Arafat og medarbeiderne hans har utformet mediestrategien sin ut fra to hovedmotiver. Det gjelder å bruke barnesoldatenes død til å mobilisere opinion mot Israel i Europa og USA. Og det gjelder å få denne opinionen til å kreve militær intervensjon fra enten FN eller Nato – slik som i Kosovo. Derfor håper Arafat å kunne provosere frem en skikkelig kraftig israelsk gjengjeldelsesaksjon.
Forbudte kameravinkler
Ifølge Arafats regelverk for journalistarbeid er det meget ønskelig at steinkastende barn og tenåringer blir filmet og fotografert. Barn som er rasende på israelerne, må også gjerne filmes. Det samme gjelder mødre som gråter og folkemengder som roper under begravelser. Eller leger som behandler sårede barn. Det er også ønskelig at man filmer israelske soldater (eller stridsvogner eller kamphelikoptre) som skyter.
Derimot er visse kameravinkler og visse motiver strengt forbudt. TV-folkene har ikke lov til å filme arabere som skyter, dreper eller lynsjer. Det er heller ikke godt likt at man filmer ambulanser som kjører frem kurver med stein og brannbomber. Oversiktsbilder over kampsituasjonene er også mislikt. For da kunne jo vestens folk oppdage hvor små de angrepne israelske soldat-lagene er.
Dessuten er det ikke aktuelt å slippe vestlige journalister inn i de arabiske områdene for å dekke forhånds-organiseringen av intifadaen, innsamlingen av barn og tenåringer, busskjøringen av dem til kamp-stedene og de strategiske forhåndsbriefingene. Journalister som vil snakke med mødrene som går imot at sønnene deres skal delta i intifadaen, er det fullstendig uaktuelt å slippe inn.
Mediestrategien avslørt
Det mest oppsiktsvekkende bidraget til avsløring av Arafats mediestrategi kom fra den italienske TV-journalisten Riccardo Christiano. Han avslørte den 18.10.00 at det fins et eget «regelverk for journalistarbeid». Ifølge det regelverket var forbudt å filme lynsjingen i Ramallah.
Men allerede den 30.09. ble de første bitene i puslespillet avslørt. Da ringte en israelsk familie til den arabiske dagmammaen sin. Hun uteble da intifadaen begynte. Vertsfamilien ble bekymret for henne. På telefonen fortalte hun så at hun ikke kunne komme lenger. For nå måtte hun skjule sønnene sine så ikke milits-soldatene skulle få tak i dem og ta dem med til intifadaen.
Den 04.10. var det et belgisk TV-teams tur. Journalist Jean Pierre Martin forteller: «Vi holdt på å filme begynnelsen av en demonstrasjon. Plutselig kom det en stasjonsvogn med Fatah-milits. De gav ordrer og delte ut brannbomber. Vi filmet. Men de bildene vil du aldri få se. For plutselig var vi omringet av truende ungdommer. De tok oss med seg til en politistasjon. Vi identiserte oss. Likevel ble vi tvunget til å ødelegge bildene. Deretter roet politifolkene ned situasjonen. Men bildene våre sensurerte de altså. Følgelig vet vi nå at opptøyene ikke er spontane. Alle ordrer kommer fra det palestinske hierarkiet.»
NRKs lojalitet mot Arafats strategi
En av hovedkonklusjonene i Dagens NRK-gransking er at NRK og Lars Sigurd Sunnanå fullstendig motstandsløst tilpasser seg Arafats mediestrategi.
Dagen har gransket 29 Dagsrevy-innslag fra Midtøsten i løpet av de åtte ukene undersøkelsen omfatter. Der fins det ikke noe tungtveiende eksempel på at NRK har gjort noe som var i strid med Arafats retningslinjer (bortsett fra at NRK motstrebende ble presset av en seerstorm til å vise TV-filmen fra lynsjingen i Ramallah).
Nesten monotont har NRK gjentatt en fast setningsformular. Den handler om «sammenstøt mellom steinkastende palestinske ungdommer og israelske soldater som skyter med skarpt og bruker gummibelagte stålkuler». Like monotont har NRK vist bilder av henholdsvis steinkastende arabere og skytende israelske soldater.
I de 29 reportasjene har Dagen tellet 47 gangers bruk av denne standardsetningen og 33 gangers bruk av en tilsvarende billedsekvens.
Når det gjelder journalistisk strategi er NRK og Lars Sigurd Sunnanå med andre ord Arafats lydige og hengivne tjener.
