I juni 2009 ble stortingsmelding nummer 15 (2008-2009) vedtatt. «Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk» er på 178 sider og ble utarbeidet da nåværende Ap-leder Jonas Gahr Støre var utenriksminister for den rødgrønne regjeringen.
Fredag 21. april presenterte Utenriksdepartementet en ny stortingsmelding. «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk» er på 45 sider, og er utarbeidet med utenriksminister Børge Brende (Høyre) som ansvarlig statsråd.
Brendes veivalg
I 2017-meldingen er Israel nevnt kun én gang.
«Så lenge den israelsk-palestinske konflikten forblir uløst, vil den kunne forsterke andre konflikter i regionen. Det er derfor av stor betydning at konflikten løses.»
Det er uklart hvilke «andre konflikter» utenriksdepartementet sikter til. Vil kopterne i Egypt få det bedre dersom konflikten mellom israelere og palestinere bli løst? Vil den grusomme krigen i Jemen ebbe ut? Vil de utallige partene i Syrias blodige borgerkrig komme nærmere hverandre?
Dersom status-quo fortsetter mellom israelere og palestinere, vil kurdernes konflikt med tyrkere forsterkes? Vil konflikten mellom shiaer og sunnier, som har utkjempet teologiske og blodige kriger i 1400 år, eskalere?
De siste årene har konflikten mellom Israel og Hamas-regimet eskalert i 2008/2009, 2012 og 2014. Vinteren 2015/2016 var det en knivintifada på Vestbredden. Det er ingen tegn på at selv disse toppene i konfrontasjon mellom israelere og palestinere forsterket noen som helst annen konflikt i regionen. Eller ble det sett spor av det i Libya, Libanon eller Sudan? Konflikter i Midtøsten som involverer Israel er ikke de mest langvarige, langt fra de mest blodige og ikke de mest omfattende.
Historisk har Europa vært et sammenhengende system hvor små lokale konflikter kunne spre seg til hele kontinentet. Å få avsluttet konflikten mellom Tyskland og Frankrike var avgjørende for å få fred på hele kontinentet. Men å tro på en forbindelseslinje mellom konflikten mellom israelere og palestinere til de andre konfliktene i Midtøsten er å projisere minnet fra Europas reetablering over på Midtøsten, skriver Martin Kramer i artikkelen The myth of linkage i Middle East Strategy at Harvard.
I 1979 fikk Israel fredsavtale med Egypt, og siden har nye avtaler fulgt både med Jordan og palestinerne. Men andre konflikter i regionen har ikke blitt mindre intense, de har intensivert, påpeker Kramer. Det er fordi Midtøsten ikke er et enkelt system med sammenhengende parter på samme måte som Europa. Allerede i 2008, før opprørene i de arabiske landene, listet Kramer opp ni distinkte grupper av konflikter i Midtøsten.
Det er på tide at forbindelsesmyten blir gravlagt også i Utenriksdepartementet.
Støres hovedlinjer
Men det vi ser i 2017-meldingen er forhåpentlig den siste krampetrekningen. For i 2009 var det mye verre.
Da Støres departement skrev melding til Stortinget, ble Israel nevnt hele åtte ganger.
Israel fikk plass allerede under kapittelet om Norges forhold til USA.
«USAs Midtøstenpolitikk, både med hensyn til den israelsk-palestinske konflikten, Irak, Iran, og i det «bredere Midtøsten» Pakistan og Afghanistan, og andre land og konflikter, er av stor viktighet også for norske interesser.»
Israel fikk også plass i avsnittet om Indonesia!
«Indonesia spiller en aktiv rolle i globale spørsmål som nedrustning, ikke-spredning og handel, og har ambisjoner om å spille en brobryggerrolle mellom islam og vestlige land. Disse ambisjonene må samtidig sees i forhold til den innenrikspolitiske situasjonen og en skeptisk holdning mot USA og Israel.»
Den glødende norske iveren for å rydde opp i Midtøstens påståtte største problem satt fortsatt tungt i veggene i Utenriksdepartementet i 2009.
«Både energipolitisk og sikkerhetspolitisk utfordres således USAs enestående dominans i Midtøsten fra perioden etter den kalde krigens slutt. Dette samtidig som USA, Israel og pro-amerikanske arabiske regimer møter forsterket motstand i egen befolkning og fra regionale stormakter og ikke-statlige aktører, i første rekke Iran i allianse med Syria og libanesiske Hizbullah, samt palestinske Hamas.
USA vil allikevel fortsatt være den viktigste spilleren i Midtøsten. Gjennom USAs spesielle forhold til og potensielle innflytelse over Israel sitter amerikanerne med en nøkkelrolle i arbeidet med en løsning på Palestina-konflikten og en bredere arabiskisraelsk fredsslutning. Det er derfor en grunnleggende utfordring for det internasjonale samfunnet å få USA til å sette Palestina-konflikten høyt på sin prioriteringsliste.»
Hvor sterkt forbindelsesmyten stod i 2009, kommer klarest fram i det følgende avsnittet fra 2009-meldingen.
