På den nye Facebook-siden «Tal sant om Betlehem» har ulike ledere i Den norske kirke gått sammen i et opprop som ble publisert 28. november. Blant de som har undertegnet oppropet finner vi biskopene Solveig Fiske, Tor B. Jørgensen og Erling Pettersen, Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd, og en rekke prester i Den norske kirke. Her finner man selvfølgelig også underskriften til leder av Palestinakomiteen.
Her følger en full gjengivelse av oppropet i sitatblokker, med MIFFs kommentarer uthevet under hvert avsnitt.
«Snart er det jul. Som kristne skal vi feire underet om Jesu fødsel i krybben.
Vi skal minnes fortellingen om Josef og Maria som reiste fra Nasaret til Betlehem, to byer i henholdsvis Nord-Israel og på den israelskokkuperte Vestbredden.»
Betlehem ligger i sone A av Vestbredden, og har vært under sivil og sikkerhetskontroll av de palestinske selvstyremyndighetene siden 1995.
«Dette oppropet insisterer på at vi har et kall til å stille oss solidarisk med alle dem som er rammet av konflikten i Det hellige land, og å vitne om den urett okkupasjonen innebærer for kristne og muslimske palestinere. Kirkene på stedet har lenge oppfordret Vestens kirker til å stå opp mot uretten, og dele deres smerte. Vi mener det er galt om kirken fortier uretten i dagens Palestina når vi minnes underet i datidens Palestina, og vi vil fremheve det følgende:»
«Datidens Palestina» mer enn antyder at det fantes en palestinsk statslignende enhet i Betlehems-området rundt år null. Det var det selvsagt ikke. Jesus ble født i Davids by Betlehem, oppvekstbyen til en jødisk konge som allerede tusen år tidligere hadde hersket, først over Judea, og så over hele Israel. Davids hovedstad var Jerusalem.
Jesus ble født da Kvirinius var landshøvding for den romerske keier Augustus i provisen Syria. Omkring Jesu fødsel døde Herodes den store, kongen som det romerske senatet hadde erklært «jødenes konge», en god indikasjon på at verken «palestinere» eller «arabere» var til stede i området for to tusen år siden. I år 6 e.Kr. ble det tradisjonelle området kalt Judea, inkludert Jerusalem og Betlehem, del av en romersk provins med samme navn.
Med å bruke en anakronisme som nærmest blir løgn, oppnår Den norske kirkes menn og kvinner omtrent det samme som keiser Hadrian gjorde omlag 130 år etter «Jesu fødsel i krybben». Han tok i bruk et gammelt ikke-jødisk geografisk navn for området, «Palestina», for å tildekke og undertrykke den jødiske tilknytningen til landet.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
«Vi vil tale sant om byen der Jesus ble født, en palestinsk by med kristne og muslimer, der hele befolkningen lider under okkupasjonen. Byen er omkranset av murer, gjerder og kontrollposter. En del av muren er oppført inne i Betlehems bygater. Vi vil forkynne Fredsfyrstens evangelium, og budskapet om kjærlighet og rettferdighet for alle folkeslag og alle troende.»
Sprer man bare halve sannheter blir det som regel løgn, selv om man aldri så mye erklærer sin vilje til å tale sant. Etter at Israel erobret Vestbredden (og Betlehem) i en lovlig forsvarskrig i 1967, ble levestandarden for befolkningen i området etterhvert kraftig forbedret. Vann og elektrisitet ble lagt inn i boliger, helsestell, utdanningsnviå og levealder økte. Bare for å nevne noen eksempler.
I 1995 fikk palestinske selvstyremyndigheter kontroll over Betlehem. Etter den tid har presset mot kristne i byen øket kraftig.
Betlehem er ikke omkranset av murer, gjerder og kontrollposter. I byens utkant i vest og nord er det slike anlegg, for å hindre ukontrollert ferdsel av væpnede terrorister inn i israelsk-kontrollerte områder. Etter at anleggene kom på plass, er antallet selvmordsterrorister fra Betlehem redusert til et minimum. I byens utkant i øst og sør er det ikke slike anlegg.
