Eller gjorde hun det? Nei, Natalie Portman anklaget den nye nasjonalstat-loven i Israel for å være rasistisk. Når den israelsk-amerikanske skuespilleren kritiserer sitt eget land er det ikke bare nyheter i Israel, men også VG føler at de må gjengi det.
Men hvis den nye nasjonalstat-loven til Israel er rasistisk, da er også tilsvarende lover i minst syv europeiske land rasistiske. Ta for eksempel Slovakia. Deres grunnlov omtaler «vi, den slovakiske nasjonen» og understreker «den naturlige retten til nasjoners selvbestemmelse». Latvias grunnlov beskriver «den ubøyelige viljen til den latviske nasjon til å ha sin egen stat og dens ufravikelige rett til selvbestemmelse for å garantere eksistensen og utviklingen av den latviske nasjonen, dens språk og kultur gjennom århundrene». Om lag 25 prosent av Latvias befolkning er russere, men vi har ikke registrert at Natalie Portman eller VG svinger svøpen over regjeringen i Riga.
VGs journalist Bjørn Ekker skriver:
«Den nye israelske loven ble vedtatt i nasjonalforsamlingen Knesset i juli med 62 mot 55 stemmer etter en opphetet debatt. Loven definerer landet som «en nasjonalstat for det jødiske folk», der kun jøder har selvbestemmelsesrett. Den fastslår også at hebraisk er landets nasjonalspråk. Tidligere hadde arabisk samme status, men gis nå lavere status. Det står videre at «jødiske bosetninger (i Israel) er i nasjonens interesse».»
Når VG snubler i bena til Natalie Portman er det nødvendig å rydde opp.
Det er selvsagt ikke bare jøder som har selvbestemmelsesrett i Israel. Arabere og andre folkeslag kan bestemme over seg selv så mye de vil. Loven sier: «Retten til å utøve nasjonal selvbestemmelse i staten Israel er unikt for det jødiske folk.» Lignende lovbestemmelser finnes altså i en rekke land, ikke bare i Europa, men kanskje særlig i den arabiske verden. Gjeldende lov for palestinske myndigheter understreker at «Palestina» skal være arabisk og muslimsk.
Hittil har hebraisk, arabisk og engelsk offisielt vært likestilt, en etterlevning fra den britiske mandattiden. I praksis har imidlertid hebraisk vært dominerende helt siden Israel ble opprettet som en jødisk stat i 1948. Nå blir hebraisk offisielt utpekt som «statens språk», men det blir samtidig slått fast at «det arabiske språk har en spesiell status» og at loven ikke reduserer den statusen det arabiske språket hadde før loven ble satt i verk. Det er ikke noe udemokratisk i dette. De fleste multietniske, multispråklige statene i EU gir offisiell status bare til flertallsspråket. Spanias grunnlov gjør spansk til det offisielle nasjonalspråket. Den krever til og med at alle innbyggere kan dette språket, selv om deres morsmål er baskisk eller katalansk.
Loven sier: «Staten anser utviklingen av jødisk bosetting som en nasjonal verdi, og vil arbeide for å oppmuntre og promotere dets etablering og stadfesting.» Akkurat som norske politikere i større eller mindre grad synes det er viktig med norsk bosetting i grisgrendte strøk.
Portman må gjerne kritisere loven, men det er stor enighet blant jødene i Israel om at den var nødvendig. En meningsmåling blant de israelske jødene publisert på Walla News i slutten av juli viser at 58 prosent støtter loven, 34 prosent er imot den og 8 prosent ikke har noen mening. 52,3 prosent av jødiske israelere mener det var nødvendig å vedta loven nå, viser tall fra Peace Index poll til Israel Democracy Institute og Tel Aviv University. Blant tilhengerne til de to største jødiske partiene som stemte imot loven, Yesh Atid og Zionist Union, er det betydelig støtte for loven. Blant de som stemmer på Yesh Atid er det flere som støtter enn dem som er imot, skriver Zev Chafets i New York Post. Loven formaliserer de mest verdsatte verdiene til det israelske mainstream, fortsetter Chafets.
Hvorfor er det rimelig at jøder sikrer seg nasjonal selvbestemmelse i Israel?
Odd Myrland forklarte dette i en MIFF-artikkel i 2014:
«Grunnen til at det er rimelig, er at jødene er blitt og blir behandlet som fremmede i mange land og/eller er fordrevet fra dem, selv om jødene har bodd der i århundrer. Blant de landene som er slik, er alle de muslimske landene, pluss en rekke andre land i tillegg. Ikke alle land forfølger jødene like hardt hele tida. Men sett over noen tiår blir jødene diskriminert, forfulgt og fordrevet fra et stort antall land. Denne situasjonen, som ikke er bedre nå enn tidligere, gjør det rimelig at jødene har sikret seg et ørlite område (litt mindre enn Nord-Trøndelag fylke) hvor de kan være frie og styre seg selv. – Det er tre faktorer som jeg synes viser at en stat hvor jødene er i flertall, er berettiget:
a) Så godt som alle jøder er fordrevet fra alle arabiske land. Det var ca. 1 million før 2. verdenskrig, nå er det færre enn 10.000 jøder i hele den arabiske verden.
b) Det største partiet blant palestinerne, Hamas, har i sitt charter at det kommer en dag da alle verdens jøder skal drepes. Dette er noe profeten Muhammed skal ha sagt, så det er noe alle islamister egentlig tror på.
c) De orientalske jødene, som har bodd i Midtøsten i århundrer, utgjorde ca. 2 % av befolkningen i det området PLO (palestinernes organisasjon) kaller “det arabiske hjemland”. Lille Israel utgjør snaut 0,2 % av dette området, og jødene er da fordrevet fra de øvrige 99,8 %. Tar man ikke hensyn til det jødene har mistet i de 99,8 %, får man et feil bilde av det de har sikret seg i de 0,2 %.»
Hvorfor må palestinerne anerkjenne Israel som en jødisk stat?
MIFF skrev følgende i en artikkel i 2014:
«Fordi anerkjennelsen ikke finnes, svarer Dror Eydar i Israel Hayom. Kommentatoren i Israels største avis mener det er viktigere for palestinerne å stå imot anerkjennelse av Israel som det nasjonale hjemland til det jødiske folk enn selv å få kontroll over landområder.
Den hundre år gamle konflikten handler om det jødiske folkets rett til et uavhengig hjem i landet Israel.
– Det er ikke bare palestinerne [som avviser Israel som jødisk stat], ingen arabiske stater anerkjenner vår rett som jøder til noen del av regionen, skriver Eydar.
Tenk om Israel inngår en avtale som gir palestinerne en stat på hele Gaza-stripen og nesten hele Vestbredden. Dersom ikke avtalen inneholder en anerkjennelse av Israels som jødenes nasjonale hjemland, vil palestinerne kunne fortsette sin kamp mot Israel på vegne av den arabiske minoriteten i landet. Den internasjonale kampen mot Israel vil fortsette for å ødelegge landets jødiske identitet.
– Det vil ikke bli noen slutt på konflikten uten anerkjennelse av en jødisk stat. Dette burde være på toppen av venstresidens prioriteringer, mener Eydar. Opposisjonsleder i Knesset, Isaac Herzog fra Arbeiderpartiet, støtter Netanyahu-regjeringens krav om at anerkjennelse av Israel som jødisk stat må inn i en sluttstatus-avtale, skrev Times of Israel 15. mars.»
