Sogn Avis blir utgitt i Leikanger i Sogn og Fjordane, og har et opplag på rundt 9.000 aviser. I 2015 ble avisen kåret til årets lokalavis, men det hindrer ikke redaksjonen, tre år senere, å sette på trykk noe av de groveste anti-israelske og anti-jødiske skriblerier som er publisert i norske aviser på denne siden av andre verdenskrig.
De siste tre ukene, fra lørdag 27. oktober, har Sogn Avis viet hele baksiden av sin lørdagsutgave til Ragnar Børsheims demonisering av Israel. Artikkelforfatteren er (eller har vært) psykiater tilknyttet Førde sentralsjukehus. Demoniseringen er pakket inn i formen av et reisebrev.
Reisebrevet fra Israel – 27. oktober
Dehumaniseringen av jøder, som skal gå som en rød tråd gjennom reisebrevene, begynner fra første stund. To kvinnelige israelske sikkerhetsvakter på flyplassen beskrives slik: «De to svartkledde ser mot meg, ansiktene er glatte og truende. Fire tomme brune øyer blinker matt, som øyene til Dagros og Litago tenker jeg, to godlyndte kyr jeg kjente en gang i fortida.» Senere: «Forhøret fortsetter, og i den tredje runden formulerer jeg et svar som er forskjellig fra den første og Dagros og Litago viser nå sitt sanne vesen. «Løgner» roper Dagros og blir for første gang menneskelig.» Men Børsheim fortsetter likevel å omtale dem som dyr noen avsnitt senere: «Den dresskledde er utdanna på den samme psykopatskolen som Dagros og Litago…» Psykiateren stiller diagnose på den nye sikkerhetsvakten: «en hjernevasket amatør».
Psykiateren stiller også kollektive diagnoser. «Den paranoide staten Israel har som grunnholdning at ikke-jøder er løgnaktige og kan utgjøre en trussel og strategien blir da å eliminere trusselen. Mossad og andre israelske etterretningsorganisasjoner har derfor de siste tiårene gjennomført hundretalls likvidasjoner på uskyldige, blant annet på kelneren Ahmed Bouchikhi i Lillehammer.»
Bouchikhi kan han navnet på fordi han var uskyldig. Det var en feilslått Mossad-operasjon. Det store, store flertallet av andre operasjoner har ikke rammet uskyldige, men tvert imot bidratt til å redde livet av et veldig høyt, men ukjent antall israelere og europeere.
Usannhetene i det første reisebrevet er så mange at vi bare kan gjengi noen av dem i kortform.
Børsheim: «Israel har ingen lov som garanterer for menneskerettar og justis.» Sannheten er at Israel er et av verdens mest rettsliggjorte samfunn.
Børsheim: «Om nødvendig vil høgsterett vedta nye lover, slik at de totalitære institusjonane, uten juridiske hinder, kan feste nakkegrepet på grupper eller individ som dei definerer som «fiendar av Israel».» Sannheten er at Høyesterett ikke vedtar lover. Det gjør nasjonalforsamlingen. Fiender av den jødiske staten Israel sitter for øvrig som medlemmer av nettopp denne nasjonalforsamlingen.
Børsheim: «Apartheid-muren» (…) «skal skille den jødiske befolkninga frå palestinarar». MIFFs kommentar: Det bor nesten to millioner arabere (også omtalt som palestinere) i Israel. Sikkerhetsbarrieren er bygget også for å beskytte dem.
Børsheim: «I 2004 konkluderte FN-domstolen med at den israelske muren strir mot Folkeretten.» Sannheten er at Domstolen kritiserte trasévalget, ikke barrieren («muren») i seg selv. Barrieren vil forøvrig bestå av over 97 prosent gjerde når den blir bygget ferdig. Mindre enn 3 prosent vil bli mur.
Reisebrevet som bærer overskriften «Israel» har ikke ett ord om hva Børsheim eventuelt har sett av Jerusalem, Tel Aviv eller andre israelske byer. Alt dreier seg om å sverte sikkerhetssystemet til Israel. Det avsluttes med at Børsheim er hjemme i Norge og «takker Storting og regjering for demokrati og frihet». «Jeg åpner kofferten og et gufs av undertrykking, apartheid og vold strømmer ut i rommet.» Børsheim hevder at israelsk «sikkerhet» har vært med hendene sine oppi, men gleder seg over at hendene møtte «skitne underbukser og stinkende sokker».
Men hvorfor må psykiateren avslutte turen med å henge opp sitt eget mentale skittentøy foran alle leserne av Sogn Avis?
Reisebrevet fra Al-Quds/Jerusalem – 3. november
Demoniseringen ved bruk av usannheter fortsetter: «Øst-Jerusalem, Islams tredje helligste by etter Mekka og Medina og staten Palestina sin framtidige hovedstad, blir daglig vandalisert, etnisk og religiøst, av ortodokse jøder og Israels regjering. (…) Det strategiske målet til Israel er å renske Øst-Jerusalem for palestinere… (…) Byen er i ferd med å bli etnisk ren.» Dette er fullstendig usant! Israel vant kontroll over hele Jerusalem i 1967. Den gang var det 67.609 muslimer og kristne i byen. For å forenkle, regner vi alle disse som arabere/ palestinere, selv om det blant både muslimer og kristne vil være mindre grupper som tenkte og tenker på seg selv med andre nasjonale identiteter (armenere, kurdere, tyrkiske, tsjerkessere etc.) 20 år senere hadde antallet arabere/ palestinere økt til 196.800. Det er nesten en tredobling. 48 år senere hadde antallet arabere/ palestinere økt til 319.700. Det er nesten en femdobling.
