MIFF har tidligere skrevet om Ella Waweya og andre israelske minoritetskvinner som trosser samfunnets normer og melder seg frivillig til tjeneste i det israelske forsvaret (IDF).
Ella er 34 år gammel og er en uvanlig israelsk-arabisk kvinne. Det lå aldri i kortene at hun skulle skrive historie og bli Israels forsvarets mest dekorerte arabiske kvinne eller markere ti år med frivillig IDF-tjeneste.
På kontoret sitt i Tel Aviv har Ella dekorert veggene med diplomer, sertifikater, familiebilder, arabisk kalligrafi av Koranen, det drusiske flagget, et kors, en kopi av Zohar (jødisk mystikkbok) og flaggene til de arabiske landene som i 2020 signerte de historiske Abrahams-avtalene med Israel. Ella smiler: – Jeg har ikke glemt noen, skriver Jerusalem Post i sitt intervju, som MIFF her bringer et utdrag av:
Ella kommer fra den israelsk-arabiske israelske byen Qalansawe, hvor alle innbyggerne er muslimer. I dag er hun nestleder for den arabiske verden og leder IDFs arabiske kommunikasjonsavdeling. Ella sier: – I mitt område var det ingen IDF-soldater og ingen kvinnelige soldater i det hele tatt. Noen meldte seg imidlertid frivillig til tjeneste i Israels politi.
I Israel er det utelukkende israelsk-jødiske kvinner som har militærtjeneste på lik linje med israelsk-jødiske menn. Av respekt for de lokale tradisjonene i Israels minoritetssamfunn, har ikke minoritetskvinner verneplikt. Minoritetskvinnene har imidlertid rett til å registrere seg for frivillig IDF-tjeneste eller nasjonal tjeneste (Sherut Leumi). Israelsk-jødiske kvinners militærtjeneste starter rett etter at de har fullført videregående skole som 18-åring. Ella ventet med å verve seg til IDF til hun var 24 og hadde en BA i kommunikasjon og en mastergrad i statsvitenskap.
Etter ti år i IDF kan Ella se endringene som skjer i Israels arabiske samfunn, sier hun: – I dag har vi 10 IDF-soldater fra Qalansawe, og jeg tror jeg kan ta æren for det. Jeg kommer hjem i uniformen min og folk stiller spørsmål om IDF. Jeg følger de som velger å bli med i IDF gjennom hele militærtjenesten.
Den andre intifadaen reiste et dilemma for 12 år gamle Ella
– Jeg følte en identitetskrise og vi så bare på Al Jazeera og hørte den amerikansk-palestinske journalisten Shireen Abu Aklehs aggressive rapporter om hva som skjedde. Jeg ville også bli journalist, men ikke som henne. Jeg ønsket å reflektere identitetsdilemmaet mitt. Folk har alltid prøvd å definere meg – enten som en ‘1948-araber’ eller en israelsk araber. Jeg var den eneste som ikke klarte å definere meg selv. Jeg gikk fra å ville bli lege til å ville bli journalist og vise «min side», selv om jeg på det tidspunktet ikke visste hva det var.
Det blå israelske identitetskortet ga Ella svaret
– Alle 16 år gamle israelere får sitt eget identitetskort når de fyller 16 år. Jeg så på den blå fargen og innså at jeg var israeler og måtte gjøre noe med det. Staten Israel hadde gitt meg min identitet, og jeg var på utkikk etter måter å forbinde meg med min israelske identitet. Det var ingen bevissthet om det da, internett var i sin spede begynnelse og følelsene boblet opp inni meg. Jeg klarte ikke å få tankene vekk fra det. Da jeg begynte på BA, meldte jeg meg frivillig til Israels nasjonale tjeneste ved et sykehus. Der spilte jeg sjakk med en av sikkerhetsvaktene på sykehuset, han var en israelsk-beduin og spurte hvorfor jeg ikke hadde meldt meg på IDF-tjeneste. Han satte meg i kontakt med IDFs daværende sjef for deres sporingsenhet med beduinske IDF-soldater. Takket være ham kom jeg inn i IDF. Derfra gikk det bra og jeg ble tilbudt en stilling i IDFs talspersonsenhet. Jeg hadde ingen anelse om at det var så mange funksjoner i IDF og resten, som de sier, er historie.
