19. september publiserte aftenbladet.no en kommentarartikkel av journalist Arild I. Olsson. Artikkelen har også vært på trykk i papirutgaven til Stavanger Aftenblad. Fra begynnelse til slutt må det være en av de mest svinaktig stygge artiklene på norsk som er skrevet etter Knesset-valget. Adjektivvalget vil du forstå bedre når du har lest hele artikkelen.
Det begynner å halte allerede i bildeteksten. «Ingen finner
nøkkelen til å låse opp Israels politiske krise. Her har en ortodoks jøde i
Jerusalem funnet en passende kylling. Så blir det i hvert fall middag,» skriver
Aftenbladet. Men bildet viser ikke en ortodoks jøde på innkjøpsrunde, det
viser kapparot-ritualet
som noen jøder gjennomfører før Yom Kippur.
Det fortsetter i ingressen: «Israel vanærer seg selv for
hver dag som går. Hittil har okkupasjonen av Vestbredden vart i 52 år. Heller
ikke ser «Midtøstens eneste demokrati» ut til å få på plass en styringsdyktig
regjering.»
Aftenbladet må ha beveget seg veldig langt bort fra sine
liberale røtter. Forstår ikke avisen at det er mye større vanære for et land å
ha regjeringer som er så «styringsdyktige» at de blir sittende i årevis med stadig
mer diktatorisk makt, fremfor land med maktfordeling og demokrati der
regjeringer er relativt svake, midlertidige og avhengig av å finne
kompromisser?
Olsson omtaler den israelske partilederen Avigdor Lieberman
som en «revisjonistisk sionist». Det er uklart hva Aftenbladets journalist legger
i dette begrepet. På
1920-tallet ivret de revisjonistiske sionistene for at en framtidig jødisk stat
skulle ligge på begge sider av Jordan-elven, slik de mente at britenes
løfter hadde gitt dem håp om. Men Olssons problem er at Lieberman ikke har noen
slike tanker i det hele tatt. Lieberman har i en årrekke argumentert for å
gjøre Israel mindre, å
avgi områder av Israel med tett arabisk befolkning til en framtidig palestinsk
stat.
Olsson skriver: «Felleslisten vil ha slutt på okkupasjonen
av Vestbredden og krever at det opprettes en palestinsk stat der. Med andre
ord: At Oslo-avtalen overholdes.»
Dette er også tull. Oslo-avtalen inneholdt ikke noen punkter
om en palestinsk stat, men
opprettet palestinske selvstyreområder. De fleste lederne i Den arabiske
felleslisten aksepterer ikke at Israel skal forbli en jødisk stat. Med andre
ord: De vil at den ene parten i Oslo-avtalen skal forsvinne.
Olsson skriver: «Brussel anerkjenner ikke okkupasjonen av
Vestbredden og boikotter produkter fra israelske bosettinger.»
Enda mer tull. Det er ikke innført noen boikott av
varer fra israelske bosetninger i EU. Den europeiske unionen anbefaler å merke
varer fra israelske bosetninger med sitt opprinnelsessted for å skille det fra
varer produsert i Israel innenfor våpenhvilelinjene fra 1949. Noen EU-land har
valgt å følge denne retningslinjen, andre ikke. Et
stort flertall på Stortinget har avvist slik merking.
Olsson avrunder med å argumentere for Israel-boikott. «Et
større press fra viktige handelspartnere for å tvinge Israel i en mer humanitær
retning, vil ha en effekt den israelske regjeringen er nødt å forholde seg til.»
Olsson hevder «bare tunge subsidier fra USA, gjør at regnestykket [for Israel]
går i hop». Dette er i beste fall upresist. På 1970-tallet utgjorde bistanden
en betydelig del av israelsk økonomi, siden
den gang har den falt jevnt og trutt i relativ størrelse i tritt med veksten i
israelsk økonomi. Siden 2004 har bistanden
fra USA årlig vært mindre enn to prosent av Israels brutto nasjonalprodukt,
i 2012 var det nede i omkring 1,2 prosent.
USA «må på et eller annet tidspunkt vurdere om landet har
råd til å holde seg med et moralsk fordervet og uanstendig anneks i Midtøsten,»
skriver Olsson.
Så avslutter han slik:
«Israelske ledere ynder å kalle landet sitt «Midtøstens
eneste demokrati», noe som er en overdrivelse, og dessuten en fornærmelse mot
naboland som Libanon og Jordan. Tilfellet er at Israel er den politiske
enkeltfaktoren som bidrar til størst demokratiunderskudd i hele regionen.
De spiser ikke mye svin i Israel. De har dem på skogen.»
Israel er ikke fullkomment, men neppe mer moralsk fordervet
enn andre vestlige land. I Israel blir toppledere etterforsket, straffeforfulgt
og dømt. Israel er en velutviklet rettsstat. Israel følger
krigens regler «godt over gjennomsnittlig» i forhold til andre land. Israel
er ikke et anneks av USA, men et land som har gitt nødhavn til en av Midtøstens
urbefolkninger som de siste tre generasjoner er blitt jaget og presset ut fra
resten av området.
Israel er ikke den politiske enkeltfaktoren som bidrar til størst demokratiunderskudd i hele regionen. Ta et blikk på kartet til The Economist Intelligence Unit Democracy Index (fra Wikipedia-siden Democracy Index), så ser du hvor det er mest demokrati og frihet (grønt) og hvor det er minst (rødt).
De siste to setningene til Olsson er bare svinaktig stygge.
