Bjørnar Moxnes leder et parti som ikke kan få sagt ofte nok at de støtter boikott av Israel. I sitt program sier de det to ganger:
«Arbeide for økonomisk, akademisk og kulturell boikott av Israel.»
«Rødt støtter akademisk boikott av Israel.»
MIFF har gått gjennom noen av Facebook-innleggene som Moxnes har hatt relatert til Israel og naboene de siste årene.
20. juni delte Moxnes en video hvor han intervjuer partikollega Mads Gilbert. MIFF gikk gjennom videoen ord for ord og fant feil på feil.
26. august sier Moxnes at «en stemme til Rødt er en stemme for Palestina». Å anerkjenne Palestina nå vil være å undergrave folkeretten og Oslo-avtalene, påpekte MIFF 29. august.
Abdul Rawashda, som Moxnes er avbildet med, har 13. januar 2016 publisert et bilde som ikke levner noen tvil om hva slags «Palestina» partiet Rødt ser for seg og hva som skal skje med Israel.
Tilbake til Moxnes-veggen. 12. mai 2017 ga partilederen støtte til LOs vedtak om full boikott av Israel. Er han blind for de 39 konfliktene i verden som i 2016 krevde mange flere ganger menneskeliv enn konflikten mellom Israel og naboene? Ser han ikke at LOs innstilling bygde på fake news?
LO gikk ikke bare inn for boikott, de gikk også inn for en politikk der verdens eneste jødiske stat forsvinner. 1. mai påpekte MIFF hvilke signaler som blir mottatt i ulike grupper når deler av norsk venstreside roper om boikott av Israel:
Norske muslimer får bekreftet fra det norske storsamfunnet hva alt for mange av dem er blitt oppflasket på: Israel er ondskapens stat. Norske jøder krymper seg i frykt og fortvilelse. De vet at skolebarna deres kommer til å lide, selvfølgelig fullstendig urettmessig, for fiendskapet som blir pumpet opp mot Israel.
Israelerne tar signalet fra 1. mai-toget i Oslo. Alene bynavnet bringer fram dystre og blodige minner om en «prosess» som bar byens navn. De eldste husker tidligere tider da de ble boikottet i Europa og Oslo. For de vet at også denne gang er det bare jødene i Israel boikotten retter seg mot, slike som “beskytter det sionistiske prosjektet“. De har sett «prosessen» tidligere. Den slutter aldri med boikott.
Palestinerne nyter bildene fra Oslo. De store palestinske politiske bevegelsene kjemper for å opprette en arabisk og muslimsk stat, ikke på siden av Israel, men på bekostning av Israel. Boikott-parolene fra Oslo oppmuntrer både nasjonalister og islamister i sin diplomatiske og militære krigføring. Parolene fra Oslo driver palestinerne videre bort fra forhandlingsbordet.
Boikott er noe Moxnes selv har kjempet for i mange år. Her fra 2014.
5. juni 2013 ga Moxnes støtte til fotballspilleren Tarik Elyounoussi, som sa til VG at han aldri ville spilt fotball i Israel. Samme dag påpekte MIFF: «Rosenborg- og landslagsspilleren Tarik Elyounoussi vil aldri mer kunne spille fotball i Norge. – Jeg kunne ikke klart å spille fotball i et land der et barn ikke får lov, sier han til VG. I Norge er det titalls barn som blir nektet å spille.» Samme dag viste MIFF at drapsraten i Brasil, landet som da skulle arrangere neste fotball-VM, er mye, mye høyere enn i Israel internt og i konflikten med naboene til sammen. Men Elyounoussi nektet ikke å spille fotball i Brasil…
9. juni 2013 viste MIFF at Elyounoussi har spilt i land som Ukraina, Thailand, Sør-Afrika, Zambia og Albania. Det kan umulig være et prinsipielt forsvar for menneskerettigheter som driver Elyounoussi når han velger å boikotte bare verdens eneste jødiske stat. Men slik diskriminering er jo som musikk i partiet i Rødt.