Ti år senere
– Å melde meg til IDF-tjeneste var den beste avgjørelsen i mitt liv. Det var min personlige avgjørelse, og jeg fikk ikke støtte i lokalsamfunnet mitt. Foreldrene mine trodde jeg studerte og jobbet, først etter halvannet år fant de ut at jeg var i IDF. Ella er ikke den eneste israelsk-araberen som har følt seg tvunget til å holde sin IDF-tjeneste hemmelig for familien og samfunnet. Etter at sannheten kom frem, var heller ikke Ella spart for ubehagelige reaksjoner i familien og nærmiljøet. Etter mange år med tårer, smiler Ella i dag og ser stolt på bildet av moren hennes, iført hijab, som tildeler datteren sin IDF-utmerkelse.
Moren min er helten min
– Moren min har vært gjennom mye og har lidd på grunn av avgjørelsen min. I dag har mamma kreft, og når jeg besøker henne på sykehuset, venter legene på å se meg fordi hun snakker om meg. Nå forstår jeg hvor stolt hun er av meg. Under krigen har hun bedt meg om å følge henne til cellegiftbehandling iført min IDF-uniform.
Stolte søsken
– De er så stolte av meg og de stoler på meg. De tror jeg er en ekspert på alt sikkerhetsrelatert. De ber meg om sikkerhetstips og å løfte tunge ting for dem. Det er et tegn på at IDF har et godt rykte.
Ansvarlig for IDF-kommunikasjon i Midtøsten og den arabiske verden
– Jeg er ansvarlig for sosiale medier og intervjuer med arabiske medier som vi jobber mye med. Vi vil vise dem sannheten om Israel og IDF. Vi snakker på vegne av IDF. Den arabiske verden vil ikke snakke med oss med mindre vi også snakker om massakren mot Israel 7. oktober. Arabiske medier har stor innflytelse på arabernes mening og araberne blir ofte bare eksponert for én side i arabiske medier. Vi jobber for å presentere en annen side og påvirke meningsdannelsen i den arabiske verden, inkl. min mor. Etter å ha sett saudiarabiske nyheter, ønsker hun også å se noen i en IDF-uniform formidle Israels side. På denne måten skaper vi en mer balansert nyhetsdekning.
Om Hamas talerør i media sier hun: – Noen nyhetskanaler er terrorgruppens talerør og formidler deres løgner. For noen måneder siden spredte Al Jazeera løgner om at IDF-soldater hadde voldtatt kvinner i Gaza. En del av arbeidet vårt er å overvåke, analysere og forstå hva som sies i media slik at vi kan tilpasse kommunikasjonen vår. Etter at Al Jazeera spredte den nevnte løgnen om soldatene våre, kom vi med en sterk reaksjon. Kanalens tidligere direktør innrømmet på X (tidligere Twitter) at Al Jazeeras løgn hadde gått for langt – det viser viktigheten av arbeidet vårt.
– Noen ganger bruker jeg ironi og sarkasme når jeg blir intervjuet. Jeg ble intervjuet av det russisk-arabiskspråklige mediet Russia Al-Yawm. Journalisten siterte en undersøkelse som innbyggerne i Gaza mener at Hamas vinner. Jeg svarte: – Selvfølgelig har de vunnet – ved å ødelegge Gazas fremtid, skoler, moskeer og sykehus. Hvis det er en seier, så sier jeg Ahlan wa Sahlan (velkommen, kan brukes sarkastisk på arabisk). Så du skal fortelle meg at de har vunnet? Det vil ta dem flere år å gjenoppbygge Gazas infrastruktur. Hos oss blomstrer ting igjen. Ja, terroristene myrdet og ødela, men vi kan se tilbake, lære leksen vår, omfavne hverandre og gå videre.
Massakren som forente israelere på tvers av religion
– Den virkelige seieren er at krigen har forent oss alle i Israel. Se på våre kristne, beduiner, muslimer og jøder. Vi hjelper hverandre og lager mat til soldatene våre – vi deler den samme smerten.
– I vår kommunikasjon til den arabiske verden viser vi også forskjellen mellom budskapet til Hamas-lederne og virkeligheten deres befolkning lever med i Gaza. For noen dager siden spurte Hamas-leder Khaled Meshaal i Al-Arabiya om noen hadde hørt folk i Gaza klage over situasjonen, men han forstår ikke hva folket hans går gjennom fordi han ikke bor i Gaza.