Børsheim gir Israel skylden for islamistiske terrorangrep. Fordi USA flyttet sin ambassade – «uvettig politikk» – kan «vi» derfor «risikere at nye mujahedin retter sitt sinne og sitt våpen mot de nye korsfarerne fra vest».
Så kommer en av demoniseringens ypperste teknikker, nemlig koblingen mellom israelere og nazister. Vi siterer det her på Børsheims originale nynorsk: «Eg prøver å oversjå okkupantane, men sinnet mitt stimulerer hjernen, eg får ikkje fred og bilder av truande tyske soldatar i grøn uniform, hjelm og svarte maskinpistolar, filmar av norske bygdebyar som vart bomba og brende og uskyldige nordmenn som vart fengsla og torturerte, gjer det umulig å konsentrere seg om gamle murar og heilage plassar.» Psykiateren vet nok ikke at «sammenlikning av aktuell israelsk politikk med nazistenes politikk» blir nevnt av The International Holocaust Remembrance Alliance som et eksempel på antisemittisme.
Han påberoper seg i hvert fall å kunne lese tankene til folk han passerer på gaten: «Svartkledde menn, med svarte hatter over svarte korketrekkere, trenger seg med forakt forbi de kristne, på veg mot Klagemuren.»
Reisebrevet fra Vestbredden – 10. november
Børsheim innleder: «Gud være lovet at Maria og Josef ikke må reise fra Nasaret til Betlehem i dag. Hovedveien fra Galilea til Judea går, i dag som for 2018 år siden, nede i Jordandalen og selv om tømreren og forloveden hans har israelsk pass, er det barrikader og kontroller med så korte intervall at fødende ikke alltid når fram til jordmor og herberge. Sjansen for at Jesus ville ha blitt født på landeveien er stor, og dersom Maria og Josef var palestinere med grønt ID, hadde de ikke en gang fått lov til å ri på veien som fører opp fra Jordandalen til Jerusalem og Betlehem.»
MIFFs kommentar: Det var fordi jødene var okkupert i sitt eget land at Josef måtte ta reisen fra Nasaret til Betlehem, ifølge Bibelen. I dag slipper jødene (og araberne) i Nasaret-området en slik trakassering. De kan føde på lokale og velutstyrte sykehus. Israelerne har ikke problemer med å ta seg raskt sørover fra Galilea, men de kan ikke reise trygt inn i Betlehem på grunn av et rasistisk og nasjonalistisk motivert hat rettet mot jøder hos altfor store deler av befolkningen der. Børsheim bommer, som så mange andre, og glemmer at barrieren i Betlehems-området ikke er bygget for å hindre fri bevegelse inn i byen, men ut av byen.
I vignetten til alle Børsheims tre reisebrev hevder han at Israel er et «samfunn der urett og apartheid er satt i system». «Apartheidregimet bygger ikke høye murer bare for å stenge ute den palestinske befolkningen. All infrastruktur, vei og vann er basert på den samme politikken der det strategiske målet for Vestbredden er full segregering mellom jøder og mindreverdige mennesker,» hevder han i det tredje reisebrevet.
Røde Kors, som er verdens største humanitære organisasjon, vet trolig en del mer om apartheid enn en psykiater fra Førde. Sjefen for Den internasjonale Røde Kors-komiteen i Israel og de palestinske selvstyreområdene, sveitsiske Jacques De Maio, sier det slik: «Nei, det er ikke noe apartheid i Israel. Det er ikke noe regime som tror på en overlegen rase eller som nekter grunnleggende menneskerettigheter til én spesiell gruppe mennesker på grunn av deres påståtte underlegenhet. Det er en blodig nasjonal konflikt, hvor det mest fremtredende og tragiske er en årelang okkupasjon. Men det er ikke noe apartheid.»
I tre avsnitt rapporterer Børsheim fra Hebron. Han rekker å nevne «den ortodokse jøden Goldstein» som «drepte 29 muslimer i fredagsbønn» (1994), men nevner ikke med ett eneste ord Hebron-massakren i 1929 hvor nesten 70 jøder ble drept og at alle jøder etterpå ble etnisk renset fra byen. Børsheim anklager jøder for etnisk å rense Jerusalem for palestinere, til tross for at antallet palestinere i byen øker ekstremt raskt. Han anklager ikke arabere for etnisk rensning, selv om alle jødene ble jaget fra Hebron i 1929. Fortsatt er jøder utestengt fra mer enn 97 prosent av byen.
Den israelske journalisten Ben-Dror Yemini skriver i artikkelen Myter og fakta om Hebron dette om byen: «Det er absolutt ingen grunn til å forsvare alt israelere gjør i dette området. Men jøder – og bare jøder – er holdt borte fra 97 prosent av Hebron, i hele H1 og det meste av H2. Restriksjonene på palestinerne gjelder først og fremst én gate, som blir besøkt av titalls eller hundrevis av folk i uken, slik at «apartheid»-manipulasjonen kan bli solgt til dem.»
Børsheim har sett «tre unge ortodokse jøder» i Hebron som han mente var i ferd med å trakassere en palestinsk selger fordi de «tar fatt i varene til Mohammad». Da ungdommene oppdaget Børsheim trakk de seg tilbake «som feige hunder». Ridderen fra Førde reddet dagen, og et nytt avsnitt med dehumanisering av jøder tilpasset leserne av Sogn Avis var sikret.