Henriksen Waage er professor i historie ved Universitet i Oslo. Hun har Midtøsten som spesialfelt. NRK Ytring publiserte en artikkel av professoren 6. februar 2013. Her spør hun seg selv om USAs president Barack Obama kommer til å bruke «pengene og våpnene» for å presse Israel til å endre politikk.
Feil I
Henriksen Waage begynner med å gå fire år tilbake i tid, da Barack Obama var fersk president og Benjamin Netanyahu startet sin andre periode som Israels statsminister.
«Spriket i politiske holdninger mellom den nye administrasjonen i Washington og den nye regjeringen i Jerusalem kunne knapt ha vært større. Netanyahu var overhodet ikke interessert i å løse konflikten med palestinerne,» skriver Henriksen Waage.
Her har vi første feil. Da Benjamin Netanyahu holdt sin første store utenrikspolitiske tale, ved Bar Ilan universitetet 14. juni 2009, lød den første setningen slik: «Fred var alltid målet til vårt folk. Våre profeter hadde en visjon om fred, vi hilser hverandre med fred, våre bønner slutter med ordet fred.»
Senere i talen sa han: «Jeg fortalte president Obama i Washington, at dersom vi får en garanti om demilitarisering, og dersom palestinerne anerkjenne Israel som en jødisk stat, er vi klar til å gå med på en virkelig fredsavtale, en demilitarisert palestinsk stat side om side ved den jødiske staten.»
Dette er neppe en løsning som Henriksen Waage ser for seg, men for å tolke det som at Netanyahu overhodet ikke er interessert i å løse konflikten må man ha veldig liten grad av velvilje.
Feil II
Netanyahu nektet å imøtekomme Obamas ønske om stans i utbygging av bosetninger, fortsetter Waage. «Han [Israels statsminister] satte i stedet i gang et nytt, ambisiøst bosettingsprogram både på Vestbredden og i Øst-Jerusalem,» skriver hun.
Alle data taler imot professorens påstand, men hun regner tydeligvis med at hun kan framsette slikt uten å bli arrestert. Tall fra den venstreorienterte organisasjonen Peace Now, viser at Netanyahu-regjeringen de første årene var svært tilbakeholdne med å gi byggetillatelser i israelske bosetninger. Peace Now beskriver det slik i sin rapport fra januar 2013: «I løpet av sine to første år i posisjon, unngikk Netanyahu-regjeringen i hovedsak å utstede anbud for bygging i bosetningene på Vestbredden, og utstedte kun noen få for bygging i bosetningene i Øst-Jerusalem (totalt 833 boligenheter).» Dette var bare én tredel i forhold til de to foregående år i Ehud Olmerts regjeringsperiode.
Peace Nows tall for påbegynte boliger utenfor «den grønne linje» bekrefter det samme mønsteret. I 2009 ble 1963 boliger påbegynt, en betydelig nedgang fra 2324 året før. I 2010 gikk antallet videre ned til 730.
Waage skriver om et nytt og ambisiøst bosetningsprogram. Fakta er at både bygging og nye byttetillatelser ble kraftig redusert i begynnelsen av Netanyahus regjeringsperiode. Dataene fra Peace Now er der for alle som vil se.
Feil III
Hilde Henriksen Waage fortsetter med en ny feil i neste setning: «Han [Netanyahu] og hans regjering ville ikke ha noen palestinsk stat.»
Vi har allerede sitert Netanyahus Bar Ilan tale. To år senere talte statsministeren til den amerikanske Kongressen. Her sa han blant annet:
«Jeg er villig til å inngå smertefulle kompromisser for å oppnå fred. Som leder er det mitt ansvar å lede folket mitt mot fred. Men det blir ikke lett. For skal en genuin fred finne sted, blir vi nødt til å gi opp deler av våre forfedres jødiske hjemland. (…) Vi vil være sjenerøse når det gjelder størrelsen på den palestinske staten, men som Obama sa vil grensen bli annerledes enn den fra 1948. Israel vil ikke returnere til 1967-grensen.»
Netanyahu avsluttet med følgende oppfordring til PAs president Mahmoud Abbas: «Riv i stykker avtalen din med Hamas, sett deg ned for å forhandle med oss. Skap fred med den jødiske staten. Dersom du gjør det lover jeg deg: Israel vil ikke bli det siste landet som ønsker en palestinsk stat velkommen, det vil bli den første.»
