 Hvis vi tenker oss det eksepsjonelle, frimerker som stygg propaganda, som karikaturtegninger, ville vi kanskje trekke fram Nazi-Tyskland som første mulighet. Men det er et stort sprang fra antisemittiske karikaturer til Hitler-rikets merker. Hat og rasisme ble ikke sluppet løs på brevposten, og aldri forekom det noe merke som åpenbart demoniserte fienden. Merkene var anstendige som hos kulturnasjoner. De viste for eksempel «keiser» Adolf, sunn nazi-ungdom og heltemodige soldater. |
  |
Men det eksepsjonelle finnes. Det eksisterer merker som demoniserer fienden – og som dermed avspeiler ideologi og hat i arabiske stater. Stater der ukulturen som har brutt den propagandagrensen Nazi-Tyskland ikke gikk over: I 1965 kom en del merker som mintes de blodtørstige sionistenes grusomme massakre i landsbyen Deir Jassin i 1948.
|
29. november 1947 vedtok FN planen om Palestina – området skulle deles i en jødisk og en arabisk stat, som skulle samarbeide, og Jerusalem-området skulle være internasjonalt. Araberne forsøkte å isolere byen for at den skulle bli en del av arabisk Palestina; for at den jødiske befolkningen i byen ikke skulle gå til grunne, fraktet konvoier forsyninger fra Tel-Aviv/ Jaffa til Jerusalem – konvoier som ble hardt angrepet både i jødisk, arabisk og internasjonalt område.
En av landsbyene nær Jerusalem var Deir Jassin, med ca 800 innbyggere. Menahem Begin regnet Deir Jassin som base for angrep mot konvoiene; derfor gav han ordre om å angripe landsbyen. 9. april rykket ca. 120 mann fra Stern- og Irgun-geriljaen inn i landsbyen. Begin selv var ikke med, men har beskrevet det hele som et regulært slag, der det dessverre omkom mange sivile. Han oppgir fire døde og nær førti sårede blant Stern-Irgun, og ca hundre døde på den andre siden. Araberne «ble overveldet av panikk … Også i resten av landet begynte araberne å flykte i panikk. Ikke det som hendte i Deir Jassin, men det som ble oppfunnet om Deir Jassin, hjalp å stake ut veien til avgjørende seirer på slagfeltet … Alle de jødiske styrkene fortsatte å rykke fram gjennom Haifa som en kniv gjennom smør. Araberne begynte å flykte i panikk idet de ropte: Deir Jassin!» (Begin: The Revolt (1977) s. 163-165.) Så Begin var stolt av det som hendte i Deir Jassin, ikke stolt av en massakre, som han jo benektet, men av at hans menn hadde kjempet redelig.
Noen av de overlevende hadde ganske snart et møte med Hussein Khalidi, som var redaktør for arabisk kringkasting. Han bestemte seg for ikke bare å rapportere øyenvitneberetninger, men å utnytte historien. Til tross for protester fra de overlevende, som sa det ikke var sant, kringkastet han beretninger om voldtekter. Den fabrikerte nyheten var ment å styrke motstandskampen, men i stedet var løgnen med på å skape panikk. (Programmet The 50 Years War, produsert av BBC og vist på NRK; tilgjengelig på DVD).
En Begin-biografi siterer en Haganah-offiser som var øyenvitne. Offiseren, Meir Pael, har berettet om en massakre, ikke planlagt og med kaldt blod, men som et raseriutbrudd i kampens hete. Et øyenvitne forfatteren selv intervjuet, var Muhammed Samur. Han berettet om kvinner og barn som ble skutt og drept med kniv. Han var med på å gravlegge de døde, oppgav antall drepte til 116, og presiserte: «Jeg hverken så eller hørte noe om voldtekter eller angrep på gravide kvinner. Ingen av de andre overlevende fortalte meg noe slikt. Om noen har fortalt deg det, så tror ikke jeg det.» Jair Tsaban, som også var med på å gravlegge ofrene, fortalte: «Jeg så ikke noe som tydet på knivdrap.» To leger, sendt av Jewish Agency for å undersøke likene, rapporterte ingen tegn på mishandling. (Eric Silver: Begin(1984), s. 95).
Også Odd Karsten Tveit nevner Meir Pael som vitne: «Det gikk som Meir Pael hadde fryktet, og han selv ble vitne til det hele. Også noen få palestinere som klarte å gjemme seg, skulle bli skrekkslagne vitner til det som skjedde. Angriperne brukte bajonetter til å kutte opp magene til palestinske kvinner. De stjal smykker fra ofrene. Hvis armbåndet eller ringen ikke gikk raskt nok av, skar de av hånden eller fingeren. Kvinner ble voldtatt og spedbarn drept.» (O. K. Tveit:Alt for Israel (1996), s. 62)
Slik som Tveit har skrevet, ser det ut som om denne beretningen har rot i Paels vitnemål. Men beretningen stammer fra en arabisk kilde, som Tveit oppgir, og som han vel tror såpass på at han lar den være Sannheten. Hverken Muhammed Samur, Jair Tsaban eller legerapporten til Jewish Agency er nevnt i boken, som ikke har motforestillinger mot overdådige beskrivelser av sionistvold i Deir Jassin.
