Det skapte en voldsom debatt da den israelske ambassadøren til Norge, Raphael Schutz, kalte på Facebook Israel-hateren Ole Ingvald Hansen en etterkommer av Quisling. Norske medier, kommentatorer og politikere gikk til frontalangrep på ambassadøren. Det forstår skribent Eirik Eiglad lite av.
«Jeg forstår ikke at dette er så problematisk. Vi er jo faktisk Quislings barn,» skriver Eiglad i et debattinnlegg publisert hos Aftenposten.
Politikere fra både venstre- og høyresiden kritiserte ambassadøren for uttalelsen. Eiglad mener grunnen til at så mange ble opprørt over uttalelsen, er at nordmenn ikke liker å bli minnet på vår egen antisemittiske historie.
«Nå er det jo selvsagt ikke slik at alle nordmenn er nazister. Det er heller ikke slik at vi nedstammer direkte fra Vidkun selv. Det er ingen i dagens Norge som har direkte skyld i jødeforfølgelsene eller Holocaust. Men vi tilhører den kulturen som muliggjorde tilintetgjørelsen av de europeiske jødene. Det var vårt politi, våre embetsmenn og våre naboer som sendte de norske jødene til sin død,» påpeker han.
Eiglad mener dette ikke er kontroversielt. Det er rett og slett en del av vår historie. Samtidig kritiserer han dem som sidestiller Israels politikk med Nazi-Tyskland, de som hevder det er blodtørst som driver israelerne til å drepe palestinerne og de som mener Israel ikke er en legitim stat. Det var slike påstander fra Ole Ingvald Hansen som ambassadør Schutz reagerte på.
«Schutz mente – helt korrekt – at dette var særdeles usmakelige påstander fremsatt av mennesker som burde vite bedre. For Schutz var det innholdet i disse uttalelsene som beviste slektskapet til Quisling,» skriver Eiglad.
Selv om norske medier påstod det, skrev ikke Schutz at alle nordmenn er etterkommere av Quisling. Han snakket spesifikt til Hansen, som tidligere har sagt at han har en drøm om at Den islamske staten (IS) skal invadere Israel. Eiglad mener derimot alle nordmenn kan kalles Quislings barn.
«Dette er ikke et spørsmål om arvesynd eller kollektiv skyld. Nordmenn i dag har selvsagt ikke skylden for Quislings regime. Men vi har samtidig et helt spesielt ansvar. Det skjedde her, det skjedde hos oss, og dette er noe som angår oss alle. Siden antisemittismen har formet vår historie, bør denne erkjennelsen forme vår fremtid.»
Eiglad peker også på norske kirkeledere som fornekter Israels rett til å eksistere, polakker som fraskriver seg ansvaret for landets dødsleirer og kommunister som ikke har tatt et oppgjør med Stalins antisionisme.
«Vi er barn av tradisjoner og vi er barn av ideologier.», skriver skribenten.
Han mener det er flere hendelser i den norske debatten de siste tiårene som kan forklare de noe krasse uttalelsene fra den israelske ambassadøren.
«Kan det ha vært den grovt antijødiske kronikken Jostein Gaarder skrev i 2006, som mobiliserte hele det intellektuelle Norge til hans støtte? Kan det ha vært de voldsomme antijødiske opptøyene i Oslo 2009, som gikk helt under radaren til det offentlige Norge? Sikter han kanskje til bordingen av Mavi Marmera i 2010, som viste Medie-Norges slagside? Eller kan det ha vært mer nylig, der den veldige norske fagbevegelsen gikk inn for å boikotte verdens eneste jødiske stat?»
Eiglad mener det har skjedd en dramatisk endring i den norske offentlig debatten de siste årene. Standpunkter som er åpenbart antisemittiske og antisionistiske blir i økende grad framsatt og anerkjent som «legitim kritikk». Tidligere var slike holdninger relativt begrenset til ekstreme miljøer.
Han viser til partiet Rødt, som har ønsket å utvise Israels ambassadør. Det venstreradikale partiet mener okkupasjonen startet i 1948, da staten Israel ble opprettet, og at Israel bare er et kolonialistisk brohode i Midtøsten.
«Dette partiet henger fast i tradisjoner som har båret frem notoriske antisionister som Peder Martin Lysestøl og Trond Ali Lindstad. Deres krav om at ambassadøren skal utvises kan derfor ikke tillegges noen vekt. Men disse ekstreme holdningene vinner terreng i Norge, og dette burde bekymre flere enn den israelske ambassadøren. Påstander om at den jødiske okkupasjonen begynte i 1948, at Israel er en apartheidstat, eller at Israels politikk kan sammenlignes med Nazi-Tyskland, er ikke bare feilaktige og usmakelige – de er livsfarlige. Slike holdninger må aktivt motarbeides. Vi er Quislings barn. Ansvaret hviler på våre skuldre,» konkluderer Eiglad.