23. desember 2014 ga Moxnes støtte til Grorud bydelsutvalg som vedtok boikott av Israel samme høst. Han glemte å nevne at vedtaket, ifølge Utenriksdepartementet, var «i strid med folkeretten, norsk lov, EØS-avtalen og WTO-avtalen».
23. juli 2014 talte Moxnes i demonstrasjon i Oslo. Samtidig som den israelske sivilbefolkningen blir bombardert av raketter og granater fra Gaza-stripen, kjemper partilederen for «slutt på blokaden». Israel opprettholder en effektiv sjøblokade av Gaza, og det er for å hindre at de islamistiske terrorgruppene der fritt kan innføre våpen. Da Palmer-komitéen undersøkte saken for FNs generalsekretær i 2011, fant de at Israels sjøblokade er lovlig etter folkeretten. «Det er åpenbart at Israel hadde et militært mål. (…) Det var for å hindre våpen, ammunisjon, militære leveranser og mennesker fra å ta seg inn i Gaza og for å stoppe Hamas-folk fra å seile ut av Gaza med skip fylt med eksplosiver.»
Moxnes ville også ha slutt på okkupasjonen. Var det fred og sikkerhet før Israels lovlige okkupasjon (ifølge folkeretten) av Vestbredden startet etter en forsvarskrig i 1967? Nei, det var terror og vold fra 1948 til 1967, og også før den tid.
Israels okkupasjon av Sør-Libanon og Gaza har opphørt. Ble det mer sikkerhet og mindre terror? Nei. Tvert imot. Resultatet av tilbaketrekkingen fra Sør-Libanon ble “Den andre Libanon-krigen” da den Iran-støttede terrorgruppen Hizbollah angrep Israel sommeren 2006, og resultatet av tilbaketrekkingen fra Gaza i 2005 ble et rakettregn fra Gazastripen mot sivile israelere i det sørlige Israel. Tre ganger i årene etter har Hamas-regimet og Israel utkjempet kriger eller større væpnede konflikter. De fant sted i desember 2008, november 2012 og juli 2014.
Israels kortvarige okkupasjon av Sinai opphørte for snart 40 år siden. Nå er terrorister i den såkalte Islamske stat (IS) aktive i Sinai, der de dreper egyptiske soldater og driver kristne på flukt. Av og til blir det skutt raketter fra Sinai og inn i Israel.
Palestinerne har fått tilbud om sin egen stat en rekke ganger helt tilbake til 1940-tallet. Har de tatt imot? Nei. Les om Israels tidligere statsminister Ehud Olmerts fredstilbud.
Dessuten er det et faktum at nesten alle palestinere styres av sine egne. “Okkupasjonen” er ikke problemet, mener den britisk-israelske historikeren Efraim Karsh. Han skriver at 99 prosent av den palestinske befolkningen på Vestbredden og Gaza lever under Hamas’ og PAs kontroll.
Moxnes bør begynne med å finne én palestinsk leder som aksepterer at Israel skal forbli det jødiske folkets nasjonale hjemland. Når han har funnet den personen, kan han fortelle oss det klart og tydelig.
I november 2016 etterlyste MIFF navn på palestinske politikere, samfunnsledere, journalister, partier etc. som offentlig har tatt til orde med anerkjennelse av Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk. Hittil har vi ikke fått ett eneste navn fra de som kaller seg palestinernes venner.
Inntil navnene kommer og den palestinske siden tydelig viser at de går inn for en ekte fred med to stater for to folk, vet israelere flest at en avslutning av den militære kontrollen bare vil gi mer terror, mer vold og ingen fred.
12. juli 2014 skrev Moxnes at et palestinsk barn er blitt drept hver tredje dag de siste 13 årene. Han glemte å fortelle at en høy andel av disse ble drept fordi de selv deltok i kamp mot israelske styrker. Andre ble drept som et tragisk resultat av at Israel forsvarte seg mot terrorgrupper som kjemper sin kamp fra sivile boligområder.
