ganger har palestinerne hevdet at presedensen fra Kypros viser at også de har rett til retur. De har til dels støttet seg på avgjørelser i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som anerkjente retten til retur og eiendom for greske flyktninger som ble utvist fra den tyrkiske delen av øya. Slik var det for eksempel ved den velkjente saken Loaizido vs. Turkey.[34] Retten til erstatning og retten til retur til etniske grekere som ble utvist fra den nordlige delen av øya, som nå befinner seg under tyrkisk kontroll, ble her anerkjent.
            Mot slutten av 2009 var det en annen avgjørelse som snudde dette på hodet – Demopoulos and Others vs. Turkey.[35] Det hadde skjedd en endring i omstendighetene. Det tyrkiske regimet hadde opprettet erstatningskommisjonen IPC – Immovable Property Commission. De utviste grekerne stolte ikke på kommisjonen, men det gjorde domstolen. Hovedinteressen for oss ligger i domstolens rettsavsigelser, som omfatter følgende prinsipper:
            For det første: 35 år etter rettsavgjørelsen om utvisningen, etter at «generasjoner har kommet og gått», og etter at det har skjedd en befolkningsutveksling, var dette en endring som er underlagt byrden av komplekse politiske, historiske og faktiske forhold, og «problemet må få en politisk løsning».[36]
            For det andre: Det vil ikke være mulig å tvinge et land til å gjennomføre en full tilbakeføring av eiendom uten å forholde seg til den nåværende bruken av eiendommen, enten det er av staten eller privat.[37] Særlig vil ikke domstolen pålegge et land en tvungen masseevakuering av kvinner, menn og barn for å bosette andre på samme sted, selv under antakelsen av at disse andre i første omgang hadde blitt utsatt for urett. Uansett skal ikke det å rette opp i tidligere urettferdighet føre til ny urettferdighet.[38] Videre finnes ingen rettslig presedens på at domstolen tilbakefører eiendom uten å ta hensyn til tredjeparter.[39]
            For det tredje: Utveksling av eiendom er en akseptert form for kompensasjon.[40]
            For det fjerde: Påstandene om «hjemsted» eller «familietilknytning» er ikke relevante dersom den som fremmer kravene aldri faktisk har bodd på eiendommen han eller hun gjør krav på, eller har vært fraværende i mange år.[41]
            Her ser man altså at «retten til retur» ikke bare i praktisk forstand, men også i juridisk, er en oppfinnelse som sørger for å bygge opp under organisasjoner, akademikere og enkeltpersoner som bare har til hensikt å skape hat og splittelse. Det finnes selvsagt en stor forskjell mellom forløpet på Kypros og i den israelske uavhengighetskrigen: Araberne avviste FNs resolusjoner, araberne startet krigen, araberne truet med å kaste jødene til sjøs.
            For å oppsummere: Flere titalls millioner har blitt utvist, fordrevet tatt opp i andre land. Bare de rundt 700.000 palestinere ble til et «problem», som har blitt opprettholdt av FN, det internasjonale samfunnet og den arabiske verden – og blitt oppmuntret av akademikere og journalister i praktisk talt i tusenvis av artikler og bøker som både skjuler de spesifikke forholdene og den komparative konteksten. Blant alle disse titalls millionene flyktninger fra den samme tiden er det bare én gruppe som har fått særskilt og annerledes oppmerksomhet. Bare én gruppe fikk et eget FN-organ. Bare én gruppe har gjort flyktning- og offerstatusen til sin fremste identitetsmarkør. Bare én gruppe får særskilt behandling i akademia og i media. Ingen andre har forblitt fattige og hjelpeløse flyktninger etter så mange år.

