Torsdag 25. april rapporterte NRK at Hamas er interessert i å inngå «en langvarig våpenhvile», men med «krevende betingelser». Det var bra at Midtøsten-korrespondent Yama Wolasmal fikk fram at den ene betingelsen som Hamas setter, er at alle etterkommere av arabisk-palestinske 1948-flyktninger skal ha rett til å flytte inn i Israel. Med andre ord sier Hamas at de er villig til å inngå en fem år lang våpenhvile etter at Israel har gått med på å avvikle seg selv som en jødisk stat. Hamas krever også at Israel skal trekke seg helt ut av Gaza og Vestbredden.
NRKs programleder spurte deretter korrespondenten om realismen i dette.
Yama Wolasmal: «Altså, hvis vi skal legge folkeretten til grunn, så får Hamas rett i folkeretten i mye av det de krever. FN har for lengst slått fast at okkupasjonen til Israel er ulovlig, den må avsluttes. FN har også slått fast at Israel må trekke seg ut av Vestbredden som er et palestinsk område – som hele det internasjonale samfunnet er enige om, likevel har man de siste 30-40-50 årene sett at Israel bevisst har bygd bosettinger der, og de har overført rundt 6-700.000 bosettere som bor på palestinsk område stikk i strid med folkeretten. FN har også sagt at palestinske flyktninger har rett til å returnere til hjemmene sine.»
Her var det minst tre alvorlige feil.
Feil 1
Nei, FN har ikke slått fast at okkupasjonen til Israel er ulovlig. MIFF tok Aftenposten i den samme feilen i januar 2023, og avisen måtte da komme med en korreksjon. Avisen klarte ikke å gi et eneste eksempel på at FN har slått fast at okkupasjonen er ulovlig. Senest i 2017 skrev FNs spesialrapportør at «den vanlige tilnærmingen i det internasjonale samfunnet har vært å anse Israel som en lovlig okkupant av palestinsk territorium» (vår understreking).
I desember 2022 ba FNs generalforsamling Den internasjonale domstolen om å gi en juridisk uttalelse om Israels tilstedeværelse på Vestbredden. Målet til det anti-israelske flertallet i FNs generalforsamling er å få domstolen til å erklære okkupasjonen ulovlig. Et slikt tiltak ville ikke vært nødvendig dersom påstanden til Wolasmal hadde vært korrekt.
Det er ingenting i resolusjon 242 (vedtatt etter at Israel tok kontroll over Vestbredden og Gaza i 1967) som betegner Israels okkupasjon som «ulovlig» og den nevner ikke «folkeretten» hverken direkte eller indirekte. Resolusjonen, som ble til gjennom harde og inngående forhandlinger mellom medlemmer av Sikkerhetsrådet, skal sees på i en helhet, og å ta en frase ut av hele sammenhengen gir et feilaktig inntrykk av både innholdet og formålet med resolusjonen.
Det er spesielt verdt å merke seg også punkt 1 ii, altså at alle stater skal respekteres i området som forutsetning for en rettferdig og varig fred. Det er kanskje verdt å merke seg at denne resolusjonen rent formelt heller ikke har noen folkerettslig kraft, da den ble vedtatt etter kapittel VI av FN-pakten.
Vi er kjente med at FNs generalforsamling har vedtatt flere resolusjoner om Israel enn noe annet land, men det er for det første verdt å merke seg at disse resolusjonene heller ikke har noen folkerettslig makt, men heller uttrykker den politiske oppfatningen blant et flertall av land som er medlemmer av FN.
Feil 2
Nei, FN har ikke slått fast at Israel må trekke seg ut av Vestbredden som er et palestinsk område.
Det fremgår av resolusjon 242 og Oslo-avtalene at Israel bare er pliktig til å trekke seg tilbake fra Vestbredden i bytte mot en eventuell varig, fremforhandlet fred.
Feil 3
Det blir også feil og ekstremt mangelfullt når Wolasmal hevder at FN har «sagt at palestinske flyktninger har rett til å returnere til hjemmene sine».
Resolusjon 194 ble vedtatt av FNs generalforsamling 11. desember 1948. Som alle andre resolusjoner fra generalforsamlingen er den ikke bindende, og Israels arabiske naboland stemte imot den. Teksten stilte forøvrig krav til at flyktninger som vendte tilbake måtte være innstilt på å «leve i fred med sine naboer» (paragraf 11). Det var det ikke utsikter til i 1948 og det er det heller ikke i 2024.
Palestinerne baserer sin påstand om en juridisk «rett til å vende tilbake» til den suverene staten Israel på paragraf 11 i generalforsamlingens resolusjon 194 (III) av 11. desember 1948 med tittelen «Palestina – fremdriftsrapport fra FNs megler». Denne resolusjonen opprettet en forsoningskommisjon som skulle megle frem en løsning på konflikten. I den forbindelse omfattet den bestemmelser rundt fremforhandling av en endelig avtale (paragraf 6), hellige steder (paragraf 7), Jerusalem (paragraf 8–9), tilrettelegging av økonomisk utvikling i området (paragraf 10) og flyktninger (paragraf 11).
Indere i Sør-Afrika er en utsatt minoritet. Det var de også for 76 år siden. Men Wolasmal kommer ikke trekkende med resolusjon 265 fra FNs generalforsamling (vedtatt 14. mai 1949) i den sammenheng. Det er meningsløst å kreve gjennomført nesten 76 år gamle foreslåtte løsninger når de ble avvist av de aktuelle parter den gang og realitetsbildet har endret seg radikalt. FNs generalforsamling vedtok en mengde resolusjoner på slutten av 1940-tallet og 1950-tallet som Wolasmal aldri bryr seg det minste om. Dobbeltstandarden brukes bare når den kan ramme Israel.
Dersom palestinske flyktninger hadde blitt behandlet som andre flyktninger, ville deres situasjon ha blitt løst i løpet av 1950-tallet, senest i løpet av 1960-tallet. For palestinerne er flyktningstatusen opprettholdt og videreført i arv i generasjoner. Bare et ørlite mindretall på noen få titalls tusen eldre palestinere av over fem millioner palestinere klassifisert som flyktninger har i realiteten flyktet. FNs diskriminering av palestinske flyktninger er umoralsk. Norge er med på å opprettholde et raskt voksende filleproletariat, millioner av mennesker som lever på andres almisser. LO-folk, som er glad i arbeid, burde være de første til å ta avstand fra dette.
Resolusjon 194 skaper ingen juridiske rettigheter. Generalforsamlingens resolusjoner er av natur politiske erklæringer som ikke kan tildele juridiske rettigheter. Dessuten sier ikke paragraf 11 noe om en absolutt «rett til å vende tilbake». Den bare vedtar at «flyktninger som ønsker å vende tilbake til sitt hjem og leve i fred med sine naboer, bør tillates å gjøre dette … og at kompensasjon bør betales for eiendommen til de som velger ikke å vende tilbake…» (kursivering lagt til). Bruken av ordet «bør» og ikke «må» bekrefter at denne paragrafen ikke handler om palestinernes juridiske rettigheter, men om å søke å finne en løsning på konflikten. Ordet «tillates» antyder også at den endelige avgjørelsen om hvorvidt flyktninger skal tillates å vende tilbake skulle overlates til områdets myndighetshaver, det vil si Israel.
Så langt Wolasmals feil. Han skal ha ros for å avslutte svaret sitt med å gjengi noen israelske motargumenter. Men han må tydeligvis oppdatere seg på folkeretten.
Wolasmal: «Men i realiteten er det svært usannsynlig at noe av dette kommer til å skje fordi israelske myndigheter opp gjennom de siste tiårene har gjort det veldig klart at retur av palestinske flyktninger skjer ikke, det man blant annet er bekymret for i det tilfelle, er at demografien i Israel vil endre seg. Israelske myndigheter har gang på gang sagt at dette er eneste stedet hvor jøder – som jøder kan kalle hjem, vi er nødt til å være i flertall her, hvis man åpner for at flyktninger kan returnere til staten Israel fra – altså palestinske flyktninger, så vil det endre befolkningssammensetningen. De må heller bosette seg i naboland og sikre sine rettigheter der, har vært signalet fra israelske myndigheter, så i praksis er det Hamas krever, svært, svært usannsynlig at kommer til å bli gjennomført av Israel.»
