I 1994 fikk Israels statsminister Yitzhak Rabin Nobels fredspris sammen med utenriksminister Shimon Peres og PLO-leder Yasser Arafat. Rabin høstet applaus fra norske politikere, redaktører og kirkeledere for å gi palestinerne selvstyre under Oslo-prosessen.
26 år senere får Donald Trump massiv fordømmelse, til dels fra de samme politikere, redaktører og kirkeledere, selv om USAs president skisserer opp en lignende sluttstatus-løsning som Rabin en gang gjorde. I virkeligheten gir Trump-planen mye mer til palestinerne enn de noen gang kunne håpe å få under Rabin.
Bare noen uker før Rabin ble drept i november 1995 holdt han en tale i Knesset hvor han formulerte sin visjon for sluttstatus-løsning: Palestinerne får en demilitarisert «enhet» med begrenset suverenitet på omkring 70 prosent av Vestbredden og hele Gaza-stripen. Israel beholder full suverenitet over et udelt Jerusalem, og annekterer Jordan-dalen og bosetningsblokkene. «Sikkerhetsgrensen til staten Israel skal ligge i Jordan-dalen, i den bredeste betydningen av det uttrykket,» understreket Rabin.
«Vi skal ikke returnere til 1967-linjene. Vårt mål er å oppnå fred med en palestinsk enhet i territoriene til Judea, Samaria og Gaza – men ikke langs linjene fra før 1967,» sa Rabin i en tale 15. mai 1995.
Trump-administrasjonens kartskisse for en løsning følger nesten helt Rabins tanker, bare at den gir en stor ekstra fordel til palestinerne som aldri Rabin ville drømt om eller godkjent: Trumps kart legger opp til at Israel skal avgi to større områder av Negev-ørkenen som en utvidelse av Gaza-stripen til boligområder, landbruk- og industriarealer for palestinerne.
Teksten til Trump-planen formulerer det slik: «Denne visjonen er et rettferdig kompromiss, som ser for seg en palestinsk stat som omfatter landområder omtrent sammenlignbart i størrelse med landområdene Vestbredden og Gaza før 1967.»
Trump-administrasjonen anerkjenner at dette vil være «betydelige kompromisser» fra Israels side «når det gjelder landområder». «Å trekke seg tilbake fra landområder vunnet i en forsvarskrig er sjeldent historisk sett. Det må bli påpekt at staten Israel allerede har trukket seg tilbake fra minst 88 prosent av landområdene de erobret i 1967. Denne visjonen legger opp til overføring av store landområder fra staten Israel – landområder som Israel har sett seg å ha gyldig krav på, juridisk og historisk, og som er del av oldtidens hjemland for det jødiske folk – noe som må bli ansett som et betydelig kompromiss.»
Emmanuel Navon, påpeker i en artikkel hos The Jerusalem Institute for Strategy and Security at Trump-planen også oppfyller FNs sikkerhetsråds resolusjon 2334. Resolusjonen ble vedtatt mot slutten av Obamas presidentperiode fordi USA denne gang ikke nedla veto. Men den er ikke bindene for Israel. 2334 åpner for løsningen at grenser kan bli noe annet enn 1967-linjene dersom partene «blir enige om det gjennom forhandlinger». Palestinerne nekter for øyeblikket noe annet enn 1967-linjene (de godtar ikke Israel som jødisk stat i det hele tatt), men ved at Trump-planen tilbyr erstatningsområder i en noenlunde samme størrelse vil den være i henhold til resolusjonen den dagen palestinerne måtte finne på å godta den.
Dersom palestinerne fortsetter å avvise forhandlinger, vil Israel sannsynligvis fortsette med anneksjoner som EU er imot, skriver Navon. «Den eneste måten Europa kan stoppe det på, er ved å overbevise palestinerne om å forhandle med Israel om en ufullkommen avtale som vil gi dem en demilitarisert stat på et landområde med lignende størrelse som Vestbredden og Gaza-stripen fra før 1967 og med en økonomi som vil bli gjenoppbygd og styrket med 400 milliarder i investeringer.»
Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik tror at en palestinsk stat opprettet i henhold til Trump-planen ikke vil bli levedyktig. Det kommenterte MIFF slik 30. januar: «Det finnes titalls levedyktige stater som har mye dårligere økonomi enn palestinerne og mye dårligere utdanning. Det finnes en rekke stater som har mindre areal. Det finnes en mengde land som har enklaver av andre land i seg. Det finnes en mengde land som er demilitariserte. Det finnes en mengde levedyktige stater som ikke får tilbud om økonomiske investeringer på 400 milliarder kroner. Bondeviks personlige tro hadde ikke vært en hindring for en palestinsk stats levedyktighet, dersom bare palestinske ledere hadde hatt vilje til å avslutte krigen mot Israel og godta en jødisk stat som nabo.»