Internasjonalt hykleri

Det internasjonale hykleriet starter, men ender ikke, med det faktum at det finnes to FN-organisasjoner som arbeider med flyktninger. Den ene, FNs høykommissær for flyktninger, arbeider med alle flyktninger i resten av verden. Den andre, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, UNRWA, arbeider kun med palestinerne, i henhold til den spesielle FN-resolusjon nummer 302.[42] Mens den førstnevnte organisasjonens mål er å hjelpe flyktninger til å starte et nytt liv og å tre ut av sin flyktningsituasjon, er UNRWAs mål det motsatte: å bevare flyktningsituasjonen. Titalls millioner flyktninger har sluttet å være flyktninger med hjelp av FNs bistandsprogrammer – men siden 1949 har ikke én eneste palestinsk flyktning mistet sin «flyktningstatus». Tvert imot: Med tilførselen av andre og tredje generasjon har antallet palestinske flyktninger økt kraftig fra de opprinnelige 700.000 som flyktet.[43]
            De to FN-organisasjonene har også ulike definisjoner på begrepet «flyktning». For palestinerne er definisjonen «personer hvis vanlige bopel var Palestina i perioden 1. juni 1946 til 15. mai 1948». Dette betyr at selv en som kom til Palestina som arbeidsinnvandrer i begynnelsen av 1946, automatisk ble definert som en palestinsk flyktning – selv om det var snakk om en egypter, syrer, jordaner eller libaneser. Et opphold i Palestina på bare to år gir rett til å motta hjelp fra UNRWA for alltid. Slik er det ikke for en vanlig flyktning, som må oppfylle en rekke kriterier for å kunne motta hjelp fra UNHCR. UNRWA utvidet til og med senere sin definisjon på en måte som økte antallet flyktninger.[44]
            Og det er mer: I henhold til FNs generelle definisjon er en flyktning som har slått seg ned i et annet land blitt en aktiv borger i dette landet, ikke lenger en flyktning. I Jordan er det flere hundre tusen palestinere som har fått statsborgerskap, hvorav noen til og med har vært ministre i den jordanske regjeringen. Men i henhold til deres merkverdige og særskilte status er de altså fortsatt flyktninger.
            Dette er en annen og prinsipielt viktig forskjell: Blant vanlige flyktninger er det bare enkeltindividet som er flyktning – ikke hans eller hennes slektninger, og selvsagt ikke påfølgende generasjoner. Hos palestinerne er det helt motsatt. Flyktningstatusen går i arv fra generasjon til generasjon – selv om den opprinnelige flyktningens barnebarn aldri har vært i Palestina. Det samme gjelder den økonomiske situasjonen: En vanlig flyktning som kommer seg ut av fattigdom eller økonomisk avhengighet, regnes ikke lenger som flyktning. Palestinere, derimot, forblir flyktninger, selv om de har blitt millionærer.[45]
            Allerede i den opprinnelige resolusjonen – 302 – fattet av FNs generalforsamling, som tok for seg starten på UNRWAs arbeid, ble det uttalt at «et program skal legges frem for de involverte myndighetene som forbereder dem på en tid da den internasjonale bistanden til UNRWAs prosjekter ikke lenger er tilgjengelig».[46] Denne resolusjonen, som brorparten av andre beslutninger knyttet til de palestinske flyktningene, ble aldri satt ut i livet. Dermed ble flyktningproblemet, under FNs overoppsyn, et permanent problem. Antallet flyktninger vokser fra år til år, med ett eneste resultat: Det skapes et monsterproblem som hindrer en løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne.
            Et utmerket eksempel er tilfellet der en gruppe på 117 palestinske flyktninger ble overført fra Irak til Chile. Heldigvis opererer ikke UNRWA i Chile, så de ble overført til UNHCR. Denne organisasjonen behandlet de palestinske flyktningene på samme måte som andre flyktninger – de fant et nytt hjem til dem, ga dem en beskjeden pengesum og bidro til rehabilitering.[47] Hadde de falt i hendene på UNRWA, ville de levd i elendighet, avhengige av matkuponger og fremmedes godvilje den dag i dag.
