Vinduet er et litteraturtidskrift utgitt av Gyldendal Norsk Forlag AS. Det kommer ut med fire tykke utgaver i året. Redaktør er Kaja Schjerven Mollerin. Da hun tiltrådte i 2014, var det «med et ønske om å hente tidsskriftets fokus tilbake til det rent litterære,» ifølge tidsskriftets nettside.
Den nye redaktøren er ikke helt tro mot sitt eget program, for i Vinduets siste utgave, nr. 4/2014, har hun trykket en åtte siders reiseskildring av forfatter Vigdis Hjorth. Teksten har overskrift «Oktober 2014», og handler om et besøk Hjorth gjorde til Israel og palestinske selvstyremyndigheter i oktober 2014. Vinduets redaksjon har valgt å illustrere teksten med to dystre ruinbilder uten nærmere stedsangivelse. Her er det veldig lite litteratur, men desto mer svartmaling av Israel.
Jan Benjamin Rødner, styremedlem i MIFF, reagerer sterkt på Hjorths artikkel.
– Den er et merkelig sammensurium av selverkjent uvitenhet og sterke påstander utenfor sin naturlige sammenheng. Hjorth koketterer med sine nærmest bunnløst manglende kunnskaper. Det rimer dårlig med hennes selvsikre gjennomgående og ensidige kritikk av Israel, nærmest totalt blottet for motforestillinger eller vilje til å forstå Israels side, sier Rødner.
Israelsk byråkrati
I sin artikkel lener Hjorth seg tungt på opplysninger hun har fått fra politiserte turistguider.
– Det er skremmende at et oppegående menneske som Hjorth ikke forstår at hun fikk servert en sterkt vridd og indoktrinerende anti-israelsk manipulering med fakta, sier Rødner.
For eksempel fremstiller forfatteren det som om israelsk byråkrati har som hovedoppgave å plage og trakassere palestinerne.
– Enhver som har forsøkt på kontakt med det israelske byråkratiet vet at byråkratiet er tungrodd, uansett om du er jøde, kristen eller muslim, palestiner, israeler eller nordmann. Møtet med israelsk byråkrati er særlig sjokkartet for nordmenn som er bortskjemt med et av Norges sterkeste konkurransefortrinn – et svært velfungerende byråkrati. Folk som kommer fra anglo-saksisk juridisk praksis ville nok ikke blitt så sjokkert, sier Rødner. Israels byråkrati scorer dårlig også i internasjonale rangeringer.
«Visstnok» et jødisk tempel
Hjorth beskriver adkomsten for jøder til Rakels grav i negative ordelag. «Piggtråd og overvåkningskameraer, megafoner, soldater og vakttårn, det ligner en uhyggelig sovjetisk forsvarsinstallasjon fra en James Bond-film.»
– Det Hjorth ikke har fått med seg, er at uten slike tiltak ville jøder ikke kunne regne med å besøke et av sine mest hellige steder og komme fra det med livet i behold. Det ville kanskje vært på sin plass om hun viste en viss forståelse for den siden av saken, sier Rødner.
Hjorth røper også et annet sted at hun muligens har et anstrengt forhold til jødenes hellige steder. Hun skriver om Tempelhøyden at «Davids tempel visstnok (MIFFs utheving) lå der i sin tid».
– Hjorth har fått opplæring i god palestinsk tradisjon, hvor historien blir omskrevet og enhver jødisk tilknytning til landet i sin alminnelighet og Jerusalem spesielt, blir benektet, sier Rødner. Også ved Rakels grav avslører Hjorth det samme: «For her skal Rakel visstnok (MIFFs uthevning) være begravet.»
Hjort har også besøkt det hun kaller «Klagemuren». Vi «ser de klagende stå med pannen mot steinene, menn til venstre, kvinner til høyre, mennenes mur mye lengre enn kvinnenes, ganske dårlig gjort, synes jeg, når kvinner beviselig har mye mer å klage over,» skriver Hjorth.
– Hennes guide har åpenbart ikke greid å formidle at jøder flest ikke liker det begrepet, men bare kaller den Kotel – muren – eller Vestmuren. Den utgjorde den vestlige muren rundt Tempelhøyden. Jøder som kommer til Kotel er ikke klagende, slik Hjorth beskriver dem, men mennesker i bønn. Hjorth har ganske enkelt ikke forstått noe av det jødiske samfunnet som hun bare reiser gjennom uten å gjøre noe forsøk på å forstå, sier Rødner.
Det er lett å huske feil
Hjorth forteller åpent om det høye alkoholkonsumet hun hadde på hotellet American Colony kvelden før hun skulle guides gjennom gamlebyen i Jerusalem. «Det er lett å huske feil,» skriver hun flere ganger.
Og mange feil blir det. Hjorth bruker mange ord på å beskrive ulike israelske tiltak som hun ser som negative for palestinerne.
– Hun glemmer at de israelske sikkerhetstiltakene ikke er årsaken til terroren, men kom som et svar på den, sier Rødner.
– Hun har ikke fått vite at arabisk og palestinsk politikk i over hundre år har vært basert på kravet om at det ikke skal være noen jødisk stat. Hun vet ikke at reiserestriksjoner, veisperringer og slikt har vært helt nødvendig for å få bukt med en terrorisme som var forkrøplende for hele samfunnet, sier Rødner.
Hjort avslutter sin artikkel med følgende setning:
«Israelerne murer palestinerne inne, det vil si ute, ikke bare av sikkerhetshensyn, men for å slippe å se dem, kjenne seg igjen i dem og bli minnet om sin ydmykende offerhistorie, og fordi they cannot stand them because of what they have done (and still do) to them.»
Rødner reagerer sterkt på dette.
– En slik avslutning vitner sterkt om mangelen på kunnskaper. Hjorth ser ikke ut til å være klar over at mens den jødiske staten har en arabisk befolkning på 20 prosent, er det så godt som ingen jøder tilbake i hele den arabiske verden. Jødiske samfunn i den arabiske verden med over 2.500 års historie ble i løpet av et par årtier utslettet. Hun vet ikke at flere jøder flyktet fra arabiske land til Israel enn det var arabere som flyktet den andre veien. Hun forstår ikke at det som fremstilles som israelske overgrep mot en uskyldsren palestinsk befolkning i virkeligheten er selvforsvar i en kamp som dreier seg om Israels være eller ikke være, kommenterer han.
Hjorth begynner med å fortelle at hun har bekjente som jobber med «forsoningsarbeid i Jerusalem». Det var det som var hennes påskudd for å reise til Israel. Det er ukjent hvor mye forsoning som blir skapt dersom forfatterens bekjente har de samme holdninger og misforståelser som Hjorth. Hjorth makter aldri å gi Vinduets lesere en god utsikt til skyggene, nyansene og fargene i konflikten, men drar ned et gardin i Palestina-skjerfmønster hvor bare en demoniserende, anti-israelsk propaganda står igjen.