I Dagsrevyen 14. juli 1982 rapporterte Tveit fra en utbombet skole i Sidon: «Jeg går nå gjennom en skole i Saida. Her ligger rester av hender, føtter, tomme sko, og her er store hull, store krater etter flybombing. Her er minst 250 mennesker drept, sier de.» Straks etter denne scenen fikk vi se basketballspillende, israelske soldater og høre Tveits fortsatte kommentar: «Vel tilbake ved fronten mot Vest-Beirut hadde krigen der tatt en pause. De israelske soldatene kunne også nyte roen. Her kunne de lade opp til neste omgang.»
Slik kryssklipping kan være utslag av sjuskete amatørjournalistikk, men her var det nok uttrykk for et bevisst partsinnlegg. Denne manipulerende teknikken har Tveit også brukt i Alt for Israel:
Etter å ha skrevet en side om blodbad, massakre, røveri og mishandling av lik, siterer han en Røde Kors-representant (som var på åstedet to dager etterpå): «Forferdelig, forferdelig» og fortsetter – uten å nevne Begins fremstilling av hendelsen som regulært slag: «Omtrent samtidig kunne Irgun-troppene lese en melding fra sin sjef Menachem Begin: ‘Vi er stolte over den utmerkede ledelsen og kamp viljen i dette store angepet … Fortsett fram til seier. Som i Deir Yassin, så overalt. …’ .» En rimelig, men feilaktig leserkonklusjon: Begin var stolt av massakren, som han hadde gitt ordre om!
Begins redelige formål er ikke nevnt; formålet i Tveits versjon var rett og slett «å ta kontroll over områder som FN hadde tildelt jødene, og i tillegg ta områder utenfor disse. (Uthevet her; Alt for Norge, s. 59.)
Med utvalgte kilder, uten vurdering av sprikende vitnemål, men med klipp og lim er Tveits fremstilling mer trosbekjennelse enn kildekritisk historieforskning.
PLOs versjon gjør Begin til deltager: «Den 9. april 1948 begikk de fanatiske sionistbandene i Palestina en massakre som alltid har vært typisk for israelsk politikk. De israelske bandene Irgun og Stern, ledet av Begin, den nåværende statsministeren i Israel, utførte et barbarisk angrep på landsbyen Deir Jassin …. Sionistbandene angrep fra hus til hus, kastet håndgranater og skjøt på alt som rørte seg. …Terrorbandene stilte opp de overlevende (de fleste var kvinner og barn) og skjøt dem på landsbytorget. Og så, etter en orgie med plyndring, voldtekt og mord, stengte Haganah-enheter i området av Deir Jassin. » (Palestine, nr. 7, 1981, s. 24-25).
Kåre Willoch er på linje med PLO i å forvrenge Begins motiv; som propagandister gjør, unnlater han å sette saken inn i den rette historiske sammenhengen, kampene om Jerusalem og beskytningen av forsyningskonvoiene. «I Deir Yassin hadde jødene … ingen militære mål. Men alle barn, kvinner og menn de kunne finne, ble systematisk avlivet på redselsfulle måter. Grusomheten var så overveldende at jeg ikke skal referere den mer her, bare vise til den nøkterne beretningen i Odd Karsten Tveits grundige og pålitelige bok Alt for Israel. Hensikten med denne og andre massakrer var åpenbart å skremme palestinerne på flukt … den hovedansvarlige for massakren i Deir Yasssin var … Menachem Begin. De som kaller Yasser Arafat «terrorismens far» synes å overse kronologien i begivenhetene. Begins groteske forbrytelser … » (Kåre Willoch:Utfordringer, s. 376-377).
Denne åpenbare hensikten Willoch nevner, står ikke å lese i Tveits bok. Så får det være et åpent spørsmål om Willoch har fått en personlig åpenbaring om hensikten.
Samarbeidet i Den arabiske liga har ikke alltid vært det beste. Men ett er det enighet om: Israel er et aggressivt fremmedelement. Enigheten resulterte i godt filatelistisk samarbeid med 19 Deir Jassin-merker fra Jordan, Libanon, Egypt, Palestina/Gaza, Kuwait, Irak, Jemen, Saudi-Arabia, Syria og Algerie, som skiller seg noe ut med eget motiv.
De fleste merkene ble utgitt på syttenårsdagen, 9. april 1965, men Kuwait gjentok markeringen på 20-årsdagen, i 1968 (se frimerke under). Dolken gjennom Palestina er et billede på hvordan Begins terrorister makabert slaktet sivile, men den kan nok også forstås som en ønske om heltmodig å slakte Israel.