            I henhold til alle internasjonale kriterier på den tiden, skulle «det palestinske flyktningproblemet» ha opphørt å eksistere. Antallet palestinere som forlot det som ble til staten Israel er faktisk lavere enn antallet jøder som reiste fra arabiske land. Israel var langt fra det eneste landet som opplevde en befolkningsutveksling som følge av en religiøs eller nasjonal konflikt.
            Ei heller har fenomenet tatt slutt. I løpet av de siste tiårene har den arabiske og muslimske verden faktisk hatt det største antall flyktninger. Muslimske land står øverst på listen over verdens flyktninger – Afghanistan, Syria, Somalia og Sudan.[48] Etnisk rensning, også i dimensjoner av folkemord, har skapt millioner av flyktninger. Hundretusenvis har dødd eller blitt drept. Når slikt gjennomføres i regi av et arabisk regime, tier den arabiske verden. I motsetning utstedte den internasjonale straffedomstolen – ICC – en internasjonal arrestordre mot Sudans president Omar al-Bashir for krigsforbrytelser.[49]
            Arabiske ledere brydde seg ikke. Under et møte i Den arabiske liga i mars 2009 ble det publisert en uttalelse til støtte for og i solidaritet med al-Bashir.[50] Overgrepene fortsatte, da med støtte, eller i det minste stilleiende aksept, fra den arabiske verden i sin helhet. I Syria, Irak, Egypt og andre land foregår det en brutal etnisk rensning av minoriteter på religiøst eller rasemessig grunnlag, men bare én minoritet interesserer araberne, i alle fall på et retorisk nivå: palestinerne. Dette vitner ikke om en reell omsorg for palestinerne – den arabiske verden har tross alt behandlet palestinerne langt verre enn israelerne etter 1967.
            Palestinerne er virkelig ofre – for seg selv, sitt lederskap, arabiske stater som har brukt dem og det internasjonale samfunnet som konserverer deres beklagelige situasjon.[51] Løsningen på problemet til de palestinske flyktningenes etterkommere er akkurat det samme som for alle andre flyktninger: integrasjon på deres nye bosteder, omgjøring av UNRWA til en rehabiliterende og integrerende organisasjon i stedet for en som foreviger elendighet, en delvis retur til en palestinsk stat, hvis og når palestinerne virkelig er klar for en løsning med to stater for to nasjoner (og ikke en «tostatsløsning» med én palestinsk stat og en om-ikke-så-lenge-palestinsk stat, som de aksepterer). Og sist, men ikke minst: Enhver løsning på det palestinske flyktningproblemet vil selvsagt også måtte kreve en referanse til jødiske flyktninger fra arabiske land.
            Flyktningspørsmålet i sin helhet og avvisningen av retten til retur har en fellesnevner som nyter internasjonal konsens: opprettelsen av etnisk eller religiøst hegemoni hindrer konflikter. Dette betyr ikke at man bør etterstrebe 100 prosent homogenitet. Internasjonal konsensus om homogenitet, som uttrykt i Kypros-avtalen, er den rette modellen også for å løse problemet med etterkommerne av flyktningene fra Palestina. Dersom verden hadde forhold seg til dem på samme måte som til andre grupper – tyskere, indere, pakistanere –, hadde det ikke eksistert noe flyktningproblem. Men FN besluttet, i en beslutning som i historien vil minnes med vantro, å behandle palestinerne på en annen måte. Det internasjonale samfunnet følger etter. Selv om det ikke offisielt støtter retten til retur, finansierer det den. EU alene finansierer dusinvis av organisasjoner som støtter retten til retur. Dette er det samme EU som anser lignende krav i Europa som krigshissing.
            Israel har allerede bidratt med sin del ved å ta opp i seg jødene som kom til Israel etter den samme konflikten som forårsaket at palestinerne dro. Ansvaret for det palestinske flyktningproblemet hviler på den arabiske og den muslimske verden, og på det internasjonale samfunnet. Tyskland tok opp i seg tyskerne. India tok opp i seg hinduene. Pakistan tok opp i seg muslimene. Israel tok opp i seg jødene. Mange millioner flyktninger har blitt tatt opp i land der de har utgjort flertallet. Den arabiske verden må ta opp i seg etterkommerne etter de palestinske flyktningene. I henhold til det internasjonalt aksepterte prinsippet har også palestinerne rett til å bli tatt opp i en palestinsk stat, og dersom de ønsker å opprette en – ved siden av Israel, ikke i stedet for Israel – vil den opprettes.
