Louis René Beres er pensjonert professor i statsvitenskap og folkerett ved Purdue University i Indiana, USA. I en artikkel på nettstedet Gatestone Institute 24. august advarer han mot å tro at en avtale om en «demilitarisert palestinsk stat» vil løse sikkerhetstrusselen for Israel.
Når statsminister Benjamin Netanyahu noen ganger har sagt at han er åpen for en palestinsk stat, har han alltid understreket at den må være demilitarisert. Dette kravet har også støtte hos noen av Israels viktigste allierte. Palestinerne kan ikke bruke uavhengighet som utgangspunkt for videre krigføring mot Israel. Men om palestinerne noen gang skulle gå med på kravet om demilitarisering, vil en slik avtale ha noen verdi i praksis?
– Å anerkjenne en palestinsk stat på betingelse av at den skal være demilitarisert, har ingen juridisk eller praktisk verdi, mener Beres. Han gir følgende begrunnelser, som vi gjengir fritt og forkortet.
Dersom en palestinsk stat først er opprettet, vil ikke folkeretten kunne gi noen effektiv forsikring mot at avtalen blir brutt.
Palestina vil kunne finne et påskudd for å bryte avtalen ved å anklage Israel for brudd på andre avtalepunkter.
Den nye staten kan også peke på prinsippet som folkeretten kaller «Rebus sic stantibus«, at det har skjedd «en fundamental endring av omstendighetene». Palestina kan erklære seg truet av tidligere uforutsette farer, for eksempel aksjoner fra internasjonale styrker, arabiske hærstyrker eller opprørsstyrker. I en slik situasjon åpner folkeretten for at et Palestina lovlig kan gå bort fra sitt tidligere løfte om å være demilitarisert.
Dersom palestinerne forplikter seg på å være demilitarisert før de blir en stat, kan strengt tatt avtalen kjennes ugyldig etter folkeretten i ettertid, fordi den ikke var inngått «mellom stater» (Wien-konvensjonen for loven om internasjonale avtaler, 1969).
Palestinerne vil også kunne bruke påskudd om ukjente faktorer eller press.
PA-president Mahmoud Abbas er inne i sitt ellevte år i en valgperiode på fire år. En framtidig palestinsk regjering vil, med rette, kunne erklære ugyldig alt han eventuelt forplikter selvstyremyndighetene til.
Folkeretten gir i prinsippet alle suverene stater rett til å ha militære styrker i selvforsvar. Palestinerne vil derfor kunne argumentere for at denne retten trumfer hva de tidligere har avtalt.
Beres konkluderer: Dersom en palestinsk regjering skulle velge å invitere utenlandske hærstyrker eller terrorister inn på sitt territorium, kan de gjøre det uten praktiske problemer, men også uten nødvendigvis å bryte folkeretten.
For Israel kan illusjonen om demilitarisering, uten mulighet til å sikre den, være en potensielt dødelig trussel.
– En palestinsk stat – enhver palestinsk stat – kan representere en dødelig fare for Israel, spesielt dersom den skulle framstå omtrent på samme tid som Iran får atomvåpen. Denne faren kan ikke fjernes eller reduseres ved at palestinerne på forhånd har gitt en forpliktelse til å være demilitarisert, skriver Beres.
Han mener USAs president ikke kan ta et juridisk løfte om palestinsk demilitarisering seriøst, og at presidenten bør «gjøre det som måtte være nødvendig for å forhindre opprettelse av enda en fiendtlig stat».
– Det vil være stor sannsynlighet for at Palestina raskt blir et nytt utgangspunkt for jihad-terror i regionen, og muligens i hele verden, avslutter Beres.
Professorens grunnleggende skepsis bygger på at han er overbevist om at palestinerne vil fortsette sin «frigjøringskrig» også etter at de har fått en stat på Vestbredden og Gaza-stripen.
– Fra begynnelsen har alle palestinske politiske bevegelser sett på hele Israel som «okkupert Palestina». Ingen har uttrykt at de vil være fornøyd om en ny stat ble begrenset til Vestbredden og Gaza-stripen, skriver Beres.
