Klikk for å bli medlem nå!

Kom til støttemarkering for Israel i Grimstad 25. mai og Ålesund 25. mai. Se andre MIFF-møter.

Annapolis-prosessen – motsatt rekkefølge av Oslo-prosessen

Mens Oslo-prosessen dreide seg om å gradvis bygge opp forholdene "på bakken" slik at det ble tillit mellom israelere og palestinere, forsøker "Annapolis-prosessen" å se bort fra realitetene og skape enighet om en "politisk horisont" først.

Mens Oslo-prosessen dreide seg om å gradvis bygge opp forholdene «på bakken» slik at det ble tillit mellom israelere og palestinere, forsøker «Annapolis-prosessen» å se bort fra realitetene og skape enighet om en «politisk horisont» først.

Konferansen i Annapolis, som vi har rapportert mye om, var storslått. Partene ble fraktet med helikoptre og store bilkortesjer. Fotografene fikk sine opptak og bilder.

Fysisk skille
Flere av de arabiske utenriksministrene ville ikke hilse på Israels representanter. Det var kanskje fint at flere arabiske land møtte opp som en slags støtte til prosessen. Men når man ikke en gang kan hilse på motparten, kan man lure på hva slags fred de tenker seg.

Naive amerikanere
Amerikanerne trodde at det skulle være mulig å forhandle seg fram til en varig løsning, i det minste langt på vei, i løpet av ukene før Annapolis. Men til slutt forstod de at konferansen ikke kunne bli stort mer enn en erklæring om at man ville starte en ny forhandlingsprosess. Målet er nå å få en avtale mens president Bush sitter, dvs. i løpet av et godt år. David Horovitz i Jerusalem Post og mange andre frykter at det ikke blir lett, for å si det forsiktig.

Olmert ønsker avtale
Statsminister Olmert mener at det haster med å få til en avtale med palestinerne. Islamistene er på frammarsj. Han mener at Israel ikke vil klare å bevare seg som en demokratisk stat med stort jødisk flertall uten at palestinerne får en egen stat slik at jødene og palestinerne kan leve hver for seg, i fred og best mulig samarbeid.
Olmert har sagt en rekke ganger at avtalen bør inngås mens president Bush ennå sitter, fordi han er den beste vennen Israel noen gang har hatt i presidentstolen i USA. Men nå nylig sa han at dette riktignok fremdeles er målet. Men går det ikke, så får det bare være. Olmert hadde snakket med alle ledende presidentkandidatene i USA, og tvilte ikke på at Israel kan leve godt sammen med den som etterfølger Bush, samme hvem det måtte være.

Oslo: Små skritt
Oslo-prosessen på 1990-tallet handlet om å foreta en rekke små skritt som skulle forbedre forholdene mellom israelerne og palestinerne og gjøre det mulig å bli enige om de mer vanskelige tingene. Med samarbeid og handel, for eksempel, skulle begge parter være interessert i en stadig utvikling av forholdet.

Det hørtes fint ut, men gikk ikke. Israelerne vil si, og vi er enige, at det først og fremst skyldtes at de palestinske lederne ikke forsøkte å oppfylle sine forpliktelser om å avvæpne og oppløse terror-organisasjonene. Det tvang Israel til å føre krig mot disse gruppene, og dermed ble utviklingen helt annerledes enn forutsatt.

Det ville være helt håpløst å gjenoppta noen «Oslo-prosess» nå. Situasjonen «på bakken» er ille og blir verre og verre: Hamas (som ikke godtar noen fred med Israel) har tatt over Gaza og truer Abbas’ på Vestbredden. Raketter hagler over Israel. Iran gir terror-gruppene våpen og oppmuntrer dem til å fortsette terroren. Nødvendige israelske sikkerhetstiltak har gjort den økonomiske tilstanden for palestinerne uholdbar. Osv. osv.

Varig avtale først
Den nye Annapolis-prosessen skal derfor se bort fra disse triste forholdene og komme fram til en varig løsning som alle parter kan leve med. Håpet er at denne avtalen skal skape en slik optimisme og begeistring at forholdene i det virkelige livet kan kunne tilpasses avtalen.

«Tillitsskapende tiltak»
Abbas har gått med på ideen bak Annapolis. Men det forhindrer ikke at han forlanger strakstiltak fra israelerne. Han sier at han ikke har noen mulighet for å få med seg sin befolkning uten at israelerne gjennomfører en lang rekke «tillitsskapende tiltak»:
Israelerne skal fjerne ulovlige utposter og stanse utbyggingen i bosetningene. Det kunne kanskje gå. De skal gjenåpne palestinske regjeringskontorer i Øst-Jerusalem – de ble stengt fordi de bl. a. var aktive i å organisere «motstandsarbeid».

Så kommer krav som ingen israelsk regjering kan innfri slik situasjonen er nå: Israel skal sette fri alle de palestinske fangene, altså folk som har drept israelere. Dersom palestinerne hadde holdt sin del av avtalene – avvæpne terrorgrupper og hindre mer terror – hadde det kanskje hatt en misjon. Men nettopp det har de palestinske myndighetene ikke gjort. Å sette fanger fri er i mange tilfeller å sette mordere i stand til å fortsette sin virksomhet. Det er umulig.