            At ethvert land har rett til å opprettholde sin etniske eller religiøse homogenitet – og at flyktninger og deres etterkommere ikke har noen rett til retur – forplikter også Israel. Det innebærer at Israel må respektere retten til en palestinsk stat, selv om Judea og Samaria er del av det jødiske folkets historiske hjemland. Bosetningssentraene som ligger nær grensen til Israel, vil forbli en del av Israel. Men alle bosetninger dypt inne på områdene som er ment for den palestinske staten, skader mulighetene for fred og en varig løsning.
            Staten Israel har en palestinsk-arabisk minoritet på 20 prosent. Det kan tenkes at en jødisk minoritet vil kunne leve i den palestinske staten. Men opprettholdelsen av retten til selvbestemmelse krever at man begrenser størrelsen på minoriteter. Dette betyr at jøder har rett til å returnere til Israel og bli flere der, men ikke i Palestina. Palestinere har en tilsvarende rett til å returnere til Palestina og vokse der, men ikke i Israel. Dette prinsippet må gjelde enten det kommer til innvandring eller familiegjenforening.
            Flyktningproblematikken ble tatt opp i løpet av Camp David- og Taba-forhandlingene tidlig i 2001, og ble drøftet enda mer seriøst ved forhandlingsrunden mellom Tzipi Livni og Ahmed Qurei (Abu Alaa) i løpet av 2008. Lekkasjer fra forhandlingene, som fikk navnet «De palestinske dokumentene», ga inntrykk av palestinsk moderasjon. Ved nærmere ettersyn var dette et forvrengt og villedende inntrykk.[52]
            Det har også vært andre stemmer på palestinsk side som indikerer en endring. Den første var professor Sari Nusseibeh, president ved Al-Quds-universitetet, som publiserte en felles prinsipperklæring med Ami Ayalon, medlem av Arbeiderpartiet og tidligere leder av Israels interne sikkerhetsorganisasjon, Shabak.[53] Disse prinsippene snakker om en fredsløsning basert på 1967-linjene med utveksling av landområder, og en palestinsk rett til retur til den palestinske staten, og ikke til Israel. Dette er en prinsipperklæring som kunne og burde ha blitt brukt som grunnlag for en israelsk-palestinsk avtale. Også Genève-avtalen omfatter en viss palestinsk retrett fra den kompromissløse linjen om retten til retur til Israel. Som en del av det palestinske ordskiftet har også personligheter som professor Rashid Khalidi, Salim Tamari og andre fremmet mer moderate synspunkter.[54] Dette innebærer ikke at de er representative for alle, eller at en løsning er nært forestående, men det foregår en endring.
            Etterkommerne av palestinske flyktninger er et åpent og betent sår i forholdet mellom Israel og arabiske land. I dette kapittelet har vi forsøkt å se nærmere på dette og å vise at det ikke foreligger noen rett til retur. Problemet finnes, men Israel er ikke skyldig i å opprettholde det langt utover den første generasjonen forviste. Arabernes avvisning av delingsplanen førte til krigen som skapte problemet. Israel er delaktig i å ha skapt problemet, på samme måte som arabiske land er det ved å ha invadert med hærene sine og kastet ut jødene fra landet deres. Israel tok opp i seg de jødiske flyktningene, men det skjedde ikke på den andre siden. Den arabiske verden og det internasjonale samfunnet har bare gjort ting verre. I stedet for å løse problemet har de strødd salt i såret.
            Retorikken rundt «retten til retur» har gjort ting enda verre. Dette er dobbeltmoralens retorikk. Den dagen palestinerne og deres ukritiske støttespillere forstår at tiden er kommet for å normalisere problemet, i samsvar med vanlige internasjonale presedenser og rett, vil være en gledens dag. Det vil være dagen da elendigheten vil begynne minke. Det vil være dagen da palestinerne, flyktninger og ikke-flyktninger, vil kunne slutte å være brikker i andres hender. For deres skyld, for freden skyld, bør denne dagen komme.

