Denne måneden er det 20 år siden Oslo-avtalen ble undertegnet i Washington mellom Israel og PA. Det var en midlertidig avtale som var ment å skape et klima for videre forhandlinger om sluttstatus-spørsmål i løpet av en femårsperiode. Et element i avtalen var kravet om at partene skulle utdanne sine respektive befolkninger til fred. Men tiden går og det palestinske hatbudskapet består.
Hatytringer mot jøder og Israel, fjernsynsprogrammer som oppfordrer til terror og hyller martyrer. Skolebøker som gjør det samme. Det er slike elementer Times of Israel-redaktør David Horovitz mener burde vært motarbeidet fra PA allerede fra 1993. Han forklarer helgens to drap på israelske soldater på Vestbredden med dette som bakgrunnsteppe.
Alle israelske statsministere siden Oslo-avtale, fra Yitzhak Rabin til Benjamin Netanyahu har slitt med å vite hvordan de skal reagere på slike voldshendelser, mener han. Samtidig har FN, Midtøsten-kvartetten og EU reagert på samme måte i alle disse årene, med «tom og blind» retorikk om tilbakeholdenhet fra begge parter.
Én vei til Rom
– Det finnes en vei framover, men den har bare fått minimal oppmerksomhet i den mislykkede prosessen som begynte for 20 år siden. Det kommer tydeligvis ikke opp på raderen til utenriksminister John Kerry: Å gjøre noe med hatbudskap. Der trenger vi ikke en gang å kompromisse og vil ikke ha en levedyktig sameksistens, uten at en gjør noe med det, mener han.
Israelske skolebøker er ikke frie for feil, påpeker Horovitz. Redaktøren mener de inneholder en virkelighetsforståelse som nærmest ekskluderer palestinerne, «i et antatt håp om at det kan overføres i praksis».
– Men de fleste israelere har for lenge siden innsett at uansett hvor lite de liker det, så er det både palestinere og jøder i dette vanærede, blodige stykket land.
Arven fra Arafat
Men de små feilene i israelske skolebøker blir små, sammenliknet med de overtramp vi finner på palestinsk side. Tanken på sameksistens er fraværende.
– Den dobbeltmoralske, terrorskapende og håndhilsende Yasser Arafat fra september 1993, skjenket sitt folk en fordervende fortelling [narrativ] om at det aldri eksisterte noe jødisk tempel i Jerusalem og derfor ingen historisk, jødisk legitimitet i disse områdene. Vær lojal mot landet, sky unna permanente avtaler, stol på palestinsk besluttsomhet, palestinsk motstand og det palestinske fødselsoverskuddet – det er arven Arafat skjenket sitt folk.
– Ni år etter hans død fortsetter hatbudskap mot Israels eksistens å spre seg over alt – i palestinske bøker og på sommerleire, i nyhetsartikler og karikaturer, på fjernsynsprogrammer og i reklamer – der Israel ikke har noen plass, der israelske byer har arabiske navn, der jøder ikke har noen historie i Midtøsten, skriver Horovitz.
Abbas våger for lite
I 2000 da Arafat forhandlet om Camp David-avtalen, hevdet han ifølge Horovitz at han ville bli drept av sitt eget folk dersom han skrev under. Men det mener han Arafat selv har skyld i. En mann som har forkynt i en årrekke til sitt eget folk at han aldri vil gi fra seg land, blir ikke populær når han gjør det stikk motsatte. Nåværende PA-president Mahmoud Abbas har gjort alt for lite for å utfordre arven etter Arafat, hevder han.
– Israel og det internasjonale samfunnet har skyld i at de ikke har kommet med krav om at han gjør det og for at de ikke har brukt all sin makt på å marginalisere dem som fremmer hat og støtte opp om dem som ønsker samarbeid og forsoning.
– Dette er sirkelen som vi må ut av, dersom vi om 20 år skal befinne oss på et tryggere og roligere sted. Klimaet er nødt til å endres, ved å endre det som blir lært bort, det som blir skrevet og det som blir kringkastet. Slik at dersom en ulovlig palestinsk arbeider vil drepe en israelsk soldat, vil hans eget folk forsøke å forhindre det. Slik at hvis en palestinsk skarpskytter tar opp riflen sin på Hebrons fjellsider og sikter på en ung sersjant ved en IDF-post, vil de rundt ham blande seg inn og forhindre drapet, ikke hjelpe med å skjule ham etter at handlingen er gjennomført, avslutter han.