Fischer advarte Israel om at slik sikkerhetsgjerdet bygges nå, kan det gjøre en tostats-løsning umulig. Det representerer «et betydelig territorielt krav» på Vestbredden. «Dere vil ikke finne noen palestinsk leder som vil oppgi områdene fra før 1967.» Hvis tostats-alternativet blir borte, vil det bli «fryktelige følger for Israel», sa han. Derimot hadde han forståelse for et gjerde langs grensen fra før 1967. Han oppfordret den israelske regjeringen til å tenke over følgene av dagens gjerde en gang til.
Fischer sa at europeere ikke setter spørsmålstegn ved Israels rett til å eksistere. Israel må fortsatt være militært overlegen, ellers vil landet ikke ha noen mulighet for å overleve.
Angrep på Arafat
Fischer kom med et voldsomt angrep på Arafat, sterkere enn noen annen ledende europeisk politiker har gjort. Han angrep Arafat for å ha ødelagt «fredsleiren» [i Israel] og for å «la alle muligheter gå fra seg».
Det var europeerne som hadde kommet på tanken om å skape en palestinsk statsminister, sa Fischer, og hensikten var «nettopp å redusere Arafats makt». [For mange var det en uventet opplysning. Vi har hatt inntrykk av at europeerne, inkludert Fischer, har forsøkt å styrke Arafat ved besøk og på andre måter.] Da Abu Mazen (Mahmoud Abbas) ble utpekt som statsminister, var det en «reell mulighet» til å gå et gjennombrudd. Fischer sa at det var Arafats skyld at Abu Mazen måtte gi opp. («Skam på Arafat.»)
Fischer sa også at han ikke trodde at Arafat hadde bestemt seg for å bli en nasjonsbygger, ellers ville han ha opptrådt annerledes. [Med andre ord: Arafat er ikke egentlig interessert i en levedyktig palestinsk stat.]
Så langt et referat av utenriksminister Joschka Fischers synspunkter, basert på en artikkel fra Berlin av Douglas Davis i Jerusalem Post 7. desember 2003.