Vil nå inn i arabernes hjerter
– Vi prøver å nå dem via fengende meldinger. Vi kom opp med et slagord som rimer: ‘Lederne lever i lykksalighet, men folket lever i helvete.’ Folket i Gaza lider fordi lederne deres sitter på pengene fra Qatar og har underjordiske tunneler å gjemme seg i. De sørger ikke for infrastruktur som gagner deres folk. Jeg så et klipp der en jusstudent fra Gaza sa: ‘Drømmen min er tapt’, og det rørte meg virkelig som kvinne, araber og israeler opplært i IDFs høye moral og verdier. Det første vi lærer i IDF er deres etiske retningslinjer. Den høye moralen til IDF står i sterk kontrast til Hamas-terroristene som myrdet, voldtok og kidnappet under massakren mot landet vårt. Jeg kan ikke glemme klippet av en far og hans sønn som fortalte hvordan de hadde voldtatt og myrdet israelske kvinner sammen.
Hun fortsetter: – I min kommunikasjon til den arabiske verden ønsker jeg å nå folk der de er. Jeg henvender meg til den vanlige araberen. Hamas-terroristene er også vanlige mennesker og de forstår språket mitt. Jeg kan flere arabiske dialekter og kan nå folk i flere arabiske land. Jeg vil vekke araberne fra deres tornerosesøvn og åpne opp øynene deres for virkeligheten. Jeg har også invitert noen arabere til kontoret mitt i Tel Aviv. Jeg vil at jentene i Gaza skal være som meg. Jeg vil at de også skal kunne fylle veggene sine med vitnemål, få utdannelse og suksess. De må ikke bli frarøvet drømmene sine. Jeg har filmet flere klipp der jeg snakker direkte til kvinnene i Gaza. Andre ganger sender jeg klippene og meldingene mine til terroristene for å minne dem om at arabiske menn ærer familien. Hvilken ære er det å myrde, voldta, brenne og etterlate mødre og døtre uten hjem? Jeg minner terroristene om at når de vanærer våre kvinner og jenter, vanærer de sine egne familier.
Gaza kunne vært et paradis
– Gaza kunne vært et paradis. Hamas-enklaven har strender, hoteller og villaer, men dette kommer ikke befolkningen til gode. Hva fikk de ut av massakren mot oss 7. oktober? Hva forventet terrorgruppens ledelse ville skje etter at de myrdet over 1200 barn, kvinner, eldre og menn i Israel? Massakren skjedde på den jødiske høytiden Simchat Torah. Jeg har sett et grusomt klipp, filmet av terroristene, av to små israelske barn som løper mot et krisesenter sammen med faren sin. Terroristene myrdet guttenes far foran dem. Barna løp gråtende tilbake til hjemmet sitt, mens en av guttene skrek at han ikke kunne se noe. I mellomtiden blir en Hamas-terrorist sett åpne familiens kjøleskap, ta en Cola og rolig sette seg ned for å drikke den. I et annet klipp hadde terroristene filmet en av dem som ringte foreldrene begeistret for å fortelle dem at han hadde myrdet ti jøder. Foreldrene hans ble stolte av ham.
Budskapet vårt når målgruppen vår, sier Ella og legger til: – I IDF har vi brukt mange ressurser på å flytte innbyggerne i Gaza vekk fra krigsområdene. Det som virkelig beveget oppførselen til folket i Gaza var X-innlegget vårt (tidligere Twitter). Vi ser det samme mønsteret på TikTok, hvor også innbyggere i Gaza følger oss. Jeg følger folks reaksjoner på innleggene våre. Uansett om de er positive eller negative, får vi avgjørende kunnskap og en bedre forståelse for hvordan vi kan forbedre kommunikasjonen til målgruppen vår.
Hvordan arabiske medier manipulerer deres Israel-dekning, utdyper hun: – Al Jazeera er et godt eksempel – intervjuene deres med israelere blir alltid forsinket slik at de kan kontrollere hva som blir sagt. De gjør det med vilje fordi de ikke vil at folk skal høre alt som blir sagt. De intervjuer kun israelere for å vise deres ‘nøytrale’ Israel-dekning, men det er langt fra sannheten. Det er også journalister som avbryter hele tiden. Jeg tror på kraften i samtaler – når du intervjuer folk, la dem snakke og stille spørsmålene du tror folk vil ha svar på, i stedet for å dele dine personlige meninger.
