19. september publiserte aftenbladet.no en kommentarartikkel av journalist Arild I. Olsson. Artikkelen har også vært på trykk i papirutgaven til Stavanger Aftenblad. Fra begynnelse til slutt må det være en av de mest svinaktig stygge artiklene på norsk som er skrevet etter Knesset-valget. Adjektivvalget vil du forstå bedre når du har lest hele artikkelen.
Det begynner å halte allerede i bildeteksten. «Ingen finner nøkkelen til å låse opp Israels politiske krise. Her har en ortodoks jøde i Jerusalem funnet en passende kylling. Så blir det i hvert fall middag,» skriver Aftenbladet. Men bildet viser ikke en ortodoks jøde på innkjøpsrunde, det viser kapparot-ritualet som noen jøder gjennomfører før Yom Kippur.
Det fortsetter i ingressen: «Israel vanærer seg selv for hver dag som går. Hittil har okkupasjonen av Vestbredden vart i 52 år. Heller ikke ser «Midtøstens eneste demokrati» ut til å få på plass en styringsdyktig regjering.»
Aftenbladet må ha beveget seg veldig langt bort fra sine liberale røtter. Forstår ikke avisen at det er mye større vanære for et land å ha regjeringer som er så «styringsdyktige» at de blir sittende i årevis med stadig mer diktatorisk makt, fremfor land med maktfordeling og demokrati der regjeringer er relativt svake, midlertidige og avhengig av å finne kompromisser?
Olsson omtaler den israelske partilederen Avigdor Lieberman som en «revisjonistisk sionist». Det er uklart hva Aftenbladets journalist legger i dette begrepet. På 1920-tallet ivret de revisjonistiske sionistene for at en framtidig jødisk stat skulle ligge på begge sider av Jordan-elven, slik de mente at britenes løfter hadde gitt dem håp om. Men Olssons problem er at Lieberman ikke har noen slike tanker i det hele tatt. Lieberman har i en årrekke argumentert for å gjøre Israel mindre, å avgi områder av Israel med tett arabisk befolkning til en framtidig palestinsk stat.
Olsson skriver: «Felleslisten vil ha slutt på okkupasjonen av Vestbredden og krever at det opprettes en palestinsk stat der. Med andre ord: At Oslo-avtalen overholdes.»
Dette er også tull. Oslo-avtalen inneholdt ikke noen punkter om en palestinsk stat, men opprettet palestinske selvstyreområder. De fleste lederne i Den arabiske felleslisten aksepterer ikke at Israel skal forbli en jødisk stat. Med andre ord: De vil at den ene parten i Oslo-avtalen skal forsvinne.
Olsson skriver: «Brussel anerkjenner ikke okkupasjonen av Vestbredden og boikotter produkter fra israelske bosettinger.»
Enda mer tull. Det er ikke innført noen boikott av varer fra israelske bosetninger i EU. Den europeiske unionen anbefaler å merke varer fra israelske bosetninger med sitt opprinnelsessted for å skille det fra varer produsert i Israel innenfor våpenhvilelinjene fra 1949. Noen EU-land har valgt å følge denne retningslinjen, andre ikke. Et stort flertall på Stortinget har avvist slik merking.
Olsson avrunder med å argumentere for Israel-boikott. «Et større press fra viktige handelspartnere for å tvinge Israel i en mer humanitær retning, vil ha en effekt den israelske regjeringen er nødt å forholde seg til.» Olsson hevder «bare tunge subsidier fra USA, gjør at regnestykket [for Israel] går i hop». Dette er i beste fall upresist. På 1970-tallet utgjorde bistanden en betydelig del av israelsk økonomi, siden den gang har den falt jevnt og trutt i relativ størrelse i tritt med veksten i israelsk økonomi. Siden 2004 har bistanden fra USA årlig vært mindre enn to prosent av Israels brutto nasjonalprodukt, i 2012 var det nede i omkring 1,2 prosent.
USA «må på et eller annet tidspunkt vurdere om landet har råd til å holde seg med et moralsk fordervet og uanstendig anneks i Midtøsten,» skriver Olsson.
Så avslutter han slik:
«Israelske ledere ynder å kalle landet sitt «Midtøstens eneste demokrati», noe som er en overdrivelse, og dessuten en fornærmelse mot naboland som Libanon og Jordan. Tilfellet er at Israel er den politiske enkeltfaktoren som bidrar til størst demokratiunderskudd i hele regionen.
De spiser ikke mye svin i Israel. De har dem på skogen.»
Israel er ikke fullkomment, men neppe mer moralsk fordervet enn andre vestlige land. I Israel blir toppledere etterforsket, straffeforfulgt og dømt. Israel er en velutviklet rettsstat. Israel følger krigens regler «godt over gjennomsnittlig» i forhold til andre land. Israel er ikke et anneks av USA, men et land som har gitt nødhavn til en av Midtøstens urbefolkninger som de siste tre generasjoner er blitt jaget og presset ut fra resten av området.
Israel er ikke den politiske enkeltfaktoren som bidrar til størst demokratiunderskudd i hele regionen. Ta et blikk på kartet til The Economist Intelligence Unit Democracy Index (fra Wikipedia-siden Democracy Index), så ser du hvor det er mest demokrati og frihet (grønt) og hvor det er minst (rødt).
De siste to setningene til Olsson er bare svinaktig stygge.