[1] Denne uttalelsen var opprinnelig publisert ved Fatahs offisielle nettsted, men har senere blitt fjernet. For en meningsmåling over temaet, se: «The Palestinian Refugee Issue from a FATEH Perspective» <http://www.mideastweb.org/fatah_refugee_statement.htm>

[2] «The Palestinian Right of Return» <http://www.palestineinformation.org/return.html>

[3] <http://www.un.org/en/documents/udhr/>

[4] <http://www.ohchr.org/en/professionalinterest/pages/ccpr.aspx>

[5] <http://www.ohchr.org/EN/ProfessionalInterest/Pages/CERD.aspx>

[6] For teksten i flyktningkonvensjonen fra 1951 i sin helhet: <http://www.ohchr.org/EN/ ProfessionalInterest/Pages/StatusOfRefugees.aspx> Legg særlig merke til følgende:
«C. Denne konvensjon skal ikke lenger ha anvendelse på en person som omfattes av bestemmelsene i avsnitt A, hvis:
1. han frivillig på nytt har søkt det lands beskyttelse som han er borger av; eller
2. han etter å ha mistet sitt borgerskap, frivillig har gjenervervet det; eller
3. han har ervervet nytt statsborgerskap og nyter beskyttelse av det land han er blitt borger av; eller
4. han frivillig på nytt har bosatt seg i det land han forlot, eller som han oppholdt seg utenfor på grunn av frykt for forfølgelse; eller
5. han ikke lenger kan nekte å nyte godt av det lands beskyttelse i hvilket han har statsborgerrett, fordi de forhold som førte til at han ble anerkjent som flyktning ikke lenger er til stede.
Bestemmelsene i dette punkt skal dog ikke ha anvendelse på flyktninger som omfattes av denne artikkels avsnitt A, punkt 1, og som kan påberope seg tvingende grunner, i forbindelse med tidligere forfølgelse for å avvise beskyttelse fra det land i hvilket han har statsborgerrett; eller
6. han ikke er borger av noe land, og, på grunn av at de forhold som førte til at han ble anerkjent som flyktning ikke lenger er til stede, er i stand til å vende tilbake til det land hvor han tidligere hadde sin vanlige bopel.
Bestemmelsene i dette punkt skal dog ikke ha anvendelse på flyktninger som omfattes av denne artikkels avsnitt A, punkt 1, og som kan påberope seg tvingende grunner i forbindelse med tidligere forfølgelse for å nekte å vende tilbake til det land hvor han tidligere hadde sin vanlige bopel.

[7] «Israel and the Occupied Territories/Palestinian Authority: The Right to Return», se: «7. The Case of the Palestinians», Amnesty International: <http://www.amnesty.org/en/library/asset/MDE15/013/2001/en/3cdb18f4-db6e-11dd-.af3c-1fd4bb8cf58e/mde150132001en.pdf>

[8] Se, for eksempel: Ruth Lapidoth, «Legal Aspects of the Palestinian Refugee Question», Jerusalem Center of Public Affairs: <http://www.jcpa.org/jl/vp485.htm>; Eyal Benvenisti, «The Right of Return in International Law: An Israeli Perspective», Tel Aviv University: <http://www.tau.ac.il/law/members/benvenisti/articals/TheRightofReturn.doc>

[9] For dokumentet i sin helhet på engelsk: <http://domino.un.org/unispal.nsf/0/c758572b78d1cd0085256bcf0077e51a?OpenDocument>

[10] Rene Radley, «The Palestinian Refugees: The Right to Return in International Law», American Journal of International Law, 72, 3 (1978), s. 600–601.

