I 1950 var staten Israel fersk. Israel hadde en liten befolkning og var omgitt av fiender med mange ganger så mye folk og et sterkt ønske om å gjøre slutt på jødenes stat. Hva gjør man da?
Israel studerte den reservehæren Sveits har og bygget et forsvar ut fra det. I prinsippet måtte alle israelerne gjøre en lang militærtjeneste. Men hæren var først og fremst en mobiliseringshær, hvor alle menn (og noen kvinner) måtte stille opp til de var over 50 år. På den måten kunne Israel stille med en hær som var langt større enn befolkningen skulle tilsi.
Israel hadde nok ikke vunnet krigene i 1956, 1967 og 1973 uten denne ordningen.
Mot terror
Under Israels første år var det en betydelig terror fra nabolandene. Palestinske grupper kom fra Egypt og Jordan og drepte sivile israelere, ødela og stjal. Det førte til at Avdeling 101 ble opprettet. Det var en eliteavdeling. Ariel Sharon, Israels nåværende statsminister, ledet den i en periode. Blant annet gikk avdelingen inn for å ramme basene terroristene kom fra. For i og med at Egypt og Jordan tillot terrorgruppene å operere temmelig fritt, holdt Israel landenes regjeringer ansvarlig for det terroristene gjorde.
Innkjøp av våpen
Israel hadde store problemer med å få kjøpt kampfly, tanks og andre tyngre våpen. Men i oppkjøringen til Sinai-felttoget høsten 1956 fikk Israel kjøpe betydelige mengder av slike våpen fra Frankrike. (Opplegget for krigen var at Israel skulle innta Sinai-halvøya, og så skulle Storbritannia og Frankrike innta området rundt Suezkanalen. Det var avtalt mellom landene.)
Uten disse våpnene er det ikke sikkert Israel hadde vunnet krigene i 1956 og 1967.
Strategisk dybde
Etter Seksdagerskrigen i 1967 ble de israelske styrkene stående i Sinai fram til Suez-kanalen. (Siden har Israel gitt hele dette området tilbake til Egypt i bytte for en fredsavtale og demilitarisering av Sinai.) Israel ble også stående på Golan og på Vestbredden.
I denne perioden la Israel stor vekt på strategisk dybde. Fram til seksdagerskrigen hadde nabolandene militære styrker bare noen få mil (noen steder bare kilometer) fra den israelske befolkningen. Etter seksdagerskrigen lå Sinai-halvøya, Vestbredden og Golan imellom fiendens styrker og de store befolkningssentrene i Israel. Israelere flest mener at det var en stor fordel under krigen i 1973.
Noen sier at dersom Israel hadde oppgitt disse områdene før krigen i 1973, kunne de fått fred med nabolandene. Det hadde vært en bedre sikkerhet. Andre tviler på at det hadde vært mulig.
Fiendtlig befolkning
Da den første palestinske intifadaen begynte i slutten av 1987, begynte en periode som nok snudde opp ned på tenkningen hos mange israelere. Etter hvert som volden rammet, kom flere og flere israelere til den konklusjonen at dersom buffersonen har en fiendtlig befolkning, kan tanken om strategisk dybde like mye være en strategisk byrde. Israel gav opp tanken om å være politi i de palestinske områdene.
Den andre intifadaen
Da den andre intifadaen begynte i september 2000, var Ehud Barak fra Arbeiderpartiet statsminister. Han var general, men hans militære kompetanse så ut for å være mer eller mindre ubrukelig. Han hadde ikke egentlig noe å stille opp. Den alminnelige oppfatningen blant kommentatorer var at Israel ikke kunne vinne terror-krigen. Siden det palestinske styret tydelig støttet intifadaen, besluttet Barak å forsøke med å bombe deres bygninger. Men det førte nok bare til mer vold.
Etter noen måneder tapte Barak valget, og Ariel Sharon ble statsminister. Han var også general. Det tok over et år å utvikle en ny militær tankegang. Men våren 2002, etter en meget blodig serie selvmordsbomber, gikk Israel til motoffensiv, med målrettede drap av terrorlederne, kamper om natten, omfattende etterretning, hemmelige kommandoavdelinger, å lage vei gjennom veggene på husene i flyktningeleirer og mye annet. [Og nå selvsagt sikkerhetsgjerdet.]
Denne nye måten å føre krig på førte til at Israel langt på vei har vunnet krigen mot terror. Riktignok fortsetter krigen, og man vet aldri hva fremtiden bringer. Men så langt har Israel lykkes med å redusere terroren sterkt, til tross for at det ikke mangler på forsøk fra palestinernes side.
