Som vi har forsøkt å formidle, har tilbaketrekningen fra Gaza vært en smertefull prosess for store deler av det israelske samfunnet. Det gjelder selvsagt aller mest dem som ble direkte rammet:
De jødiske bosetterne som ble rykket opp fra steder hvor de hadde slått rot og nedlagt mye arbeid og kjærlighet. Men også mange av deres venner, i Israel og resten av verden, har hatt en hard tid.
I forbindelse med Yom Kippur – den store forsoningsdagen – har noen gått ut med appeller om samhold. I dagene før Yom Kippur skal man be om dem om tilgivelse som man måtte ha såret eller skadet i året som gikk, og man skal sørge for at man selv er forsonlig innstilt til sine medmennesker.
I forkant av Yom Kippur gikk han som ledet selve tilbaketrekningsprosessen, Yonatan Bassi, ut og bad de bosetterne om tilgivelse som måtte ha lidt unødig.
Mange rabbinere la i sine kommentarer til Yom Kippur vekt på enhet og forsoning. Vi har lest to slike kommentarer. Den ene er skrevet av rabbiner Yuval Sherlo, som tydeligvis var skeptisk til tilbaketrekningen. Den andre er skrevet av «vår» rabbiner, Michael Melchior (tidligere overrabbiner i Oslo), som har støttet tilbaketrekningen. Vi skal her legge hovedvekten på den siste.
Melchior siterer 5. Mosebok 29:10: «I dag står dere alle for Herrens, deres Guds åsyn». Gud er til stede, skriver han, når vi står sammen. Hvis ikke, har han liten interesse.
Det er lett å få overskrifter ved å uttrykke ekstreme meninger. Men prisen er polarisering og uenighet.
Melchior mener at den største kløften i Israel i dag ikke er mellom dem som har ulikt ideologisk syn på tilbaketrekning og andre ting, men mellom de rike og de fattige. 360.000 barn lever i fattigdom. Det er fint at mange tar ansvar i et omfattende frivillig støttearbeid. Men det er trist at mange flykter fra politikken. Det gjorde profeten Jona også – hans bok blir lest i synagogene på Yom Kippur.
Han har noen ord til de religiøse zionistene, de som først og fremst ble rammet av tilbaketrekningen. De har en vidunderlig generasjon av ungdom som er villige til å ofre noe for samfunnets beste, skriver han. Han håper at de klarer å omstille seg og legge mindre vekt på land, mer vekt på vår oppførsel overfor Gud.
Han blir urolig når han hører at noen religiøse jøder bruker slagordet: «Vi vil ikke glemme, vi vil ikke tilgi.» Ved å ikke tilgi gjør vi fremtiden til gissel av fortiden. Det er urettferdig.
Rabbi Sherlo maner til forsoning fra begge sider. Han advarer mot dem som vil benytte anledningen til å knuse taperne. Han mener også at Høyesterett i Israel skaper motsetninger ved å ville kontrollere debatten [blant annet ved å nekte de religiøse og høyresiden å ha nærradioer mens mediene ellers er venstreorienterte, sekulære og europeiske]. Den forsøker også å overstyre det folkets valgte representanter, Knesset, bestemmer.
Den største og farligste kløften mener Sherlo finnes mellom folket og en kombinasjon av penger, makt og medier. Korrupsjon gjennomtrenger de ledende lag av det israelske samfunnet, blant annet ved at politikerne gir jobber til partimedlemmer, ved at mediene er selektive med hensyn til hva de kritiserer og fullstendig knuser meningsmotstandere. Også religiøse ledere har sine svin på skogen, blant annet i form av kalde hjerter overfor kvinner som lider urett.
Det blir spennende å se hvilken vei det israelske samfunnet tar, ikke minst de religiøse zionistene. Det er i hvert fall en frisk og levende debatt der.