Arbeiderpartiet har hatt en tradisjon for rasjonell utenrikspolitikk. Denne tradisjonen har brutt sammen, innleder Brekke og Stokke Haugen.
Deres første eksempel er saken som MIFF belyste 13. november: Regjeringen kjemper sammen med diktaturene for at israelerne skal bli forsvarsløse.
Brekke og Hougen skriver:
«Landene vi har signert med, er elendig selskap. Ingen andre vestlige land har signert. Flere på listen er autoritære regimer.
Regimer som Russland, Iran, Venezuela og Kina er med. Disse landene har sine egne egoistiske grunner til å støtte initiativet. Det er naivt å tro at disse landenes statsledere først og fremst vil redusere palestinernes lidelser.
Mange av landene vi har signert med, er aktører i en global konflikt mot Vesten, der målet er å destabilisere og ødelegge dagens regelbaserte verdensorden. For et lite land som Norge vil en verden der store stater kan utfordre mindre staters suverenitet, være farlig.
I tillegg ønsker stater som Russland, Iran og Kina å bruke krigen i Gaza til å fjerne oppmerksomheten fra egne ugjerninger. Dersom Norge skal hjelpe diktaturer med denne typen avledningsmanøver, må det i det minste være et håp om å få noe verdifullt igjen for det.»
I artikkelen retter forfatterne et særlig kritisk søkelys på at Norge stiller seg sammen med Iran.
«Iran driver krig mot Vesten gjennom sine mektige stedfortredere i Midtøsten, ved å bruke kriminelle nettverk til å utføre voldshandlinger i Europa og gjennom våpenstøtte til Russland. En av Irans stedfortredere er Houthi-militsen i Jemen, som har angrepet flere norske skip i Rødehavet. Dette utgjør altså en trussel mot oss, og mot hele ideen om en åpen verden.
Hvordan er det da i vår interesse å stille oss på lag med Iran, for ikke å nevne Russland, når ingen av våre viktigste allierte gjør det samme?»
Konklusjonen er klar:
«I en farlig tid sender det feil signal til våre allierte når Norge handler i strid med det vestlige interessefellesskap. Samtidig som den amerikanske sikkerhetsgarantien vår kan henge i en tynn tråd, bidrar regjeringens utenrikspolitikk til å skade vårt omdømme og vårt forhold til viktige allierte.
Det er en avgrunn mellom Stoltenbergs realisme og den uansvarligheten som nå råder i norsk utenrikspolitikk. Vi trenger en helt annen kurs enn den dagens regjering står for. Dette må skje gjennom et tydeligere ønske om å ivareta vår egen sikkerhet, et tettere samarbeid med Europa og et klart brudd med dagens aktivistiske utenrikspolitikk, som kun er spill for galleriet.»