Oppflammet av ledere som Moxnes, haglet anklagene om barnemord mot Israel sommeren 2014. Men hvem er det som støtter barnemordere? Fra din lommebok, via Skatteetaten og budsjettet til palestinske selvstyremyndigheter flyter det hver måned store utbetalinger til folk, ikke som har drept barn med en feiltakelse, men som er stolte av drapene og får belønning for nettopp barnemord, påpekte MIFF. Vi skrev blant annet:
«Dessverre blir palestinske barn skadelidende av at Hamas startet og insisterer på å fortsette en rakettkrig mot Israel. Barn blir også skadelidende fordi Hamas avfyrer sine raketter og har sine kommandosenter midt blant sivilbefolkningen. Hamas startet rakettkrigen, og Hamas har avvist våpenhvileforslag fra Egypt. Det er Hamas som må bære ansvaret. Vi vet at israelske styrker følger reglene for krigføring “godt over gjennomsnittlig” i forhold til andre land, inkludert vestlige land.
I “rettferdig krig”-tradisjonen, som president Barack Obama refererte til i sin tale da han mottok Nobelprisen, er det et prinsipp som heter “dobbelt effekt”-prinsippet. Ifølge dette prinsippet, er det moralsk rettferdig å oppnå et mål hvis dette er rettferdig i seg selv, selv om det vil føre til uønskede konsekvenser – på betingelse av at de uønskede konsekvensene er uunngåelige, ikke med overlegg, og at tiltak ble gjort for å minimere deres negative effekt.
Det er et rettferdig mål av Israel å prøve å stanse rakettangrep og infiltrasjonsangrep fra Hamas. Dessverre er konsekvenser for sivilbefolkningen på Gaza-stripen unngåelige.»
I alle kriger blir dessverre barn drept. Barn er drept i stort antall også i krigene som Norge har deltatt i de siste årene. Men det ser ut som om det bare er når Israel forsvarer seg at kollektiv skyld for barnemord blir lagt på en hel nasjon, ja til og med på de som mange tusen kilometer borte sprer informasjon om samme land.
Men det er dessverre slik at alle norske skattebetalere, indirekte er med, ikke bare å støtte barnemordere, men gi dem økonomisk belønning. Den store forskjellen på MIFF-medlemmer og andre skattebetalere i Norge, er at vi gjør det høyest ufrivillig og til kraftige protester!
MIFF er nok den organisasjonen i Norge som har arbeidet mest mot palestinernes belønningssystem for barnemordere. Ja, du leste riktig. Palestinske selvstyremyndigheter (PA) – kontrollert av Fatah, ikke Hamas – har et økonomisk belønningssystem for barnemordere.
Ta Malki Roths drapsmann for eksempel. Malki og venninnen ble drept sammen med seks andre barn og 7 voksne 9. august 2001 da de koste seg på en pizzarestaurant. Den palestinske terroristen som laget bomben får hver måned 9.000 kroner utbetalt fra pengekassen til palestinerne. Lærere, politifolk og andre offentlige tjenestemenn får langt lavere månedslønn! Barnemorderne får lønn på nivå med toppstillinger i PA.
Belønning til barnemordere er en høyt prioritert sak hos palestinske selvstyremyndigheter. Til tross for økonomiske problemer, varslet PA en ny økning av lønn til dømte terrorister på 280 millioner kroner på årets budsjett. Noen palestinere planlegger terrorangrep fordi de vet at de vil få økonomisk belønning.
Under forhandlingene mellom Israel og PA fra sommeren 2013 til våren 2014 ble Israel presset til å løslate flere dømte terrorister, flere av dem hadde deltatt i drap på barn. Palestinske selvstyremyndigheter ga dem utbetalinger på mellom 170.000 og 300.000 kroner da de slapp fri. Mange av dem fikk fra før opptil 300.000 kroner i årlige lønnsutbetalinger. Alt dette fordi de hadde drept jødiske barn.
Ingen må komme til MIFF å snakke om støtte til barnemord.»
– Blant de drepte i USA og Storbritannias krig mot Irak var det 46 prosent barn, noe som tilsvarer andelen barn i befolkningen generelt. Blant de drepte i Gaza-krigen var det 16 prosent barn, mens andelen barn i befolkningen på Gaza totalt sett er 42 prosent. Dette betyr at Israel gjorde alt de kunne for å unngå å ramme barn, påpeker Ben Dror Yemini.
14. november 2014 ga Moxnes støtte til partikollega Mads Gilbert. «Det eneste Mads truer, er Israels forsøk på å hindre at sannheten om Israels krigføring kommer fram,» skrev Moxnes. Verken Gilbert eller de store norske mediene formidler noe som er i nærheten av sannheten om Israel, påpekte MIFF. «Israel tåler godt sannheten. Det er noe annet med løgnen,» skrev Odd Myrland. Sannheten var at Gilbert ble utestengt for kontakt med ledere i terrororganisasjonen Hamas.
20. mai 2015 kl. 11.34 fortalte Moxnes sine Facebook-venner at Israel «forbyr palestinere å ta samme buss som israelere». Moxnes fortalte nok aldri sine Facebook-venner at forslaget om et slikt tiltak ble skrinlagt av Israels regjering samme dag. Allerede 34 minutt før Moxnes publiserte sitt innlegg hadde NRK meldt at prosjektet var stanset av Benjamin Netanyahu.
Ta det fra en apartheid-bekjemper og venn av Nelson Mandela: – Apartheid-anklagen mot Israel er en oppkonstruert løgn. Ta det fra Jacques De Maio, leder for Den internasjonale Røde Kors-komiteen i Israel og i de palestinske selvstyremyndighetene: «Røde Kors kjenner veldig godt til det regimet som styrte Sør-Afrika under apartheidperioden, og vi svarer til alle dem som anklager Israel for det samme: Nei, det er ikke noe apartheid i Israel. Det er ikke noe regime som tror på en overlegen rase eller som nekter grunnleggende menneskerettigheter til én spesiell gruppe mennesker på grunn av deres påståtte underlegenhet. Det er en blodig nasjonal konflikt, hvor det mest fremtredende og tragiske er en årelang okkupasjon. Men det er ikke noe apartheid.»
Apartheid-anklagene mot Israel er ikke nye. Israel ble anklaget for apartheid lenge før kontrollpostene og sikkerhetsbarrieren kom opp på Vestbredden (for å stanse den palestinske terrorkrigen fra høsten 2000). Når noen veier på Vestbredden er blitt stengt for palestinsk-registrerte kjøretøy, er det fordi en rekke mennesker – jøder – ble drept på disse veiene av folk som hadde støtte av de valgte, palestinske myndighetene.
– Anklagene om at Israel er en apartheidstat er en falsk og ondsinnet en som forhindrer fred og harmoni, heller enn fremmer den, skriver dommer Richard Goldstone fra Sør-Afrika. Apartheid-løgnen mot Israel kan også knuses med bilder.
3. januar 2014 delte Moxnes en artikkel av artisten Moddi som varslet at han boikotter Israel. Moddi etterlyser dialog som et middel for å løse konflikt. Han ser ut til å glemme at det er palestinske selvstyremyndigheter som de siste årene har nektet å forhandle med Israel uten forhåndsbetingelser.
5. august 2014 delte Moxnes en kronikk av Linda Alzaghari. «Israel hadde god tid til å anerkjenne en palestinsk stat før i det hele tatt Hamas eksisterte,» hevdet Alzaghari. Hun tar feil. Så lenge palestinsk side ikke er villig til å avklare grenser mot Israel og legger til side krav som vil gjøre Israel til en arabisk og muslimsk stat, har det vært og er umulig for Israel å anerkjenne en palestinsk stat.
2. juli 2014 lekser Moxnes opp om «kvalmende dobbeltmoral». Han bør nok lese sitt eget partiprogram én gang til og se seg selv i speilet.
—
Alle artikler på MIFFs nettsted er gratis. Tjenesten er finansiert av MIFFs medlemmer, og vi håper du vil bli med på laget! Klikk her for å gå til registreringsskjema. Du som allerede er medlem, kan bli Fast for Israel! eller trappe opp for Israel på annen måte. Hvem som helst kan gi en gave med SMS i skjemaet under, til Vipps på 39881 eller bankkonto 78770654539.
