«Det er ventet at Israels regjering på søndag vil stemme for en lov som gir opp til 10 års fengselsstraff for personer som distribuerer video- eller lydopptak av IDF-soldater. Så snart loven er godkjent av regjeringen er den garantert et flertall i Knesset.
Slik lød pressemeldingen som den venstreorienterte organisasjonen New Israel Fund sendte ut 15. juni. «Tyrannier legger begrensninger på folks rett til å ta opp [på video] det som skjer rundt dem, det gjør ikke demokratier,» kommenterte Daniel Sokatch, leder i New Israel Fund. Også andre organisasjoner og kommentatorer ytterst på israelsk venstreside var i harnisk.
Noen dager senere kom ekkoene i norske medier.
«Også på andre måter strammer Israel inn mulighetene til å dokumentere brudd på menneskerettighetene overfor palestinske sivile. Regjeringen har lansert et lovforslag som forbyr fotografering av militære, angivelig for å skjerme soldatene,» skrev skribent Siri Wahl-Olsen i Adresseavisen 25. juni.
«Nylig fremsatte et av partiene i Benjamin Netanyahus regjering et lovforslag som vil gjøre det straffbart å fotografere eller filme israelske soldater,» skrev dramatiker Finn Iunker i Klassekampen 26. juni.
Men det kommer aldri til å bli forbudt å filme israelske soldater, påpeker Haviv Rettig Gur, journalist i Times of Israel i en grundig artikkel 4. juli.
«Lovforslaget var fake helt fra begynnelsen, regjeringsutvalget som «godkjente» forslaget la det i virkeligheten dødt, innledende stemmegivning i Knesset var avtalt diktning, Liebermans skryt var en løgn og de venstreorienterte aktivistenes oppstandelse [pearl-clutching] var en demonstrasjon av tilsvarende uærlighet eller, enda verre, uvitenhet,» skriver Gur.
Hva skjedde? Og hva skjer? Vil det bli forbudt å filme israelske soldater? Her er Gurs oppsummering i forkortet form.
- Knesset-medlem Robert Ilatov fra det høyreorienterte partiet Israel Beiteinu kom virkelig med et forslag om filmforbud, men han gjorde ikke det fordi han trodde det kom til å bli vedtatt. Han gjorde det for å få navnet sitt i media, og den enkleste måten å gjøre det på er fremprovosere en reaksjon fra venstresiden. «En mengde høyreorienterte lovforslag har kommet, men bare et ekstremt lavt antall er blitt lov. De som er blitt vedtatt har blitt så nedtonet før de ble godkjent som lov at de ikke har blitt håndhevd, ofte fordi den endelige versjonen ble fremforhandlet av lovgiverne på en måte som nettopp skulle sikre at de ikke kunne bli håndhevd.»
- Den eneste grunnen til at Ilatov foreslo et filmforbud av soldater, var at det aldri kunne bli lov. Teksten var skrevet med «mer enn den vanlige inkompetansen», og forbudet ville rammet høyreorienterte grupper like sterkt som venstreorienterte.
- Et filmforbud av soldater ville være umulig å håndheve. Alle israelere og palestinere har et mobilkamera i lommen, i tillegg til 3,5 millioner besøkende turister.
- Derfor hadde Ilatov, ifølge Gur, allerede godtatt å legge lovforslaget dødt da New Israel Fund kom med sin uttalelse 15. juni.
- I et møte i regjeringens lovkomité 17. juni ble lovforslaget endret. Teksten forbyr ikke lenger filming av IDF-soldater. Nå strammer loven inn straffen for dem som hindrer soldater i sitt arbeid fra 1 år til 3 år (slik strafferammen allerede har vært for å hindre politi i deres arbeid). De som måtte reagere på dette, kan beroliges med at ingen, ifølge søk i juridiske arkiver, noen gang har blitt dømt for å hindre IDF-soldater i sitt arbeid. Filming er med andre ord fullt lovlig, med mindre det skjer i kombinasjon med annen aktivitet som hindrer soldater i deres arbeid.
- 20. juni fikk Ilatovs første forslagstekst med forbud likevel et knapt flertall i første stemmerunde i Knesset. Det skjedde bare fordi Likuds regionminister Tzachi Hanegbi forsikret salen om at teksten kom til å bli erstattet med en tekst uten forbud i videre behandling av loven (slik regjeringskoalisjonen hadde blitt enig om tre dager før). Dette var avtalt spill for å gi Israel Beiteinu, partiet til Ilatov og forsvarsminister Avigdor Lieberman, en «seier».
- Selv med endringen som ble vedtatt 17. juni (igjen altså uten forbud mot filming), er det tvilsomt om loven kommer til å gå videre i Knesset-behandlingen (normalt blir en lov votert over minst tre ganger). Saken er ikke satt opp i noen komitémøter eller plenumsmøter, og 19. juli tar Knesset sommerferie. Times of Israel-journalisten tror ingen vil ivre for å ta opp saken igjen til høsten.
- Hvem vant i denne saken? «Lovforslaget [om forbud av filming av IDF-soldater] var ikke ment for å tjene IDF-soldatene. Det var ment for å tjene [Knesset-medlem Robert] Ilatov,» mener Gur. Ved å komme med et ekstremt og upraktisk forslag, pådro han seg vreden og oppmerksomheten til venstresiden og fikk noen minutter i rampelyset. New Israel Fund og andre som reagerte ga ham det han ville. Samtidig ga Ilatov til venstresidens organisasjoner det de trenger – de kan vise til sine bidragsytere, ofte anti-israelske aktivister og organisasjoner i utlandet, at de står opp mot den «ytterliggående» israelske regjeringen.
- Taperne i saken er Israel som helhet og IDF. Israel blir framstilt som om de er et land som kunne hindre sine innbyggere å filme soldater som ikke oppfører seg skikkelig. Israelske soldater blir framstilt som om deres moral og oppførsel er så dårlig at det fortjener ti års fengsel å filme dem.
Som sitatene fra Adresseavisen og Klassekampen viser, er slike lovforslag også en lissepasning til Israel-kritikere i Norge. Men som så ofte ellers viser det seg at de var i offside – i dette tilfellet var hele historien offside.
Relaterte artikler
Finn Iunker ga i 2017 den enkle oppskriften på hvordan man rører sammen mer Israel-hat og lar norske skattebetalere få regningen. Du kan også lære av ham at «jødene utvilsomt er det største problemet».
Senere samme år, forsøkte Iunker seg med å angripe MIFF i Dagsavisen, men han avslørte bare sin egen fantasi og ekstremisme.
Lørdag 29. juli 2017 kommenterte MIFF Adresseavisens forhåndsomtale av et seminar i Kirkens Nødhjelp-regi. «Og hva er tusenkronersspørsmålet som Adresseavisens journalist Heidi Caroline Sævold ikke stiller? Det er: Hvorfor drar ikke Shaqora fra Gaza til Norge via Egypt?» skrev MIFF. «Etter en diskusjon i redaksjonen valgte vi å ikke omtalte at det også finnes en egyptisk grenseovergang,» lød svaret.