Feil IV
Selv om professoren ikke tar Netanyahu på ordet, nevner hun at Israels regjering «etter et massivt amerikansk press» gikk med på å stanse bosetningsutbyggingen i ti måneder. «Et viktig unntak ble imidlertid gjort for Øst-Jerusalem, der utbyggingen fortsatte med uforminsket styrke,» skriver Henriksen Waage.
Som vi allerede har sett i tallene fra Peace Now gikk nye byggetillatelser betydelig ned.
Feil V
En feil kan tilsynelatende ikke gjengis for ofte. Hilde Henriksen Waage skriver senere, i forbindelse med omtale av visepresident Joe Bidens besøk i Israel i mars 2010.
«Den israelske regjeringen hadde siden den tiltrådte i slutten av mars 2009 trappet opp byggingen av jødiske bosetninger kraftig, ikke minst i tett befolkede palestinske områder i Øst-Jerusalem. »
Igjen glemmer professoren å forholde se til dataene – ikke fra den israelske regjering, men data fra en organisasjon som bosetningskritiske europeere ikke bare stoler på, men også finansierer.
- Den som vil studere tallene til Peace Now mer i dybden kan laste ned dette regnearket.
Feil VI
«Midt under visepresident Joe Bidens besøk, kunngjorde den israelske regjeringen at 1600 nye boliger skulle bygges i Øst-Jerusalem,» skriver Henriksen Waage.
Dette stemmer ikke. Dette var et kommunalt vedtak i den langdryge planprosessen i Jerusalem kommune, og gjaldt et område som ikke var omfattet av den midlertidige byggestansen. Innenriksminister Eli Yishai forklarte samme dag timingen av offentliggjøringen, og sa han ville ha utsatt vedtaket noen uker om han hadde kjent til saken. Benjamin Netanyahu påpekte til amerikanerne at han ikke har noen innflytelse på den kommunale saksbehandlingen, og han satte ned en granskning av saken. Professoren på sin side, velger å ikke tro på representantene for regjeringen, og spør seg om «kanskje tidspunktet nettopp var velvalgt, sett med israelske øyne?»
Avslutning
Tallene fra Peace Now viser, i motsetning til hva professoren hevder, at Netanyahu-regjeringen de første årene tok hensyn til amerikansk press. Selv om ikke utbyggingen ble stanset fullstendig, var det heller en betydelig nedtrapping enn en «kraftig opptrapping».
Det var særskilt to hendelser i år 2011 – to år etter at Netanyahu-regjeringen kom til makten – som fikk Israel til å svare med en sterk økning i byggetillatelser. For det første var det terrorangrepet i Itamar i mars 2011, hvor to foreldre og tre av deres barn ble brutalt drept i sitt hjem. For det andre svarte Netanyahu-regjeringen på palestinernes opptak som medlem i UNESCO med nye byggetillatelser.
Både før og etter mars 2011 har palestinske selvstyremyndigheter nektet å gå i direkte forhandlinger med Israel. Høsten 2012 gikk palestinerne til FNs generalforsamling, og Netanyahu-regjeringen svarte med å varsle mange nye byggetillatelser og ga grønt lys til videre planarbeid for særlig ett omstridt utbyggingsområde.
Dette kartet fra Peace Now gir oversikt over israelsk bygging øst for «den grønne linje» under Netanyahu-regjeringen 2009-2012. Ifølge denne oversikten er det totalt bygget 6867 boenheter. De aller fleste er bygget vest for den oppbygde sikkerhetsbarrieren eller vest for den planlagte traséen (hvor barrieren ikke ennå er bygd). Dette er områder som Israel ønsker å beholde når en eventuell grense skal avklares i forhandlinger.
2622 boenheter er bygd øst for barrieren. Det er i gjennomsnitt 655 boenheter i året. Det er disse den norske professoren mener hindrer en tostatsløsning.
Det som israelere flest ser som hinder for en løsning med to stater for to folk, er at palestinerne og araberne krever å flytte millioner av palestinere inn i Israel. Dermed vil Israel etter en kort tid miste sitt klare jødiske flertall, og det vil bli en løsning med to arabiske stater. Dette er noe Barack Obama forstod allerede før han ble president, og som gjør at professor Hilde Henriksen Waage sannsynligvis vil bli skuffet av ham også i hans andre presidentperiode.
Relaterte artikler:
- Den ”forskningsbaserte” kunnskapen som akademikere av Hilde Henriksen Waages type står for, består i meget grundig forskning i det stoffet som kan brukes mot Israel på den ene siden, og av at man ganske enkelt overser det stoffet som taler til Israels fordel på den andre, konkluderte Odd Myrland i artikkelen Forskningsbasert ensidighet fra oktober 2009.