[11] FNs sikkerhetsråds resolusjon 393, 2. desember 1950: «… reintegreringen av flyktningene i det økonomiske liv i Det nære østen, enten ved repatriering eller nybosetting er essensielt … for realiseringen av forutsetninger for fred og stabilitet i området […] opprette et fond for reintegrering som skal brukes for forespurte prosjekter … eller en permanent re-etablering av flyktninger og deres avskjedigelse fra bistand.»

[12] FNs sikkerhetsråds resolusjon 394, 14. desember 1950 oppfordret: «… de relevante myndighetene skal gjennomføre tiltak for å sikre at flyktninger, enten de repatrieres eller bosettes på ny, vil behandles uten diskriminering, verken i lovgivning eller i praksis.»

[13] [FNs sikkerhetsråds resolusjon] 513 (VI). «Assistance to Palestine Refugees: Reports of the Director and the Advisory Commission of the United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East», 26. januar 1952, FN: <http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/83B95395F3058956852560EB006E3227>
4. «Inviterer UNRWA til å utforske, sammen med de relevante myndighetene, løsninger som ser i retning av å ta på seg administrasjonen av reintegreringsprosjekter, på et snarest mulig tidspunkt.» 5. «Ber UNRWA utforske med de relevante myndighetene en administrasjon av bistand til disse myndighetene, på et snarest mulig tidspunkt … UNRWA skal fortsatte å bære kostnadene.»

[14] Meghan Mohrland, Hope Deferred: Palestinian Refugees in the Middle East Peace Process, MA-avhandling skrevet ved Florida State University 2006: <http://diginole.lib.fsu.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=3879&context=etd>

[15] Se drøftingen ovenfor av den arabiske avvisningen av retur, i tillegg til Howard Adelman, Elazar Barkan, No Return, No Refuge: Rites and Rights in Minority Repatriation, New York 2011, s. 204; for tilbudet om 100.000, se Neil Caplan, The Lausanne Conference 1949: A Case Study in Middle East Peacemaking, Tel Aviv 1993, s. 91.

[16] Harri O. Schoenberg, A Mandate for Terror: The United Nations and the PLO, New York 1989, s. 239.

[17] For sitatet, se: Samuel Katz, Battleground-Fact and Fantasy in Palestine, New York: Bantam Books 1977.

[18] نظرتﺕ لجنة اﺍلشئونﻥ اﺍلسﯿﻴاسﯿﻴة في مذآﺁرﺭتي اﺍلأمانة اﺍلعامة وﻭوﻭزﺯاﺍرﺭةﺓ خارﺭجﯿﻴة اﺍلجمﮫﮭﻬورﺭية اﺍلعربﯿﻴة اﺍلمتحدةﺓ بشأنﻥ منح بعض اﺍلدوﻭلﻝ اﺍلعربﯿﻴة جنسﯿﻴتﮫﮭﻬا للاجئﯿﻴن اﺍلفلسطﯿﻴنﯿﻴﯿﻴن اﺍلعربﺏ اﺍلمقﯿﻴمﯿﻴن في أﺃرﺭاﺍضﯿﻴﮫﮭﻬا وﻭأﺃحاطﻁت بما تتخذهﻩ اﺍلدوﻭلﻝ اﺍلأعضاء في ھﮪﮬﻫذاﺍ اﺍلشأنﻥ. وﻭاﺍللجنة إﺇذﺫ تؤآﺁدﺩ قراﺍرﺭاﺍتﺕ مجلس اﺍلجامعة اﺍلسابقة في ھﮪﮬﻫذاﺍ اﺍلشأنﻥ توصي حكوماتﺕ اﺍلدوﻭلﻝ اﺍلأعضاء بأنﻥ تنظر بعﯿﻴن اﺍلعطف علىتﮫﮭﻬﯿﻴئة فرصﺹ اﺍلعمل للاجئﯿﻴن اﺍلفلسطﯿﻴنﯿﻴﯿﻴن اﺍلمقﯿﻴمﯿﻴن في أﺃرﺭاﺍضﯿﻴﮫﮭﻬا مع اﺍلاحتفاظﻅ بجنسﯿﻴتﮫﮭﻬم اﺍلفلسطﯿﻴنﯿﻴة آﺁمبدأﺃ عامﻡ. <http://www.plord.ps/ar/index.php?act=Show&id=272>

