1. Den store valgdeltakelsen, på mer enn 70 prosent, var motivert av ønsket å bli kvitt Ahmadinejad. Et stort antall kvinner og ungdom deltok. I disse velgergruppene var det ekstra stor interesse for å velge en annen kandidat enn den sittende presidenten.
2. Like etter valglokalene stengte ble Ahmadinejad utropt som vinner, av den sentrale valgkomiteen som er underlagt Ahmadinejads folk.
3. Offisielle iranske medier er underlagt Ahamadinejad og Ayatollah-regimet. Også disse mediene rapporterte om hans store seier like etter valget var avsluttet.
4. Opposisjonskandidaten Mousavi hevder flere millioner velgere ble hindret fra å delta i valget. Han hevder også at det var for få valgsedler for ham flere steder, og at hans observatører ble forhindret fra å komme inn i flere stemmelokaler.
5. Dagen før valget forbød myndighetene bruk av SMS. Nettsteder som tilhørte opposisjonskandidatene ble stengt og medarbeidere til andre kandidater ble trakassert av politiet og regime-lojale militser.
6. Over hele den arabiske verden blir valgresultater manipulert fra å holde politisk islam fra makten. I Iran er det politisk islam som manipulerer resultatene for å holde persisk nasjonalisme nede.
7. Egypts president Hosni Mubarak har planlagt sine egne valgseire fem ganger allerede, alltid med resultater rundt 65 prosent, mer eller mindre. Hva var det Ahmadinejad fikk?
8. Den reform-vennlige kandidaten Mehdi Karrubi fikk 0,8 prosent. Dette tallet ble tatt ut av luften for å ydmyke ham. Revolusjonsgardens legendariske leder, Mohsen Rezaeei, fikk 2,3 prosent i følge valgkomiteens resultater. Også dette lave resultatet ble oppdiktet for å spille ham ut over sidelinjen.
9. Det iranske folket er ganske enkelt «overlykkelige» over veksten i økonomien, den lave arbeidsledigheten, slutten på internasjonal isolasjon og Irans utmerkede internasjonale image. Det var derfor folket skal ha strømmet ut for å stemme på ham som har gitt dem disse «gode resultatene» – Mahmoud Ahmadinejad.
10. Ayatollah-regimet frykter at det skal framstå en Gorbatsjov fra deres egne rekker, en som gjennomfører reformer fra innsiden. Det var derfor tryggest å la Ahmadinejad fortsette som før.
– Hva forteller alt dette, spør Bechor til slutt. Det forteller om Irans svakhet, deres fryk for sannheten og spesielt deres frykt for hva som er i vente.