Et annet krav er at Israel skal fjerne veisperringer på Vestbredden. De palestinske lederne lar terrorgruppene få operere temmelig fritt. Å fjerne veisperringer, er en sikker oppskrift på mange flere drepte israelere, på mye mer «vellykket» terror. USA presser for tiden Israel til å gjøre dette, men det er vanskelig å se hvordan noen israelsk regjering kan gå med på dette i større skala før palestinerne rydder skikkelig opp.

Det samme gjelder kravet om at israelerne skal trekke sine tropper tilbake til de posisjonene de hadde før palestinerne startet sin intifada høsten 2000. Det ville bl. a. være det samme som å tillate at palestinerne får drive den samme produksjon av raketter som de driver i Gaza. Det ville føre til et rakettregn over Jerusalem, Lod-flyplassen m.m. Det er bare det israelske forsvarets sterkt kritiserte tiltak på Vestbredden som forhindrer dette.

Abbas sier altså at han ikke kan drive prosessen uten tiltak israelerne bokstavelig talt ikke kan leve med. Alt tyder på at dette – og mye annet – er en sikker oppskrift på fastlåste standpunkter.

General James Jones
Den amerikanske utenriksministeren Condoleezza Rice blir i økende grad oppfattet som negativ til Israel. Det virker som om hun er meget opptatt av hva saudi-araberne mener. Mange i Israel er bekymret over at hun har utnevnt general James Jones til en slags dommer over hvordan partene overholder «veikartet» og sine forpliktelser. I Jerusalem er Jones oppfattet som «kjølig» til Israel. Det er frykt for at han vil erklære at palestinerne holder sin del av avtalene nesten uansett hva de gjør eller ikke gjør, og at Israels forsvarstiltak kalles brudd på Israels forpliktelser.
Men Israel har mange gode venner i USA, både presidenten selv og mange i Kongressen. Så forhåpentligvis går det bra.

Jødene led mer
Horovitz mener, som så mange andre israelere, at det som først og fremst hindrer en ekte fred, er det fastlåste tankemønstret til palestinerne. De flyktet i 1948. På noenlunde samme tid flyktet hundretusener av jøder også, i Europa, fra Europa og fra arabiske og andre muslimske land. De var blant de heldige – 6 millioner var drept. Flere jøder flyktet fra arabiske land enn arabere fra Israel, og i tillegg kom alle de som flyktet fra Europa og mellom ulike land i Europa.

Arabernes lidelser i 1948 gjør lite inntrykk på jødene. De har opplevd det samme og mye verre ting selv. Ett eksempel: Mens de fleste araberne flyktet innenfor samme språkområde (mange et ensifret antall mil), måtte de fleste jødiske flyktningene starte på nytt med nytt språk og helt ny kultur.

Helt forskjellig tankegang
Men de to folkene har taklet lidelsene helt forskjellig:

Jødene, både i Israel og andre land, har for lengst lagt bitterhet og hevnlyst bak seg og gått inn for å bygge noe nytt i landet de kom til. De har satset på utdanning, på å skape bedrifter, på forskning, på kultur og annen byggende virksomhet. De har ikke drevet terror verken mot Tyskland eller mot noen andre som drepte og/eller jaget dem.

I motsetning til dette har araberne valgt å holde palestinerne i leirer hvor de har dyrket bitterhet, hat og følelsen av å ha lidt urett. Hele tiden skylder de på jødene og nær sagt alle andre enn seg selv. Dette til tross for at araberne har fordrevet nesten alle jøder fra sine land, de fleste til Israel. Jødene ville f. eks. tjene stort på et rettferdig erstatningsoppgjør. Men det regner de ikke med i det hele tatt.

Det aller meste av den lidelsen palestinerne paraderer, skyldes denne holdningen hos dem selv og araberne generelt, og alle dem som støtter dem. De trenger ikke «medfølelse», men klar beskjed om at de må slutte å synes synd på seg selv, og begynne å bygge en stat som kan være verd å bo i, slik jødene har gjort. Går de inn for det, vil de finne at de fleste jødene i Israel og resten av verden er støttespillere.
President Bush oppsummerte målet: Avtalen skal «opprette Palestina som det palestinske hjemlandet, på samme måten som Israel er hjemlandet for det jødiske folket». Et stort flertall i Israel støtter det målet.

Dessverre har Abbas og hans folk fortsatt den samme ufruktbare leksen: Vi er ofrene, Israel har hele skylden, ingen kan vente at vi som er ofre skal stanse terror, osv. Det er det samme som å si at det ikke vil bli noen god løsning, aller minst for araberne selv.

Hovedkilde: «Editor’s Notes» av sjefredaktøren i Jerusalem Post, David Horovitz, på jpost.com 30. november 2007. Vi har også litt fra en artikkel av Caroline Glick samme sted samme dag.

 

Vis at du protesterer på regjeringens anerkjennelse av fantasistaten «Palestina»

  1. Bli medlem av MIFF (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart