10. februar hadde NRK en omfattende reportasje i Søndagsrevyen som dokumenterte hvordan jødehat blir formidlet i offisielle palestinske medier. Vi fikk også møte palestinere på gaten som åpent bekjenner seg til antisemittiske konspirasjonsteorier og mener det er riktig å hylle menn og kvinner som har drept sivile jøder. Se reportasjen på nrk.no og les MIFFs første kommentar og pressemelding. Det er også mange andre kommentarer å knytte til reportasjen og debatten som har fulgt i Stortinget og medier denne uken.
Særlig grunn er det å sette fokus på hva «den palestinske representasjonen i Norge» skrev i e-post til NRK som en kommentar til reportasjen. Her er NRKs gjengivelse i sin helhet:
«Det har ikke vært mulig for NRK å få et intervju med palestinske selvstyremyndigheter, men den palestinske representasjonen i Norge skriver i en e-post til NRK at jødehat aldri har vært en del av palestinsk kultur, ideologi eller historie.
– Problemet har sin rot i okkupasjonen, og den israelske regjeringen som framhever Israel som en jødisk stat, og som krever av resten av verden å bli anerkjent som det. Kritikken i våre sendinger er rettet mot bruddene på våre rettigheter som gjøres av den israelske okkupasjonen og de ulovlige bosettingene, heter det videre.
– Fokus bør være på å stoppe stereotypisering av andre kulturer og religioner, og på å bruke media som et viktig verktøy for å bringe nasjoner sammen for å etablere varig og virkelig fred, skriver det palestinske representasjonskontoret i Norge.»
Faktasjekk
I denne omgang nøyer vi oss med en faktasjekk på representasjonskontorets første påstand: «Jødehat har aldri vært en del av palestinsk kultur, ideologi eller historie.»
Siden 600-tallet kom jødene i landområdene som i dag utgjør Israel, Vestbredden og Gaza-stripen under muslimsk dominans, som resten av Nord-Afrika og Midtøsten. Det er en myte at jøder og arabere levde i fred og fordragelighet helt fram til zionistene kom og ødela idyllen på slutten av 1800-tallet.
Jødene i landområdet Palestina ble utsatt for den samme systematiske undertrykkelsen som andre dhimmier i muslimsk område. Det er begrenset hva vi vet om de forfølgelsene jødene ble utsatt for i tidligere århundrer, for jødene var redde. Ble det kjent at de hadde klaget til utlendinger, ble de utsatt for vold fra araberne. Mesteparten av jødeforfølgelsene fikk verden aldri vite om, og selv torde de ikke skrive ned noe.
Men en del vet vi likevel. Jødene måtte betale «beskyttelsespenger» for å få lov til å besøke sine hellige steder. Det ville vært helt umulig for jøder å bo i Palestina i det hele tatt hvis ikke jødene i resten av verden hadde samlet inn penger til dem. Skattene var vesentlig høyere for jødene enn for muslimene. Den samme rettløshet som hersket for jøder i resten av den arabiske verden, var den samme også i Palestina.
Bare i løpet av de siste par hundre år forteller historien om en rekke angrep mot jøder. I 1799 ble jødeghettoen i Safed i Galilea, en av jødenes helligste byer, fullstendig rasert av store mengder arabere. I 1834 kom et nytt planlagt angrep. Noen få muslimer fikk en lett straff, men ingenting av det som var plyndret, ble levert tilbake til jødene.
I 1838 var en tysk jøde vitne til et nytt overfall med vold og plyndring mot jødene i Safed. Både drusere og muslimer deltok. Selv ble han blant annet slått og fratatt klærne han bar.
Dette bør være velkjent for palestinernes president Mahmoud Abbas, siden hans familie opprinnelig kommer fra Safed.
I 1840 ble jødene i Damaskus i Syria beskyldt for ritualmord. Forfølgelsene forplantet seg til Palestina også, med vold og drap i jødenes ghettoer.