[19] Gabriel G. Tabarani, Israeli-Palestinian Conflict: From Balfour Promise to Bush Declaration – The Complications and the Road for a Lasting Peace, Bloomington 2008, s. 82.008, s. 82.

[20] Danny Orbach, «The Dreadful and the Trivial: A Response to Paula Schmitt on Palestinian Refugees», +972Magazine 11. februar 2014: <http://972mag.com/the-dreadful-and-the-trivial-a-response-to-paula-schmitt-on- palestinian-refugees/87061/>

[21] The European Court of Human Rights (Fourth Section), «Decision as to the Admissibility. 21 of Application nr. 47550/06 by Preussische Treuhand GmbH against Poland», 7. oktober 2008, ECHR Case Law: <http://echr.ketse.com/doc/47550.06-en- 20081007/view/>

[22] Eric Langenbacher, «Ethical Cleansing? The Expulsion of Germans from Central and Eastern Europe», i: Nicholas A. Robins, Adam Jones (red.), Genocides by the Oppressed: Subaltern Genocide in Theory and Practice, Bloomington 2009, s. 58–83.

[23] Ibid., s. 56–66.

[24] Ron Redmond, høytstående talsperson for kommisjonens operasjoner på Balkan: «Vi forventer at mange mennesker vil ønske å dra til områder der de er i etnisk flertall og ikke i mindretall.» Christopher S. Wren, «Resettling Refugees: U.N. Facing New Burden», The New York Times 24. november 1995: <http://www.nytimes.com/1995/11/24/world/resettling-refugees-un-facing-new- burden.html>

[25] Om «minority return», se: Lisa D’Onofrio, «Welcome Home? Minority Return in South- Eastern Republika Srpska», Sussex Migration Working Paper nr. 19, University of Sussex, February 2004; Adelman og Barkan, særlig kapitlene 1, 4 og 9.

[26] Se kapittel 1 for videre drøfting.

[27] Se: «Croatia: A Decade of Disappointment», 5. september 2006, URW: <http://www.hrw.org/en/reports/2006/09/04/croatia-decade-disappointment>

[28] I henhold til 2013 CIAs Factbook for landet: <https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/hr.html>

[29] Laura Hammond, «Tigrayan Returnees’ Notions of Home: Five Variations on a Theme», i: Fran Markowitz, Andres H. Stefansson (red.), Homecomings: Unsettling Paths of Return, Oxford 2004, s. 36–53.

[30] Laura Hammond, «Examining the Discourse of Repatriation: Towards a More Proactive Theory of Return Migration», i: Richard Black, Khalid Koser (red.), The End of Refugee Cycle? Refugee Repatriation and Reconstruction, New York 1999, s. 227–244.

[31] Se ovenfor, kapittel 1.