«I takt med globaliseringen og voksende innbyrdes avhengighetsforhold internasjonalt er Midtøsten i økende grad et nærområde for Norge og norsk utenrikspolitikk. Vedvarende uroligheter eller konflikter i Midtøsten og tilstøtende regioner har innvirkning på Norges strategiske posisjon og på grunnleggende globale sikkerhetsspørsmål knyttet til terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen. På en rekke områder vil den politiske, sosiale og økonomiske utvikling i Midtøsten berøre Norge direkte. Så godt som alle land i verden berøres av konfliktene i dette området, både politisk og økonomisk. Vedvarende uro i regionen vil kunne øke den globale konkurransen om knappe energiressurser, forsterke behovet for å utvinne ressurser i nordområdene, og dermed påvirke Norge i betydelig grad.
Det følger av de ovennevnte konsekvensene og USAs forhold til Israel at det er en sentral utfordring for Norge å bidra til at USA engasjerer seg aktivt og balansert i israelsk-palestinske forhandlinger om en enhetlig løsning på den israelsk-palestinske konflikten.»
Vil Norge etter valget høsten 2017 på ny få en regjering som i forholdet til USA er mest opptatt av å passe på at Washington ikke blir for pro-israelsk?
Andre sammenligninger
Det er også andre ting som har forandret seg på åtte år.
Støres melding nevnte Obama fem ganger. Brendes melding nevner Trump null ganger.
Støres melding nevnte Syria to ganger (Norges ambassade brent ned, og Iran i allianse med Syria, avsnitt sitert ovenfor). Brendes melding nevner Syria ti ganger.
Så er det endringer som er mer merkelige.
Støres melding bruker uttrykkene globale militante jihad-grupper, radikale islamistiske grupperinger og politisk islam. Brendes melding nevner ikke islam eller jihad i noen form av ordene, men har avsnitt om «voldelige ekstremister» og «radikalisering» etc.
Utenriksdepartementets pressemelding i forbindelse med lanseringen av stortingsmeldingen 21. april 2017
| Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk
Regjeringen vil styrke europeisk samarbeid og øke innsatsen i ustabile områder sør og øst for Europa samtidig som det transatlantiske samarbeidet bevares og videreutvikles. Det er blant konklusjonene i regjeringens nye melding til Stortinget om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk som legges frem i dag.
– Den sikkerhetspolitiske situasjonen er krevende. Med denne meldingen presenterer regjeringen veivalg Norge bør ta for å stå best mulig rustet i møte med dagens utfordringer. Det er i Norges interesse å videreføre de lange linjene i norsk sikkerhetspolitikk, men samtidig krever situasjonen at vi også tilpasser vår politikk til de nye utfordringene vi møter i sårbare stater og kampen mot terror, sier utenriksminister Børge Brende. Med Veivalg-meldingen tar regjeringen til orde for å styrke eksisterende utenriks- og sikkerhetspolitiske verktøy. – Vi må bevare og videreutvikle det transatlantiske samarbeidet, føre en fast og forutsigbar Russlandspolitikk og videreføre vårt sterke engasjement for en internasjonal orden basert på verdier som er viktige for Norge. NATO og den amerikanske sikkerhetsgarantien vil forbli et ankerfeste i norsk sikkerhetspolitikk, sier utenriksministeren. – En sterk nasjonal forsvarsevne er avgjørende. Med Langtidsplanen for forsvarssektoren, samfunnssikkerhetsmeldingen og Veivalg-meldingen legges grunnlaget for regjeringens strategi for å håndtere sikkerhetsutfordringene Norge står overfor, sier forsvarsminister Ine Eriksen Søreide. En sentral konklusjon i meldingen er at Norge også må bygge tettere sikkerhetspolitisk samarbeid med europeiske allierte og de nordiske landene. – Vi skal videreutvikle og bygge tettere sikkerhetspolitiske bånd til Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Nederland, sier Brende. Meldingen varsler økt innsats i ustabile land og regioner nær Europas sørlige yttergrense. – Krig, konflikt og svake statsstrukturer i Europas nabolag skaper sikkerhetsutfordringer også for Norge. Regjeringen vil iverksette en strategi for å styrke norsk engasjement i sårbare stater og regioner i Midtøsten, Nord-Afrika og Sahel. Vi må bistå disse landene for å bidra til en bedre hverdag for dem som bor der, og fordi økt stabilitet er i Norges interesse, sier utenriksminister Brende. Regjeringen tok høsten 2015 initiativ til en gjennomgang av hele bredden i sikkerhetspolitikken, gjennom Veivalg-prosjektet. I halvannet år har prosjektet lagt til rette for offentlig debatt om hovedlinjer i norsk sikkerhetspolitikk og samlet innspill fra fagmiljøer i inn- og utland. Arbeidet har munnet ut i meldingen som oppdaterer norsk politikk i møte med en mer alvorlig og uforutsigbar sikkerhetspolitisk situasjon. I Veivalg-meldingen annonseres blant annet følgende tiltak:
Les meldingen på Utenriksdepartementets nettsider. |