I den arabiske verden er uniformer og medaljer = autoritet, legger hun til: – Folk lytter når de ser oss og vi anses av mange som en gyldig kilde. Vi opplever også at journalister spør om temaer som ikke er IDF-relaterte. Likevel kontakter de oss fordi de vet at de kan stole på oss og informasjonen vi formidler.
Al-Mamadani-sykehuset – et klassisk eksempel på anti-israelsk propaganda, utdyper hun: – Noen minutter etter at sykehuset ble bombet, hevdet Hamas at Israel hadde drept 500 mennesker. Det tok oss tre timer å fordype oss i detaljene og svare på løgnen deres. Det illustrerer at vi ikke sier noe før hendelsen er grundig etterforsket. Det er et enormt press fordi folk vil ha all informasjon umiddelbart, men vi kan ikke uttale oss før vi har undersøkt hendelsen fullstendig. Derfor stoler mange arabiske medier på oss og ønsker å snakke med oss.
– Vi er skapt for å svare på alle spørsmål – også de som er vanskelige å svare på. Vi er i en veldig vanskelig situasjon i Gaza fordi befolkningen blir brukt som et menneskelig skjold. Vis meg sykehus, skoler eller moskeer i USA som skjuler våpen og underjordiske tunneler – det finner du i Gaza, sier hun.
Blir gjenkjent på gaten
– Jeg blir ofte stoppet av folk som kjenner meg igjen. I Paris ble jeg stoppet av en algerisk mann som ville krangle med meg, men det endte med at vi håndhilste og tok en selfie sammen. Jeg tror på rolig og stille samtale og gjensidig respekt. Da jeg var i New York, havnet jeg på en libanesisk restaurant (hva kan du gjøre? – det er vanskelig å finne ekte mat i USA). Hver gang jeg spiste på en arabisk restaurant, ble jeg gjenkjent. I Israel blir jeg også gjenkjent. Det er gøy, men det kommer også an på omstendighetene. Hvis folk vil ha en selfie med meg mens jeg spiser burgeren min, kan det være litt irriterende, ler Ella.
Jeg blir også kontaktet av innbyggere i Gaza, på sosiale medier blir jeg spesielt kontaktet av folk fra Gaza som for eksempel spør hvordan de kan reise vekk fra enklaven. Jeg klarer ikke å svare på alle henvendelser, men for meg og IDF er det viktigste å kunne snakke med folk. Jeg har også møtt folk fra Gaza ved Erez-overgangen. Noen av dem kom for å få medisinsk behandling i Israel, som de takket oss for at vi ga dem, sier hun.
Ellas sterke budskap til verden
– Jeg er en israelsk-arabisk, muslimsk kvinne og IDF-offiser. Det beviser at Israel er et demokrati der vi lever sammen og respekterer hverandres forskjeller. Kom til Israel og se vårt vakre lille land, møt våre fantastiske innbyggere og du vil forstå hvorfor vår krig for å overleve er rettferdig. Ta en tur til Judea og Samaria (Vestbredden) og se hva som skjer når noen sier de er jøder. Du vil raskt forstå hvorfor vi kjemper så hardt for å beskytte det jødiske folket i staten Israel. Som muslim sier jeg: Vi vet hvordan vi skal leve sammen, og det er slik det skal være. Vi må hjelpe hverandre og holde sammen. Når du reiser rundt i Israel, vil du med dine egne ører høre de mange språkene vi snakker i landet vårt. Israel er et mangfoldig lappeteppe av mennesker med en rik kultur og bakgrunn. Israel handler om mye mer enn konflikt mellom arabere og jøder. Israel er et morsomt land og israelerne er morsomme mennesker. Friksjonen mellom oss skjer fordi vi er én familie. Massakren og krigen har gjenforent oss som familie. Derfor kaller vi hverandre ‘min bror’ og ‘min søster’ når vi hilser på hverandre.
Artikkelen er skrevet av Rika for miff.dk og bearbeidet for miff.no av Kjetil Ravn Hansen.