[32] Jim Zanotti, Turkey: Background and U.S. Relations, Congressional Research Service. 32. Report, 21. juni 2013, s. 48: <http://www.fas.org/sgp/crs/mideast/R41368.pdf>

[33] For avtalen i sin helhet: <http://www.globalsecurity.org/military/library/report/2004/annan-cyprus- problem_maps_26feb03.pdf>

[34] Loizidou v. Turkey, 40/1993/435/514, Europarådet, Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, 28. november 1996: <http://www.refworld.org/docid/ 43de104d4.html>

[35] Demopoulos and Others v. Turkey, Applications No. 46113/99 et. al., Europarådet: Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, 1. mars 2010: <http://hudoc.echr.coe.int/sites/fra/pages/search.aspx?i=001-97649#{«itemid»: [«001-97649»]}>

[36] Ibid., paragrafer 84 og 85 av dommen.

[37] Ibid., artikkel 112.

[38] Ibid., artikkel 116.

[39] Ibid., artikkel 117.

[40] Ibid., artikkel 115.

[41] Ibid., artikkel 136.

[42] [FNs sikkerhetsråds resolusjon] 302 (IV). «Assistance to Palestine Refugees», 8. desember 1949, FN: <http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/AF5F909791DE7FB0852560E500687282>

[43] Ifølge UNRWA selv har antall flyktninger de hjelper vokst dramatisk fra 750.000 i 1948 til fem millioner (!): UNRWA, «Who We Are»: <http://www.unrwa.org/who-we-are? tid=93>

[44] Alexander Joffe og Asaf Romirowsky, «Palestinian Refugees Forever?», Haaretz, 5. juni 2012.

[45] Om UNRWAs flyktningekriterier: UNRWA, «Frequently Asked Questions»: http://www.unrwa.org/who-we-are/frequently-asked-questions; For kritikk av UNRWA og ytterligere kilder, se Arlene Kushner, «UNRWA’s anti-Israel Bias», Middle East Forum, 18, 3 (2011): <http://www.meforum.org/2996/unrwa-anti-israel-bias>

[46] Beslutningen i sin helhet her: <http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/ AF5F909791DE7FB0852560E500687282>

[47] «Palestinian Refugees Make Chile their New Home», Khaleej Times 2. september 2009: <http://list2.mcgill.ca/scripts/wa.exe?A2=ind0909a&L=fofognet&H=1&P=790> For et intervju med noen av disse flyktningene på Al-Jazeeras Youtube-kanal: <http://www.youtube.com/watch?v=Yzyi1My2snY>

[48] Se: «Mid-Year Trends 2013», UNHCR, s. 8: <http://www.unhcr.org/cgi-bin/texis/vtx/home/opendocPDFViewer.html? docid=52af08d26&query=2013>

[49] Se: «Darfur, Sudan: ICC-02/05-01/09 The Prosecutor v. Omar Hassan Ahmad Al Bashir», International Criminal Court: <http://www.icc-cpi.int/en_menus/icc/situations%20and%20cases/situations/situation %20icc%200205/related%20cases/icc02050109/Pages/icc02050109.aspx>

[50] «Arab Leaders Back ‘Wanted’ Bashir», BBC News 30. mars 2009: <http://news.bbc.co.uk/2/hi/7971624.stm>

[51] Alexander H. Joffe og Asaf Romirowsky, «A Tale of Two Galloways», Middle Eastern Studies, september 2010: <http://www.romirowsky.com/7948/a-tale-of-two-galloways>

[52] Se mer om dette i kapitlet om fredsprosessen.

[53] «Statement of Principles (Signed by Ami Ayalon & Sari Nusseibeh on July 27, 2002)», The Knesset: <http://www.knesset.gov.il/process/docs/AyalonNusseibeh_eng.htm>

[54] For en delvis gjennomgang av standpunkt, se: Dan Leon, «The Right of Return: Different Approaches to a Crucial Issue», Palestine-Israel Journal, 8, 2 (september 2001), s. 86–96: <http://www.pij.org/details.php?id=892>

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart