Professor Hilde Henriksen Waage ved Universitetet i Oslo har de siste årene markert seg som en av de mest Israel-kritiske akademikerne i Norge. Hennes doktorgradsavhandling fra 1996 er utgitt som bok på Universitetsforlaget og heter Norge – Israels beste venn. For Waage er det å være venn av Israel ingen hedersbetegnelse.
Waage tar for seg perioden 1948-1956. Hun behandler det som skjer i Midtøsten, hvordan verden ellers reagerer på det og særlig hvordan reaksjonene er i Norge. Jeg skal kommentere ganske lite om hva hun skriver og hva hun unnlater å ta opp.
I forbindelse med at NTNU i Trondheim har laget en anti-israelsk foredragsrekke, har man understreket at man vil få fram en ”forskningsbasert kunnskap” om konflikten mellom jøder og arabere i Midtøsten. Henriksen Waages avhandling understreker på en glimrende måte hva som er styrken og ikke minst svakheten ved en slik metode.
Tunneler i dybden
Henriksen Waage har en imponerende kunnskap på noen felter. Hun har lest store mengder litteratur og mange papirer som setter henne i stand til å si noe om hvilken oppfatning ulike aktører (særlig norske) hadde og gav uttrykk for i de ulike sakene. Dybden i hennes kunnskaper er imponerende – selv om jeg av og til tar meg i å tenke at det skulle være rart å vite hva de ulike aktørene selv ville mene om Henriksen Waages versjon av deres oppfatninger.
Boka er på 398 sider pluss kildelister, personregister og innholdsfortegnelse. Når jeg skriver om hva hun ikke omtaler, er det med en viss frykt for å ha oversett noe. Jeg tror imidlertid ikke at min liste er mye feil, i hvert fall.
Flyktninger
Hun skriver veldig mye om arabiske flyktninger fra 1948 (fra 1967 av begynte de etter hvert å kalle seg palestinere). Hun har en versjon av hvordan det arabiske flyktningeproblemet oppstod.
Hun nevner flere ganger at israelerne ikke ville ta tilbake de arabiske flyktningene. Hun nevner ikke noe om hvor vanlig dette var i forhold til de mange andre flyktningeproblemene.
Hun nevner en rekke steder noe om hvor lite hun synes at Norge bevilget til Palestina-flyktningene. Hun antyder at en grunn til at Norge ikke bevilget mer, var at det også støttet mange andre flyktninger. Jeg kan ikke se at hun har noe særlig om hvem disse andre flyktningene er.
Jeg kan ikke se at hun har ett eneste ord om at plassen etter Palestina-flyktningene for det meste ble fylt opp av jøder fra arabiske land. Disse flyktningene får overhodet ingen omtale, bortsett fra at hun gjengir ukommentert og uforklart en uttalelse av odeltingspresident C. J. Hambro om den ”utvisningen av jøder fra Egypt” som Nasser stod for (s. 355). [Egypt arresterte et stort antall mannlige jøder blant dem som var blitt igjen i Egypt, holdt dem fengslet i opptil tre år og utviste dem fra Egypt. De ble fratatt sine eiendeler.]
Hun nevner at de norske myndighetene ventet at behovet for støtte til de palestinske flyktningene skulle reduseres etter noen år. Jeg kan ikke se at hun skriver noe om hvorfor det var en rimelig tanke: Alle andre flyktningeproblemer – flere av dem større og vanskeligere enn det palestinske i utgangspunktet – ble løst i løpet av få år ved at flyktningene fikk en ny start i landet de flyktet til eller i et tredjeland. Jeg finner ingenting om hvorfor det ikke gikk slik med Palestina-flyktningene også. Og ikke spor etter at så godt som alle jøder flyktet fra de arabiske land, slik at det ble et toveis flyktningeproblem.
Jeg finner ingenting om det umoralske i at arabiske land som hadde jaget sine jøder (de fleste til Israel), nektet å integrere de arabiske flyktningene fordi disse arabiske flyktningene skulle tilbake til Palestina og jage jødene fra arabiske land en gang til.
Ellers har jeg en formell kommentar: Det er ikke alltid klare skiller mellom hennes egne kommentarer og det hun gjengir av andres synspunkter. Man kan finne eksempler på dette på side 234 og 358. Men dette er ikke så viktig som de saklige innvendingene.
Konklusjon
Den ”forskningsbaserte” kunnskapen som akademikere av Hilde Henriksen Waages type står for, består i meget grundig forskning i det stoffet som kan brukes mot Israel på den ene siden, og av at man ganske enkelt overser det stoffet som taler til Israels fordel på den andre. Her har jeg antydet bare noen få punkter i så måte.
Stoffet blir dermed verdiløst i forhold til å danne seg et helhetsbilde av konflikten. I motsetning til MIFFs stoff, som for eksempel har med flyktningeproblemet fra begge sider og flyktningeproblemer i verden ellers.
