Dette er dagen da det ikke nytter å lyve. Status ble det verst tenkelige; makten, volden, naiviteten og feigheten hadde vunnet. Potensialet lå i de historiske hendelsene etter 1. verdenskrig, intensjonene hos noen ganske få fikk vokse i fred inntil bølgen av stormannsgalskap ikke var til å stoppe, og resultatet ble for Norges del at de sendte nesten halvparten av sin jødiske befolkning i døden fra denne kaia.
Tegnene var mange for dem som ville se, men de fleste valgte den letteste veien og lot menneskedyret styre valget, driften til å tilegne seg nye territorier ved at andre ble jaget, utestengt, retter inndratt, eiendeler stjålet og kroppene tilslutt merket, drept og fjernet. At vi ved kunnskap, debatt, domstoler og straffer forsøker å temme denne siden ved oss selv, har ikke hatt så veldig stor påvirkning. 46 konflikter i verden akkurat nå har potensiale i seg for folkemords-overgrep, forteller forskere. Verken en satan, en gud eller en utenforliggende kraft har «misbrukt» menneskene til å utføre onde handlinger – det må mennesket ta ansvar for selv. Det er egne valg – alltid.
I Norge har det tatt flere generasjoner før den oppblåste krigs-innsatsen, kollaboratørkulturen, og beundringen for det rene germanske i militære, politiske partier, media og bondesamfunn ble erkjent- om de nå har det fullt ut. Det lever overbevisninger i beste velgående blant hvite nordmenn som tillegger jøder både egenskaper og skyld ennå.
Nå har vi et Holocaustsenter, et historiefag og kanskje noen fag til som har tatt det norske Holocaust inn over seg, men det er mange igjen som ikke har det. Massevis av løgn som ligger og venter på å avkles. Massevis av livsnødvendig kunnskap å hente. Men berøringsangsten overfor både den gamle, og nå den nye antisemittismen har vært, og er påfallende. «Vi har liksom ikke trengt å tenke så mye på det – det er jo så få jøder, så da må jo antisemittismen være minimal også. Det er ikke så farlig heller egentlig, de er jo ingen stor trussel her. Dessuten er jo Israel så mye verre enn andre at det ikke er så rart om jøder burde skamme seg og ikke si så mye.» Først de siste årene har man begynt å sette ord på motforestillinger gjennom minnesmerker, forskningsrapporter, i taler og skolebøker.
For myndighetene i de fleste land i Vesten skjønner at jødehat forer ekstremisme også på andre samfunnsarenaer, fremmer sosial uro og forkvakler demokratiet til skade for hele nasjonen, men fordi evnen til å prioritere svekkes i møte med finanskrise, miljøkatastrofer, fattigdom og ikke minst religiøse spenninger, faller satsingen på grunnleggende, langsiktig utdanning og etikk – og konspirasjonene blomstrer igjen.
Her i landet har vi til nå aldri målt holdninger til jøder, holdninger kristne, sekulære eller muslimer har til jøder- eller hva lærere, journalister og politikere gjemmer av fordommer. Kommunikasjons-satelitter og internett spyr ut sitt voldsbudskap i ytringsfrihetens navn og stjeler sårbare ungdommer i global skala- og vi vet altfor lite om hva som fester seg. Med unntak av selvmordsbomberne og terrorceller som alle vet har kommet inn over dørstokken.
Kompleksiteten i våre samfunn er så krevende å forstå at for mange er konspirasjonsteoriene om tingens tilstand mye lettere å svelge. Foreldregenerasjonen, der mange flyter mellom verdensdeler uten utdanning, jobber og rotfeste, har gitt fra seg ungene sine til en spaceverden der dårlige holdninger utnyttes og omgjøres av selvutnevnte åndelige ledere – til dårlige handlinger. I dag er vi så vant til regissert løgn gjennom spin doctors, realityTV og forstyrrede politiske og religiøse ledere at når den voldelige islamismen sier at den vil Vesten og jødene til livs – tror vi det ikke.
Andre ideologier som bolsjevismen og nazismen ville også spre seg globalt med sin «sanne samfunnsorden»- og drepte 38 millioner mennesker underveis for å lykkes. Hvorfor skulle ikke islamismen prøve seg? På en dag som denne gjelder ikke politisk korrekthet og det må sies – at akkurat som den gang ligger potesialet der, intensjonen ligger der – men denne gang skal ikke resultatet være det samme.
Vi trenger imidlertid mot, tydelighet, og klare forsvar for klare holdninger for å stoppe dette. Bortforklaringer, pinglete forsøk og ufokuserte tiltak holder ikke. Holde hånden og synge fredsanger er fint – men bare hvis man også tar faenskapen på alvor. Det er noe som er sant og noe som ikke er det. I Norge må Statskirken, frivillige organisasjoner, mediedebatter, politiske uttalelser, paroler i demonstrasjonstog, litteratur, kinofilmer, malerier og læremidler bringe virkelige budskap som inngir balansert kunnskap og ansvar – ikke legitimere verken holdningsløshet eller renspikket antisemittisme.
Holocaust, og jødehatet som førte til det, er helt unikt og må derfor læres om igjen og om igjen for mønsteret til gjenkjennelse og forebygging ligger i dette perspektivet – men lidelsen for alle som opplevde, og i dag opplever overgrep- er lik for alle som individer. Det finnes ikke noe lidelses- eller offerhierarki. Ungene våre trenger å lære begge perspektiver. Må lære empati og motstandsdyktighet.
Heldigvis er det mye som rører seg i Norge nå av konstruktive tiltak fra myndighetene side, og i det sivile samfunn. Nyansene må løftes frem og vi må også se de mange gode mennesker og de flotte programmer. Vi har gode dialoger med moderate venner i alle religiøse leire. Norge er et godt land å bo i for alle landets minoriteter med mange muligheter for vekst og kvalitet. Vi er vekket på mange fronter nå og det skaper samhold, felleskap og håp. Vi trenger det alt sammen i kampen for friheten. Ikke styrt av frykten for hverandre, men av troen på at det er friheten til egne valg som er avgjørende for en god fremtid.
For det skal ikke skje igjen at våre familier blir forrådt, hentet og fraktet som dyr til dødsleirene – fordi majoriteten ikke ville se faren i øynene. På denne kaia ble de deportert bort fra alt de trodde på og hadde kjært. På denne dagen ble leirene frigjort og friheten seiret. Den kampen må kjempes i hver eneste generasjon – i hver enkelt av oss – derfor markerer vi Holocaustdagen.
