I de palestinske områdene har det vært lokalvalg i flere omganger.
I de siste ukene har Hamas og andre islamistiske grupper vunnet lokalvalg på viktige steder på Vestbredden som byene Nablus, Jenin og Al-Bireh. Dette kommer på toppen av store seire for Hamas i Gaza og andre steder på Vestbredden. Israelske etterretningsledere tror at Hamas etter hvert vil få kontrollen i Gaza.
Palestinerne har et valgt styre under ledelse av Arafats gamle parti Fatah (kalt PA, den «palestinske autoriteten»). Det er nå Mahmoud Abbas (også kalt Abu Mazen) som leder det. I den senere tid har Israel redusert kontakten med dette styret.
Grunnen er at det har gjort lite eller ingenting for å oppløse gruppene som driver terror mot Israel. Med hjemmel i det såkalte «veikartet for fred» (som USA, EU, Russland og FN står bak) nekter Israel å gå med på egentlige fredsforhandlinger før dette er gjort.
PA gjør altså ikke noe effektivt mot terror. Med økt innflytelse for Hamas blir det enda verre. For Hamas støtter terror åpent. Da blir det enda mindre sannsynlig med noen forhandlingsløsning i overskuelig framtid.
Det er delte oppfatninger i Israel om hvorfor så mange palestinere støtter Hamas. Noen tror at det er fordi de er enige med Hamas i at det overhodet finnes en stat med jødisk flertall, og at Israel skal bekjempes med alle midler – ikke minst terror. Andre tror at hovedårsaken er at Hamas framstår som en ærlig og effektiv organisasjon som blant annet driver mye sosialt arbeid, i motsetning til PA som er gjennom korrupt og ineffektivt. Men enten hovedgrunnen er slik eller sånn, blir virkningen den samme: Veien til fred blir enda lenger.
Selvmotsigelser i Kadima
Kadima er Ariel Sharons nye parti som han opprettet da han forlot Likud. En lang rekke ledende politikere har meldt seg inn der. De fleste er fra Likud, men også noen fra Arbeiderpartiet. Det kan være vel og bra. Men etter som tiden går og valget nærmer seg, vil partiet måtte avklare noen viktige spørsmål. Det kan være vanskelig nok, så stor avstand som det er mellom politikerne der.
Sharon har gjort det klart at han har som mål å definere de grensene Israel skal ha. Ønsket er at det kan skje i forhandlinger med en seriøs forhandlingsmotpart på den palestinske siden. Men slik situasjonen har vært blant palestinerne til nå, og enda mer slik det ser ut til å bli med et styrket Hamas, ser israelere flest bare en oppskrift på å fastsette en varig grense: At Israel ensidig bestemmer hvor den skal gå.
[Sharon har riktignok sagt at en slik grense ikke kan være varig, bare «langvarig midlertidig», og at palestinerne skal få mer av Vestbredden ved en ordentlig fredsløsning enn de får ved en ensidig israelsk løsning. Svært få tror at det er mulig med noen slags ordning uten nye israelske tilbaketrekninger på Vestbredden. Det sies da også nesten rett ut, for Sharon sier at noen områder av Vestbredden med tett jødisk bosetning skal Israel beholde. Det er da underforstått at andre områder må oppgis.]
Problemet er at offisielle representanter for Kadima benekter at det skal skje noen tilbaketrekninger i det hele tatt på Vestbredden før det blir en varig fredsløsning. Det går dårlig sammen med budskapet om en ny grense, enten den blir «varig» eller «langvarig midlertidig». Få israelere tror at det er mulig å beholde alle jødiske bosetninger. Og mange ønsker det ikke heller. De ønsker noe lignende som i Gaza: Et klart skille mellom hvor palestinere og israelere bor, med en tett sikkerhetsbarriere mellom. Så kan palestinerne velge islamister til å styre seg så mye de vil. – Israelere flest oppfatter tilbaketrekningen fra Gaza som en stor suksess, på tross av Kassam-raketter og evakuerte israelere som ennå ikke har fått ordentlige leveforhold.
«Konstruktiv uklarhet»
Horowitz tror at mange israelere vil godta en slik uklarhet fra Sharon selv, fordi de har stor tillit til at han vil få til noe Israel kan leve med. Men han tror det blir vanskeligere med de andre lederne i partiet. Kadima blir trolig nødt til å si enkelte ting i klartekst. Og det kan bli vanskelig å finne noe alle kan stå for.
Kadima kan kanskje klare seg med uklarhet så lenge Sharon selv sitter ved roret. Men det lille hjerneslaget Sharon nylig hadde, viser at det er risikabelt å bygge politikken på bare en mann. Dersom Sharon ønsker at partiet skal overleve ham, er det viktig å sette ord på hvilken vei Israel må gå for å skape sikkerhet.
