2. Mos. kapittel 20, versene 8-11 lyder slik: «Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer. For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig.» Og i kapittel 31, vers 13 står det: «Si til israelittene: Mine sabbatsdager skal dere holde, for sabbaten er et tegn på pakten mellom meg og dere fra slekt til slekt, for dere skal vite at det er jeg, Herren, som helliger dere.»
For religiøse jøder er sabbaten ikke bare en hviledag. En dag som bare blir brukt til å sove, møte venner, spise sein frokost osv. er langt på vei er det motsatte av det sabbaten skulle være.
Vi leste at sabbaten er et tegn. Den er viktig, og skal settes til side som en hellig dag etter en evig pakt. I rabbinerens versjon av teksten står det i vers 16 at israelitten skal gjøre sabbaten til en evig pakt for alle generasjoner. Det gjør man hvis man holder seg innenfor de grensene Bibelen og den jødiske tradisjonen setter. Dersom man tenner sabbatslysene før sabbaten går inn, ber sabbatsbønnene og anerkjenner dagens hellighet, gjør man sabbaten hellig. Den skal feires med bønner og vin, med sanger og god mat. Den skal gjøres tilen spesiell og enestående dag. Det er ikke nok å ha de rent ytre tingene i orden. En må legge vekt på å be, på å studere religion, gå i naturen og lære opp sine barn i religionen. Sabbaten må utvikle åndeligheten.
I begynnelsen skapte Gud jorden, sier Bibelen. Den var ufullkommen, med både mørke og lys, kaos og orden, ondt og godt. Man kan si at de seks hverdagene gjenspeiler verden slik den er, med alle sine ufullkommenheter. Men sabbaten skal være en antydning om den ideelle framtiden, en periode med ro og fred, hvor harmoni hersker i alle sosiale sammenhenger. Sabbaten antyder at vi en gang skal gjøre hele verden til Guds helligdom. – Så langt har jeg gjengitt fritt en artikkel av rabbiner Shlomo Riskin.
Et gammelt, jødisk ordtak sier at jødene har ikke holdt sabbaten, men sabbaten har holdt jødene. Det vil si at det ikke minst er rikdommen i og gleden ved sabbatsfeiringen som har gjort at jødene vedble å være et folk gjennom 2000 år uten eget land. Samme hvor foraktet og diskriminert man var resten av uka: På sabbaten var mannen og kona konge og dronning i sitt eget rike. Man pinte om nødvendig maten ned til et minimum resten av uka for å ha råd til å spise skikkelig på sabbaten. Et gammelt jødisk ordtak sier: «Den som låner til sabbaten, betaler sabbaten tilbake.» Og siden nesten alle jødiske menn har kunnet lese gjennom alle århundrer, ble dagen brukt til å berike sin ånd.
Vi leste at jødene ikke skulle gjøre noe arbeid på sabbaten. Det blir tolket strengt. Også i kristne sammenhenger har det vært mange og strenge regler for hva man ikke kunne gjøre på helligdagen. I våre dager har vi lett for å trekke på smilebåndet av dette. Men en gang betydde dette en veldig frigjøring. Dersom ikke reglene mot helligdagsarbeid hadde vært så strenge, ville overordnede av alle slag ha kunnet presse sine undersåtter til å gjøre «noe nyttig». Med de strenge reglene er utnytting umulig. Sammenliknet med samfunn hvor alle dager var et slit, var en slik fridag en stor rikdom.