«En del av muren er oppført inne i Betlehems gater.» Det er riktig. Men hvorfor? Fordi Rakels grav ligger i Betlehem. Rakels grav har vært et viktige bønnested for jøder i minst 1700 år. Den eneste grunnen til at Israel har vært nødt til å gjøre jødenes tredje helligste sted om til en festning, er lokale palestineres gjentatte angrep. De palestinske selvstyremyndighetene viste null respekt for jødenes hellige steder, og brøt sine forpliktelser i Oslo II-avtalen.
Vi ønsker Den norske kirke lykke til med å forkynne «Fredsfyrstens evangelium» i nabolag av Betlehem som er dominert av Hamas eller har tilhengere av Islamsk Stat. (Hamas vant kommunalvalg i Betlehem så tidlig som i 2006.) Dersom DnK lykkes med sin misjon, vil den nyomvendte være i livsfare. Det er god grunn til å tro at flukt til Israel vil være den eneste livreddende løsning.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
«Vi vil protestere mot et politisk status quo; at israelsk voldsbruk, vilkårlige arrestasjoner særlig av barn og unge, stengte grenser, reiserestriksjoner, handelshindringer og andre ydmykelser forblir hverdagen for palestinere på Vestbredden og i Gaza. Okkupasjonens voldsbruk fører også til palestinsk vold, og 2014 er et år med økt uro og flere drepte enn på svært lenge. En varig politisk løsning må bygge på et prinsipp om likeverd mellom alle folk og etniske grupper, jøder, kristne og muslimer.»
For å få slutt på konfliktens symptomer, må palestinerne være villige til å avslutte konflikten. Det har de ikke vist vilje til. De har avvist israelske tilbud om tilbaketrekninger, og de nekter å anerkjenne at Israel skal forbli en stat med jødisk flertall og identitet.
Påstanden «okkupasjonens voldsbruk fører også til palestinsk vold» snur saken helt på hodet. Kontrolltiltakene som Israel nå blir fordømt for, var ikke nødvendige da palestinerne i mye mindre grad brukte vold. De var da heller ikke på plass. Israel avsluttet okkupasjonen av Gaza i 2005, og trakk seg samtidig ut av fire bosetninger nord på Vestbredden. Det førte ikke til mindre palestinsk vold – det førte til mye mer vold. Israel ga palestinerne selvstyre i Betlehem og andre store byer på Vestbredden på 1990-tallet. I kjølvannet kom selvmordsbomber og den andre intifadaen.
Den norske kirke er opptatt av likeverd. Når jøder i Israel registrerer hvilken total likegyldighet norske biskoper og prester har for den lidelse islamistisk jihad og palestinsk nasjonalisme har påført dem gjennom århundrer, er de veldig skeptisk hvilken «likeverd» de muslimske vennene av kirkens menn og kvinner vil vise dem den dagen muslimene skulle være i flertall eller jødene ikke lenger i stand til å forsvare seg selv.
Når jøder i Israel ser hvilken ihuga energi krefter i Den norske kirke bruker på å demonisere Israel, og samtidig hvilken likegyldighet de samme krefter viser til å stå opp for kristne brødre og søstre som i millionvis blir jaget på flukt (de heldige), i tusenvis blir massakrert og tatt som sex-slaver av islamister både i Afrika og Asia, blir de svært skeptiske til hva likeverd betyr.
