På nettstedet til den israelske avisen Yediot Aharonot, Ynet, hadde Sever Plocker en kommentar i april. Det følgende gjengir fritt noen synspunkter fra hans artikkel.
Tidlig på 90-tallet var «det nye Midtøsten» et kjent slagord. Det ble ikke minst brukt av Israels daværende utenriksminister, Shimon Peres. Tanken var at Israel skulle hjelpe de arabiske nabolandene med å modernisere. Israelere kom til konferanser med kart som viste hvordan veier og jerbanelinjer skulle bygges over hele Midtøsten. Med arabiske oljepenger og israelsk ekspertise skulle Midtøsten blomstre. Og alle, ikke minst araberne i hele regionen fra Atlanterhavet til Iran, skulle nyte godt av den revolusjonen israelerne tenkte seg.
Problemet var at de høytflyvende ideene møtte meget liten forståelse i den arabiske verden. De oppfattet det som israelsk arroganse, som økonomisk imperialisme hvor israelerne ville utvide sin okkupasjon uten våpen. Araberne trakk seg inn i seg selv.
Demokratiseringen og globaliseringen gikk dem i stor grad forbi. De sank enda dypere ned i diktaturer med undertrykkelse og korrupsjon.
Demokrati nedenfra?
I september 2000 begynte palestinernes intifada. 11. september året etter kom det store angrepet på World Trade Center i New York. De araberne som styrer intifdaen, og som stod bak angrepene i USA, kjente ikke de muslimske massene. De trodde at de skulle kunne rekruttere tiervis eller hundrevis av millioner muslimer til terrorisme. Men de tok feil.
Omtrent et år etter angrepene i USA, presenterte FN en rapport, skrevet av arabiske intellektuelle. Den sa at den arabiske verden i dag ligger generasjoner bak resten av verden, og la skylden for det på araberne selv. Siden er det kommet to oppfølgingsrapporter som forteller om interne debatter i den arabiske verden. Frøene til demokrati, liberalisme og globalisme var plantet i de arabiske massene. Frøene begynner nå langsomt å bære frukt.
Men dette er helt annerledes enn det Shimon Peres tenkte seg på 1990-tallet. Denne utviklingen har ingen spor etter israelsk innflytelse, og den har ingen forbindelse med USA. Den er et rent arabisk svar på den dårlige situasjonen for de muslimske massene.
Store inntekter
I 1990 kostet det omtrent 4 dollar å utvinne et fat olje. Og det koster ikke så mye mer i dag. Men i 1990 fikk araberne omtrent 10 dollar for dette fatet. I dag får de 40 dollar. Det betyr at de arabiske landene får enorme inntekter. I fjor fikk Saudi-Arabia, Qatar, Kuwait og Golfstatene [det må vel bety Emiratene] mer enn 1100 milliarder kroner. Og så er det jo mange andre muslimske oljestater også. – Og analytikere forutser en pris på 80 dollar per fat.
Men denne gangen er de arabiske massene ikke innstilt på å godta at disse pengene skal gå i lommene på korrupte sjeiker, voldelige diktatorer og råtne eliter.
Plocker mener at det er i stor grad avhenger av israelerne selv om «det nye Midtøsten» vil være for eller imot Israel.
Det skal bli spennende å se hvordan det går, både hvor demokratisk den arabiske verden blir og hvilket forhold den velger til Israel.