Les en mer omfattende artikkel om Jødenes historie i arabiske land før 1948
Før kolonitida
Nesten alle jødene flyktet fra de arabiske landene. Grunnen var diskriminering og forfølgelse. Vi skal nå se litt på hvordan jødene har vært behandlet i muslimske land de siste 1300 år. En vanlig oppfatning innenfor Islam er at jødene (og de kristne) er dhimmier. Her er noe om hvordan livet var for en dhimmi før kolonitida begynte på 1800-tallet:
Dhimmi
– De skulle betale en årlig ekstraskatt. Størrelsen ble fastsatt av herskeren til enhver tid. Når man betalte, skulle man ”ydmykes”. Det ble ofte ordnet ved at betaleren fikk et slag i hodet.
– De fikk ikke ri på hest. De kunne ri på esel, men de måtte gå av dyret hvis de passerte en muslim. De måtte oftest også ri med begge beina ned på samme side, og ikke bruke sadel.
– Deres religiøse aktivitet måtte verken høres eller sees av muslimer. De fikk ikke følge sine døde til graven i prosesjon, slik muslimene gjorde.
– Jøder måtte ha klær som klart skilte dem fra muslimene. Det varierte med tid og sted hva som skulle kjennetegne at det dreide seg om en jøde. Det kunne være form eller farge på hodeplagget, beltet, skoene eller hva som helst annet som viste at her stod man overfor en dhimmi.
– En dhimmi måtte aldri slå en muslim, heller ikke i selvforsvar. Han måtte ikke en gang ”heve stemmen” mot en muslim, uansett hvordan han ble provosert. Dhimmiene var derfor totalt forsvarsløse. I praksis ble dette ofte utnyttet av unggutter, som kastet stein etter dem når de gikk gjennom byen. En slik steinkasting var vanlig mange steder i Europa også.
– Dhimmiene måtte vanligvis bo i ghettoer. De måtte ikke ha høyere hus enn muslimene.
– Dhimmier kunne ikke ha offentlige stillinger. Dette så muslimene ofte bort fra i perioder da de (eller den herskende gruppen) var i mindretall og trengte jødene til allierte og stråmenn.
– En dhimmi kunne ikke vitne mot en muslim i retten. Han kunne heller ikke forsvare seg, egentlig, fordi en dhimmis ed alltid hadde mindre verdi enn eden fra en muslim. Det var dødsstraff for dhimmier som ”forbannet profeten” eller lignende. Jødene var derfor helt hjelpeløse overfor falske beskyldninger fra enhver muslim som ville dem vondt, eller ville overta jødens eiendom. Løsningen for jøden var ofte å få en innflytelsesrik araber som ”beskytter”. Dette kunne skape en avhengighet som nærmet seg slaveri.
– Det som kanskje mer enn noe annet viser at jødene var regnet som fremmede, var at de ikke fikk lov til å eie jord.
Slike regler var i kraft i den arabiske verden helt til kolonitida. Stort sett tvang europeiske makter gjennom reformer i løpet av 1800-tallet. Men i det daværende Nord-Jemen, som ikke ble kolonisert, fortsatte reglene å gjelde til de fleste jødene flyktet rundt 1948.
Dette betyr ikke at jødenes situasjon alltid var håpløs i de arabiske landene. Jødene hadde også fordeler på sin side:
Man slakter ikke gåsa som legger gulleggene. Mange steder betalte jødene en stor del av skattene, og herskerne var interessert i at de var i stand til å fortsette med det. Altså måtte de ha rimelig mulighet for å drive økonomisk virksomhet.
Ifølge Koranen kan en muslim ikke ta renter av en annen muslim. (Den samme regelen var også vanlig kristne imellom i middelalderen.) Men en jøde kan ta rente, og han var derfor ypperlig som stråmann for pengeklassen.
Jødene hadde utstrakte forbindelser internasjonalt. De hadde trosfeller både i den arabiske verden og i Europa. Med sitt hebraiske fellesspråk kunne de overvinne ellers uoverstigelige språkbarrierer. En stor del av kontakten mellom den arabiske verden og Europa foregikk ved hjelp av jødene. Dette hadde også araberne fordel av, og det virket som en beskyttelse for jødene.
Det var forskjell på ulike retninger innenfor Islam. I enkelte perioder var de muslimske lederne i bestemte områder virkelig liberale mennesker, som ikke trengte noen grunn for å gi jødene gode forhold. Men ser vi hele den muslimske perioden og det muslimske området under ett, er liberale tilstander unntak. Etter ca. 1400 er slike unntak sjeldne.
Den overskyggende faktoren ble at jøden i praksis var rettsløs, prisgitt vekslende herskeres luner. Jødene gjemte seg så godt de kunne, gjorde sin ghetto så uanselig som mulig og unngikk å vekke oppsikt. Men når herskeren trengte en syndebukk, stod de laglig til for hogg. Og pogromer (store menneskemasser går løs på ghettoen med plyndring og voldtekt) var ingen sjeldenhet i arabiske land, på samme måten som i Europa.
Kolonitida
Fra midten av 1800-tallet fikk europeiske makter, særlig Storbritannia og Frankrike, kontrollen over mesteparten av den arabiske verden. De tvang gjennom at den verste diskrimineringa skulle oppheves. Europeiske jøder sørget for et godt utdanningstilbud for sine brødre i arabiske land. Dette førte til at en del jøder etter hvert ble temmelig rike.
Selvstendig igjen
Irak kan stå som et eksempel på hva som skjedde da araberne igjen ble selvstendige. Landet ble formelt frigjort fra Storbritannia i 1934. Samme året gjennomførte den irakske regjeringen noen av de tiltakene som hastet mest: Jødene fikk forbud mot å undervise i sitt hellige språk, hebraisk. Mange jøder i offentlige stillinger ble avsatt. I 1941 ble det igjen innført ekstraskatt for jøder. Det ble sagt at den skulle gå til beskyttelse. Men beskyttelsen var ikke bedre enn at politiet og hæren var aktivt med ved en rekke angrep på jødenes ghettoer. I et angrep på Bagdad-ghettoen i 1941 ble 175 jøder drept, hundrevis såret, og ikke mindre enn 14.500 jøder ble frastjålet eiendom eller ble utsatt for hærverk. Det må presiseres at dette var jøder som ikke demonstrerte for eller imot noe som helst. De ønsket bare å være i fred.
Les mer om historien som fulgte etter at Israel ble opprettet i artikkelen Jødenes historie i Irak.
Slike erfaringer som er skildret her, ligger bak at det stort sett er jødene fra arabiske land som er haukene i Israel. I nesten alle arabiske land har jødene lignende erfaringer.
Arabisk motstand mot Israel var rimelig. Den sluttet å være rimelig da nesten alle jødene flyktet fra de arabiske landene, de fleste til Israel.
Les en mer omfattende artikkel om Jødenes historie i arabiske land før 1948
Tilbake til toppen