Kristne i Betlehem som våger å være ærlige, har erfart de siste år hvilken likeverd de muslimske makthaverne tilbyr dem. «Muslimer har stjålet jord fra de kristne, tatt de kristnes huser og sjikanert kvinnene. Det juridiske system i Palestina følger ikke loven. Muslimsk politi sympatiserer med muslimer. Derfor har kristne ingen rettssikkerhet,» sa palestineren Cyrien Khano til den danske journalisten Klaus Wivel i 2006. Det finnes mange lignende vitnesbyrd. De palestinske elitekristne som pleier omgang med PLO- og Hamas-toppene, møter dette i mye mindre grad på kroppen, og unnlater å fortelle om sine medsøskens lidelser i møte med norske reisefølger. Alt som kan forstyrre bildet av Israel som eneste syndebukk forstyrrer det store og viktige oppdraget.
«Vi vil be for de palestinske kristne som forvalter stedene der Jesus ble født og englene sang for gjeterne. Vi vet at i de palestinske kirkene forkynnes et forsoningens budskap. De bærer håpet om at fred og rettferdighet en dag skal seire. Vi vil oppfordre alle troende i Norge om å støtte en fredens og rettferdighetens vei. Slik kan okkupasjonen opphøre, både okkupant og okkupert befris fra undertrykkelsens åk, og verdighet gjenreises for alle.»
Merk at biskopene og prestene bruker kodeordet «rettferdighet». La meg forklare hva det betyr. Rettferdighet for dem, betyr blant annet «rett til å vende tilbake» for millioner av etterkommere av palestinske 1948-flyktninger inn i Israel, slik at verdens eneste stat med jødisk flertall forsvinner.
I begynnelsen av desember deltok Berit Hagen Agøy fra Mellomkirkelig råd i en konferansen med palestinske kristne ledere.
Har du funnet ut hvordan deltakerne ser på kravet om «rett til å vende tilbake», spurte jeg henne på Twitter.
«Det har ikke vært noe tema her, fordi Kairos-miljøet respekterer FN og universelle menneskerettigheter,» svarte Agøy.
«Så hvilke andre flyktninggrupper enn etterkommerne av palestinske flyktninger mener «Kairos-miljøet» skal ha rett til å vende tilbake?» spurte jeg.
Det gikk en hel uke uten svar. Da jeg etterlyste svar skrev Agøy:
«Jeg opplever spørsmålet som en avsporing fra å snakke om palestinernes situasjon i dag.»
Jeg svarte: «Har problemer med å ta snakket om «universelle» rettigheter alvorlig, når du ikke kan gi et eneste eksempel.»
«Rettferdighet», for de palestinske kristne som er premissleverandører for kirkens Israel-hatere, betyr at millioner av palestinere skal få rett til å flytte inn i Israel, slik at det Israel vi har kjent de siste 66 år blir borte. Dette mener de er rettferdig, selv om ingen andre flyktninggrupper har en slik «rett» til tilbakevending. Kommer en finne til Den norske kirke og ber om støtte til å vende tilbake til Karelen, vil han bli møtt med full avvisning.
Jødene i Israel betakker seg et budskap om «forsoning» som betyr en løsning med to stater som begge skal være arabiske. De ser for sine øyne hvilken «verdighet» arabiske majoritetsgrupper tilbyr sine minoriteter i land som Syria, Irak og Jemen. Kirkens menn og kvinner vet at Hamas har en dominerende innflytelse, ikke bare i Betlehem, men i hele det palestinske samfunnet. De vet også godt hva slags «likeverd» Hamas gir jødene utsikter til i sitt charter. Bevegelsen som vant valget i Betlehem i 1996 uttrykker i sitt politiske grunnlagsdokument en lengsel etter den dagen da naturen skal hjelpe muslimer å drepe jøder.
Må kirkens menn og kvinner grunne på disse ord i sine hjerter. Ifølge overleveringene som Lukas noterte seg, ble barnet som ble svøpt i krybben kalt «Israels trøst» av en av de første som møtte ham. En kirke som hver adventstid går til frontalangrep mot den moderne staten Israel trøster nok svært få, bortsett fra islamister, kommunister, nynazister og palestinske nasjonalister som forenes i drømmen om å se Israels fall.