Jødene var pasifister
Disse eksemplene må sees på bakgrunn av at jødene den gangen var absolutte pasifister. Det var dødsstraff for jøder som hadde, for ikke å si brukte, våpen, selv om det bare var i selvforsvar. Jødene opptrådte derfor ikke provokatorisk. Det var provoserende nok for mange muslimer at jødene i det hele tatt fantes.
Selvsagt finnes det også vitnesbyrd fra jøder i det historiske landområdet Palestina som hadde det relativt bra i sin hverdag, og som opplevde respekt fra sine arabiske naboer. Men jødene ble kollektivt sett hele tiden «holdt på plass». Jødene måtte bo i ghettoer, fikk ikke ri på hest, deres hus måtte være lavere enn muslimenes, de kunne ikke være ansatt i det offentlige osv. Likevel valgte mange jøder å bo i Palestina, fordi det var det hellige landet, landet hvor de ventet at deres stat skulle gjenoppstå. Les mer om Jødenes historie i arabiske land før 1948.
Sions vises protokoller
Det er ikke noe nytt at palestinere ser det som ærefullt å drepe jøder. Det begynte lenge før «okkupasjonen» og lenge før Israel i det hele tatt ble opprettet.
Helt fra begynnelsen av den britiske mandatperioden ser vi at arabernes nasjonale kamp ble tett vevd sammen med antisemittiske strømninger. I april 1920 gikk muslimske opprørere gjennom Jerusalems gater og ropte «Palestina er vårt land, jødene er våre hunder!» I løpet av fire dager ble fem jøder drept, 13 hardt skadet og 216 letter skadet, forteller de tyske akademikerne Klaus-Michael Mallmann og Martin Cüppers i boken Halbmond und Hakenkreuz.
Mannen som NRK-journalist Tormod Strand fant på kafé i Ramallah, er ikke den første palestiner som har trodd på Sions vises protokoller. Allerede fra 1920-tallet var dette falske dokumentet som oppvigler til hat mot jøder i spredning blant arabere i det britiske mandatområdet. I 1930 anklaget muftien Haj Muhammad Amin Al-Husseini, som britene selv hadde utpekt, det britiske Underhuset for å være «Sions vises råd».
En uoppløselig symbiose
Mallmann og Cüppers skriver videre:
«På denne måten ga muftien antisemittismen som preget konflikten, et ideologisert grunnlag, og plasserte den til en viss grad på «høyeste» europeiske nivå. I tillegg bidro han senest i 1929 til en islamisering av konflikten. Ved å profilere seg som forsvarer av de hellige stedene og forkjemper for den arabiske nasjonen brakte han seg selv inn i det islamske rampelyset. Samtidig utnyttet han den religiøse motivasjonen hos den arabiske landbruksbefolkningen, fellah, som hittil verken hadde vært påvirket av den jødiske innvandringen eller hatt lojalitetsbånd til al-Husseinis familie. Etter dette gikk arabisk nasjonalisme, antisemittisme og islamisme inn i en nesten uoppløselig symbiose.«
Tråden fortsetter frem i vår tid. Senest i talen på Fatahs 48-årsfeiring hyllet president Mahmoud Abbas muftien som var nært alliert med Adolf Hitler og Nazi-Tyskland.
I løpet av året skal MIFF utgi boken til Mallmann og Cüppers på norsk med tittelen Halvmåne og hakekors. En lang rekke eksempler i boken viser med all tydelighet at palestinske myndigheter lyver når de sier at jødehat aldri har vært en del av palestinsk kultur, ideologi eller historie.
Den nye utviklingen de siste nesten 20 årene, etter at palestinerne fikk selvstyre under Oslo-prosessen, er at de også har hatt et halvstatlig propagandaapparat, med offisielle og myndighetskontrollerte aviser, tv- og radiostasjoner til sin disposisjon. Så lenge Norge og andre bistandsytere fortsetter å ta lett på hatformidlingen og hyllesten av terrorister vil det som har lange kulturelle, ideologiske og historiske røtter fortsette.
