I mai-juni 2010 arrangerte Mellomkirkelig råd for Den norske kirke en «Kirkeuke for fred i Israel og Palestina» for femte år på rad. «Freden» de arbeider for går ut på at araberne som flyktet fra Israel i 1948, og alle deres 4-6 millioner etterkommere, skal ha «rett til å vende tilbake» til Israel. Det betyr arabisk flertall i Israel og at jødene igjen er en minoritet overalt i verden.De fleste jødene i Israel er selv flyktninger etter den definisjonen de bruker på palestinerne. De fleste jødiske flyktningene kommer fra arabiske land, og de har ikke noe å «vende tilbake» til der de kom fra. Det har flyktet flere jøder bare fra arabiske land enn arabere fra Israel, men det er en godt bevart hemmelighet.
Etter kirkeuken fikk Mellomkirkelig råd kritikk for å ha et helt ensidig, Israel-fiendtlig program. Generalsekretæren svarte at hun ikke kunne forstå kritikken, for de hadde israelere blant sine talere.
Spørsmålet er jo da om det å ha israelske talere er noen garanti for at synspunktene til de store gruppene i Israel kommer fram. Svaret er selvsagt at det er det ikke. I dette tilfellet hadde arrangørene av kirkeuka omhyggelig valgt israelere som kunne redusere forståelsen for, og øke hatet mot, Israel. Vi skal her se litt nærmere på anti-israelske israelere.
Israelere brukt mot Israel
Generelt er det fire typer israelere som Israels fiender i mediene og kirken formidler til det norske folket:
a) Ytre venstre. De kritiserer sin regjering for det meste og sier det samme som araberne. I noen tilfeller mener de at Israel ikke skulle ha vært opprettet og bør fjernes igjen. De har bare en ørliten del av den jødiske befolkningen i Israel bak seg, men de blir gjengitt i stor stil.
b) Sterkt religiøse jøder. De ser ut og høres ut som fanatikere i vanlige norske øyne og ører, og kan derfor brukes til å gi et negativt bilde av Israel.
c) Israelere på ytre høyrefløy i israelsk politikk. Også de høres fanatiske ut i Norge.
d) Israelske arabere, og da gjerne fra det mindretallet av dem som er mest negative til Israel.
Taleføre personer som støtter mainstream i Israel, de sentrale regjeringspartiene, kommer sjelden ordentlig til orde i norske medier. Men her på miff.no er det dem vi gjengir mest.
Akademia
Martin Sherman gjengav 12. oktober 2010 fra en undersøkelse gjort av Institute for Zionist Strategies (IZS). Undersøkelsen viste at et stort flertall av professorene ved universiteter og høyskoler i Israel er venstreorienterte. Det gir seg utslag i pensum, særlig i ulike samfunnsfag.
I forhold til Oslo-avtalen fra 1993 av og i den påfølgende «Oslo-prosessen» var det israelske samfunnet delt i to noenlunde jevnstore grupper: De som var for og de som var imot. En stor del av dem som var for, skiftet standpunkt fra sommeren 2000 og fram til Bill Clinton gikk av i januar 2001. Da var det forhandlinger mellom daværende statsminister i Israel, Ehud Barak (i 2010 forsvarsminister) og palestinernes leder Yasser Arafat, organisert av president Bill Clinton i USA. Israel tilbød palestinerne det aller meste av det de sa de krevde. Det gjorde også daværende statsminister Ehud Olmert i perioden før han gikk av i mars 2009.
Benny Morris: Hva ble Arafat tilbudt under Camp David-forhandlingene i 2000
Det ble da klart for de fleste at palestinerne ikke ville ha noen fred hvor det fortsatt skulle være et Israel etterpå. Det avgjørende punktet var «rett til å vende tilbake», altså at arabene som flyktet fra Israel i 1948 og alle deres 4-6 millioner etterkommere skal ha rett til å flytte tilbake til Israel nå mer enn 60 år etterpå. Det ville gjøre slutt på Israel som en stat med jødisk flertall og et tilfluktssted for forfulgte jøder. Det kan nesten ingen israelske jøder gå med på. Men ytre venstre i Israel hevder fremdeles at palestinerne ikke mener det de sier om dette, det er et «forhandlingskort».
