Selv om det ofte framstilles slik, er det ikke den økonomiske krisen på Gazastripen som har skapt den palestinske voldsbølgen. Det er omvendt: Det er den utbredte volden som har forårsaket stripens humanitære krise. Så lenge Gazastripen fortsetter å bli styrt av Hamas’ jungellover, kan ikke et palestinsk sivilsamfunn, enda mindre en levedyktig stat, utvikle seg, skriver professor Efraim Karsh ved Begin-Sadat Center for Strategic Studies.
«Ingen klisje har vært mer dominerende i diskusjonen om situasjonen på Gazastripen enn forestillingen om at palestinsk vold er et resultat av den vanskelige økonomiske situasjonen. Etter nok en runde med væpnet konfrontasjon mellom Hamas og Israel tok det ikke lang tid før media, utenrikspolitiske eksperter og politikere verden over tok til orde for en umiddelbar rehabilitering av Gaza og pekte på det som årsaken til problemene. Selv høytstående medlemmer i det israelske forsvaret har uttalt at en «ikke-militær prosess» med humanitær nødhjelp kan føre til en stor forandring i situasjonen på Gazastripen.»
Den konklusjonen deler ikke professor Karsh. Han mener en slik tankegang både er ubegrunnet og helt motsatt av hva som faktisk er realiteten. Han mener det er terrorismen og volden på Gazastripen som forårsaker den økonomiske krisen – ikke omvendt. Han peker på at det er en rekke nasjoner og grupper som er i en langt verre økonomisk og politisk situasjon enn palestinerne, uten at de velger å ty til vold og terror av den grunn.
«Det er heller ingen årsakssammenheng mellom økonomiske problemer og den mengden vold vi ser på Gazastripen. Tvert imot: I den moderne verden er det ikke de fattige og undertrykte som har utført de verste terror- og voldshandlinger, men snarere de militante spydspissene fra utdannede og rike samfunn – de som er oppvokst i vesten og deres Midtøsten-kollegaer.»
Karsh trekker fram Yasser Arafat som et eksempel. Arafat var ingeniør og hans terrorist-rival George Habash, som var en «pioneer» innen flykapring, var lege. Hassan al-Banna, grunnleggeren av Det muslimske brorskap, var lærer. Terroristene bak 11. september-angrepet, og spesielt deres leder multimillionæren Osama bin Laden, var ikke en gjeng med fattige arbeidere eller bønder drevet av håpløshet og desperasjon. Dette var utdannede fanatikere motivert av hat og ekstreme religiøse og politiske idealer.
«Hamas er heller ikke et unntak fra denne regelen. Ikke bare er lederne høyt utdannet, men de har også strukket seg langt for å utdanne sine medlemmer gjennom overtakelsen av det Islamske universitet i Gaza. Det bruker de til å indoktrinere nye generasjoner militante og terrorister,» skriver professoren.
Denne tilbøyeligheten til vold blant utdannede og bemidlede i det palestinske samfunnet kommer tydelig fram av identiteten til de 156 menn og åtte kvinner som sprengte seg selv i luften i israelske byer i løpet av den andre intifadaen. 525 mennesker, de aller fleste sivile, ble drept av de 164 selvmordsbomberne. Disse terroristene var ikke en gjeng med fattige bønder, men var langt mer utdannet enn de fleste palestinere.
«En omfattende studie av selvmordsbombere fra Hamas og Islamsk Jihad fra slutten av 80-tallet til 2003 viste at bare 13 % av terroristene kom fra fattige kår, sammenlignet med 32 % av palestinerne generelt. Mer enn halvparten av selvmordsbomberne hadde gått på høyere utdanning, sammenlignet med bare 15 % av befolkningen generelt», skriver professor Karsh.
Undersøkelser på 90-tallet viste at det var stor støtte til de pågående fredsforhandlingene, og sterk motstand mot terrorisme, blant de fattigere og mindre utdannede i det palestinske samfunnet – som representerer det store flertallet av befolkningen. De utdannede var derimot mer tilbøyelige til å støtte terrorisme – og langt færre støttet fredsprosessen med Israel.
«Det er ikke sosialøkonomisk fortvilelse, men den totale avvisning av Israels rett til å eksistere, en tankegang som PLO og Hamas har spredt utover Vestbredden og Gaza de siste 25 årene, som ligger til grunn for den ubarmhjertige anti-israelske volden som kommer fra disse områdene. Det er også grunnen til den økonomiske stagnasjonen og nedgangen de opplever.»
Da Oslo-avtalen ble signert i 1993, var forholdene på Vestbredden og Gazastripen langt bedre enn i de fleste arabiske stater – til tross for en enorm nedgang i økonomien som følge av den første intifada (1987-1993). Men bare seks måneder etter at Arafat og PLO fikk selvstyre på Gaza var levestandarden sunket med 25%. Over halvparten av alle beboerne på Gazastripen mente de hadde det bedre under israelsk styre. Selv da Arafat startet den andre intifada i 2000, var palestinernes inntekt per innbygger nesten dobbelt så høy som i Syria, mer enn fire ganger så høy som i Yemen og 10 % høyere enn i Jordan – en av de mer suksessfulle arabiske statene.
«Da Arafat døde i november 2004, hadde hans terrorkrig gjort at denne inntekten var en brøkdel av hva den tidligere var. Da var palestinernes bruttonasjonalprodukt per innbygger 35 % lavere enn før september 2000, arbeidsledigheten var mer enn doblet og en rekke palestinere endte opp i fattigdom og håpløshet.»
I dag er det et stort økonomisk gap mellom det palestinske samfunnet på Vestbredden, som kontrolleres av selvstyremyndighetene, og Gazastripen, som styres av terrorgruppen Hamas. Mens det har vært relativt rolig på Vestbredden etter den andre intifadaen, er Gazastripen omgjort til et terrorregime av Hamas. Det har ført til flere store kriger.
«Det betyr at så lenge Gaza blir styrt etter Hamas’ jungellover kan ikke et palestinsk sivilsamfunn, enda mindre en levedyktig stat, utvikle seg. Opprettelsen av frie og demokratiske samfunn i Tyskland og Japan etter den andre verdenskrig nødvendiggjorde en sosialpolitisk og pedagogisk transformasjon. Også når det gjelder Gaza vil det først være når befolkningen fjerner sine undertrykkende herskere fra makten, legger bort volden fra det politiske og sosiale liv og aksepterer sameksistens med Israel, at stripen kan se fram til en bedre framtid», avslutter Karsh.
