«Annektering av Vestbredden vil være et historisk overgrep. Sanksjoner mot Israel bør være et aller siste alternativ,» innleder Bergens Tidende i sin lederartikkel 6. juli. Leser du til slutt vil du se at det er sanksjoner avisen ivrer for.
På veien har avisens redaktører gått seg vill flere ganger. Her gjengir vi noen av hovedsetningene etterfulgt av MIFFs kommentarer.
BT: «Israel viser med dette [annekteringsplaner] forakt for folkeretten og arroganse overfor palestinernes legitime krav på en egen stat.»
Senere skriver BT: «Israels annektering av Vestbredden vil være et endelig dødsstøt for tostatsløsningen.»
MIFF har tidligere forklart hvorfor det ikke er brudd på folkeretten å innføre israelske lover på deler av Vestbredden. En eventuell annektering vil bli utført som en del av Trump-planen, som legger opp til at palestinerne skal få sin egen stat på 70 prosent av Vestbredden. Palestinerne vil også bli kompensert med landområder i Negev slik at de sitter igjen omtrent med nettoarealet av Gaza og Vestbredden. Dersom Trump-planen blir gjennomført, vil det ikke være et dødsstøt for en tostatsløsning, det vil snarere være det første som gir liv til en palestinsk stat. Trump-planen har også den fordel at den stiller krav til en palestinsk stat som vil sikre at den blir levedyktig, demokratisk og fri.
BT: «Det er tragisk at det internasjonale samfunnet ikke makter å hindre utbredelsen av et nytt apartheid i Midtøsten.»
Også i 2018 kom Bergens Tidende med apartheid-demoniseringen av Israel. Allerede på midten av 1970-tallet ble det satt likhetstegn mellom Israel og apartheid av anti-sionistiske krefter. «Røde Kors kjenner veldig godt til det regimet som styrte Sør-Afrika under apartheidperioden, og vi svarer til alle dem som anklager Israel for det samme: Nei, det er ikke noe apartheid i Israel. Det er ikke noe regime som tror på en overlegen rase eller som nekter grunnleggende menneskerettigheter til én spesiell gruppe mennesker på grunn av deres påståtte underlegenhet. Det er en blodig nasjonal konflikt, hvor det mest fremtredende og tragiske er en årelang okkupasjon. Men det er ikke noe apartheid,» sa sveitsiske Jacques De Maio, som ledet Den internasjonale Røde Kors-komiteen i Israel i 2017.
BT: «Prosessen er en varslet tragedie. I 2018 vedtok Israel de apartheidliknende nasjonalstatslovene, som slo fast at «Israel er unik for det jødiske folk».»
Her feilsiterer BT. Lovteksten sier: «Retten til å utøve nasjonal selvbestemmelse i Staten Israel er unik for det jødiske folket.» Det er ikke noe apartheidlignende med dette. Blant europeiske demokratier har syv land lignende nasjonallover, påpeker Eugene Kontorovich i The Wall Street Journal. Ta for eksempel Slovakia. Deres grunnlov omtaler «vi, den slovakiske nasjonen» og understreker «den naturlige retten til nasjoners selvbestemmelse». Latvias grunnlov beskriver «den ubøyelige viljen til den latviske nasjon til å ha sin egen stat og dens ufravikelige rett til selvbestemmelse for å garantere eksistensen og utviklingen av den latviske nasjonen, dens språk og kultur gjennom århundrene». Om lag 25 prosent av Latvias befolkning er russere, men vi har ikke registrert at Bergens Tidende svinger svøpen over regjeringen i Riga. Langt mindre med demoniserende anklager om «apartheid».
BT: «Siden den gang har Netanyahu lovet sine velgere å løse det «palestinske problemet» en gang for alle.»
Dette er ren diktning. Netanyahu har ikke lovet sine velgere å løse det «palestinske problemet». Vi finner ingen spor av at han har sagt noe slikt, og det vil være helt imot hans verdenssyn, talemåte og realpolitikk. Netanyahu har i hele sin siste statsministerperiode fra 2009 vært opptatt av å bevare status quo, og vært ekstremt varsom med omfattende tiltak. Han tror heller ikke at konflikten med palestinerne skal bli løst med det første, helt uavhengig av hva Israel gjør eller ikke gjør.
BT: «Hvordan annekteringen skal foregå, og hvilken status den palestinske befolkningen skal få, er uavklart. Hvis palestinerne fremdeles skal behandles som rettsløse beboere, er apartheidstaten Israel et uomtvistelig faktum.»
Det er veldig få palestinere som bor i områdene som Israel eventuelt planlegger å hevde full suverenitet over. Disse vil enten få mulighet til å søke om israelsk statsborgerskap, slik palestinerne i Øst-Jerusalem har fått, eller de vil bo i palestinske enklaver med stemmerett til palestinske selvstyremyndigheter. Uansett vil de få status som beboere med permanent oppholdstillatelse og israelsk-ID. Palestinerne ha aldri blitt behandlet som «rettsløse». Israel er et av verdens mest rettsliggjorte samfunn, og palestinerne har mulighet til å klage direkte til israelsk høyesterett.
BT: «Slike spørsmål, sammen med koronapandemien i Israel, ser foreløpig ut til å ha satt selve den militære aksjonen på vent.»
Igjen dikter BT. En annektering vil ikke være en militær aksjon, men en ren administrativ erklæring av at israelsk lov nå blir fullt ut gjeldende på deler av Vestbredden.
BT: «Sanksjoner var også en naturlig reaksjon mot Russland i 2014, etter at landet annekterte Krim.»
BT snur det på hodet. Det juridiske prinsippet som forklarer hvorfor Krim var og forblir under Ukrainas suverenitet gjør at Israels tilstedeværelse på Vestbredden er lovlig, argumenterer jusprofessor Eugene Kontorovich.
BT avslutter slik: «Men hvis Israel insisterer på å gjennomføre annekteringen, er det forståelig at kravet om sanksjoner vokser ytterligere. Lite annet ser ut til å kunne påvirke Israels uansvarlige fremferd akkurat nå.»
Helt siden starten har BT vært lunken til den jødiske staten. I 1947 håpet de at amerikanerne ville snu i sin støtte til den jødiske staten som var i framvekst, når de forstår hvor viktig den arabiske oljen er. BT forventet at araberne ville gjøre Palestina til «en ny tilintetgjørelsesleir for jødene». Professor Karl Egil Johansen, som har omtalt BTs syn på Israel i boken «Jødefolket inntar en særstilling», skriver: «Trass i denne frykta for kva som kunne skje med jødane når britane trekte seg ut, gjorde Bergens Tidende ikkje forsøk på å forstå det sionistiske statsprosjektet, verken i lys av holocaust eller jødane si lidingssoge meir generelt.»
73 år senere er det fortsatt ingen forsøk på å forstå.