Blant avdelingene i samfunnsfag på israelske universiteter og høyskoler er det få som tilhører høyresiden, overvekten for venstresiden er overveldende. Selv om grunnlaget for Oslo-avtalen (en løsning med to stater for to folk) viste seg å ikke holde mål (fordi araberne ikke godtok at den ene staten skulle fortsette å være jødisk), var det ikke en eneste ledende akademiker ved nevnte avdelinger som tok konsekvensen av det og skiftet syn, ifølge Sherman. I leserkommentarer settes det spørsmålstegn ved om enigheten var så total. Men uansett: Venstreorienterte holdninger er pensum overalt på israelske universiteter. Det er mye som i Europa: Israel har skylda for det meste, araberne i alminnelighet og palestinerne i særdeleshet er stakkars uskyldige ofre.
Fjerne Israel
Mange av de nevnte venstreorienterte akademikerne i Israel er, tross alt, zionister. De mener altså at det bør finnes en stat med jødisk flertall. Men det finnes også en liten, men meget høylydt gruppe israelske akademikere som mener at staten Israel er et feiltrinn og at den bør fjernes jo før jo heller. Noen støtter «rett til å vende tilbake» for de arabiske (palestinske) flyktningene fra 1948. Noen bruker sine undervisningstimer i det israelske skolesystemet til å lære ungdommen opp til å betrakte Israel som den store, stygge ulven, til å nekte militærtjeneste og til å arbeide for boikott av Israel, inkludert de universitetene de selv arbeider på.
Dana Barnett, som har opprettet Israel Academia Monitor og arbeider med å kartlegge og motarbeide disse ytterliggående professorene, mener at holdningene til akademikere i Europa og til dels verden ellers er en viktig grunn til disse holdningene hos israelske professorer. De er mest opptatt av å bli anerkjent av kolleger i utlandet. EU, Norge og andre land stiller store penger til rådighet for israelere som motarbeider sitt eget land. Den anti-israelske israelerne blir lovprist som forkjempere for menneskerettigheter og fred, de blir invitert til å holde forelesninger i mange land og deres bøker blir solgt i stort antall.
Oppmerksomhet
De siste årene har Dana Barnetts gruppe og flere andre satt søkelyset på disse anti-israelske israelerne, som altså driver sin virksomhet for å avvikle Israel også i Israels eget utdanningsvesen finansiert av israelske skattepenger. Dana Barnett mente i april 2009 at mange av disse professorene nå opptrer mer diskret enn tidligere, og mindre som åpne fiender av Israel, som følge av oppmerksomheten rundt saken. Men en hard kjerne gjenstår. Barnett, som selv tilhører venstresiden (eller i hvert fall gjorde det til år 2000), kaller dem forrædere. Hun mener at Ben-Gurion-universitetet i Beersheba er verst på dette feltet.
Økonomisk støtte
Israelske universiteter er sterkt underfinansiert fra myndighetenes side. Derfor er de avhengige av å få økonomisk støtte fra mange givere – først og fremst amerikanske jøder. Mange jøder som støtter Israel fullt ut, gir penger til israelske universiteter i den tro at de styrker Israel med det.
De som kjemper mot de israelske Israel-haterne, forsøker ikke minst å fortelle givere hva disse universitetene egentlig driver med. Av og til får de god hjelp av Israel-haterne selv. I september 2009 hadde Neve Gordon, som er avdelingsleder for Avdeling for politisk vitenskap ved Ben-Gurion-universitetet i Beersheba, et innlegg i Los Angeles Times. Der erklærte han at Israel er en apartheid-stat, som bør boikottes. Israel må «reddes fra seg selv», skrev han. – Det førte til betydelig oppstandelse blant amerikanske givere.
Kampen pågår
Kampen om hva israelsk ungdom skal lære om Midtøsten, pågår for fullt. I mellomtiden bør man vite at man ikke nødvendigvis får fram synet til det store flertallet av israelere ved å gjengi israelske akademikere. Det samme gjelder israelske journalister (og andre israelere). Vi på miff.no forsøker å gi ordet til mainstream – hovedretningene – Israel. De fleste andre gjør ikke det i særlig stor grad.
Så lenge palestinerne nekter å godta Israels rett til å eksistere (blant annet ved å forlange «rett til å vende tilbake»), blir det helt galt å legge hovedskylden på konflikten på Israel.
Kilder til stoffet om Israel-hat blant jøder i Israel: En artikkel av Martin Sherman 12. oktober 2010 på ynetnews.com (Yediot Aharonot, Israels største avis). Et intervju Ruthie Blum Leibowitz hadde 6. april 2009 med Dana Barnett. En artikkel fra 2. september 2009 av Daniel Gordis. De to sistnevte på jpost.com (Jerusalem Post). Dessuten mye annet stoff.
