Dette innlegget er skrevet av Roger Hercz, en norsk journalist med base i Midtøsten, og ble først publisert i Nettavisen 6. juni. Vi gjengir det med Hercz sin godkjennelse.
JERUSALEM: Khaled Atef Abu Shuiab er en av de mange drepte på Hamas sin lange, offisielle liste. Bortsett fra at han ble 23 år gammel, er lite kjent om ham. Og, som vi skal se, det er ikke på noen måte tilfeldig.
I takt med at Hamas sin liste har blitt lengre og lengre, har også anklagene mot Israel vokst. I dag, snart åtte måneder etter angrepet mot Israel 7. oktober i fjor, er det i mange kretser tatt for gitt at Israel nå gjennomfører et folkemord, den verste av alle forbrytelser, i Gaza.
Men kan Hamas ha løyet for oss alle, og bedratt en hel verden?
I forrige måned, helt uten forvarsel, nedjusterte FN plutselig tapstallene fra Gaza med en tredjedel. Med det gjorde verdensorganisasjonen det klart at man ikke kunne anse Hamas sine tall som pålitelig.
Ifølge OCHA, FNs organisasjon for koordinering av humanitær innsats, var nå minst 24.000 mennesker blitt drept siden den 7. oktober i fjor inntil maimåned i år, og ikke over 35.000 slik Hamas hevdet. Dette er en dramatisk nedjustering.
Svekkede anklager
Når så mange som en tredjedel av de antatt drepte er fjernet fra listen, blir plutselig anklagene om folkemord svekket. Tilbake i februar, da Hamas sitt eget offisielle tapstall snakket om omtrent 28.000 drepte, innrømmet gruppen at minst 6000 av disse var Hamas-krigere. På samme tid hevdet Israel at minst 12.000 av de drepte var Hamas-krigere.
Hvis en antar at sannheten trolig ligger et sted mellom disse to tallene, vil en få to drepte sivile per militant Hamas-aktivist. Og dette blir da, i det minste inntil februar i år, trolig ikke et folkemord.
Sivile lider en forferdelig skjebne i kriger, men antallet drepte sivile per militant i Gaza blir lavere enn for eksempel i den USA-ledede alliansens krig mot Irak, der fire sivile ble drept for hver militante aktivist.
Men, og dette er langt viktigere, man ser i tillegg andre indikasjoner på at også dette nye nedjusterte FN tapstallet for Gaza trolig er manipulert av Hamas.
For fremdeles er islamistgruppen den eneste kilden til all informasjonen om tapstall i kyststripen.
Vi skal gå gjennom de viktigste indikasjonene, én etter én. For å kunne analysere tallene, må en først se på helseinfrastrukturen i Gaza. Dette er relevant ettersom det er et forhold mellom antallet sårede og antallet drepte i krigen.
Døde og sykehusbehandlede
I hele den palestinske kyststripen var det før krigen, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO), kun 2500 sykehussenger for en befolkning på over 2,1 millioner mennesker. Ifølge det medisinske tidsskriftet Lancet var tallet på sykesenger i oktober noe høyere, 3412 senger.
Men på verdensbasis er dette særdeles lave tall. Dette igjen betyr at sykehusene i Gaza trolig må ha vært fullbelastet allerede før krigen brøt ut den 7. oktober. Det palestinske helsedepartementet har tidligere opplyst at i snitt de siste årene har over 92 prosent av sykehussengene i Gaza vært besatt.
I startfasen av en krig er det rutine at alle som kan det, vil bli utskrevet fra sykehus for å gjøre plass til krigsofre. Men siden antallet senger i Gaza fra før av var usedvanlig lavt, må sykehusene da krigen brøt ut uansett ha vært høyt besatt av innlagte som ikke kan fjernes på grunn av deres sykdomsstatus. Det betyr at antallet ledige senger må ha vært lavt for en befolkning på over to millioner da krigen brøt ut i oktober.
Hamas’ første rapporter
I krigens første måned rapporterte Hamas at minst 10.000 var blitt drept. Ifølge forskere på krigsofre, er det normalt å anta at man per drepte vil se minst tre sårede. I urban krigføring, som i Gaza, vil dette tallet ofte gå opp, slik at en vil kunne få både seks og sju sårede per drepte.
Ifølge Hamas selv var i overkant av 30.000 såret da terskelen på 10.000 drepte ble nådd. Men dette blir da tall som sykehusene i Gaza ikke på noen måte kan ha hatt kapasitet til å ta seg av. Og dette er relevant.
Ifølge en ny sammenlignende svensk forskningsrapport på krigsskader, er nemlig godt over 30 prosent av skadene i krig av en slik art at de krever lengre sykehusopphold. Etter å ha gjennomgått skadebildet fra en lang rekke kriger fra 1973 til 2023, kom Gøteborguniversitetets Senter for Krisemedisin til at 26 prosent av skadene i krig ofte er hodeskader. Brystskader utgjorde rundt 18 prosent av skadene. Mens skader på ryggmargen, for eksempel, utgjorde fire prosent.
Hvis en antar at rundt 30 prosent av de skadde i Gaza denne første måneden alene ville trenge tidkrevende behandling, betyr det at en ville trenge hele 9000 senger til lengre innleggelser alene bare i inngangen til november-måned.
Med rundt 3000 senger i hele Gaza – mange av dem besatt fra før av – er det ikke statistisk mulig at et slikt antall mennesker kan ha blitt behandlet. Her er det avgjørende å vite at sykehusene i Gaza ennå ikke hadde kollapset på dette tidspunktet.
Men ettersom det finnes et statistisk forhold mellom antallet sykehusbehandlede sårede og antallet drepte – ofte minst tre til en – betyr det da at antallet drepte i Hamas sin oversikt heller ikke kan være riktig.

Senere i krigen ble sykehusene i Gaza angrepet av israelske styrker, og mange ble delvis ødelagt. Helsevesenet kollapset. Det var da en så forferdelige scener der sårede palestinere kunne få sine armer eller bein amputert helt uten bedøvelse.
Men på dette tidligere stadiet – etter den første måneden – ble alvorlig skadde ennå ikke avvist ved sykehusene. En måned inn i krigen meldte i stedet Shifa-sykehuset, som er det største i Gaza, at det opererte på 150 prosents kapasitet. I utgangspunktet har Shifa-sykehuset 800 senger, og nå ble ytterligere rundt 400 lagt til.
Skaper tvil
Men det er akkurat dette – at antallet sårede trolig er for høyt, noe som da medfører at antallet drepte også er for høyt – som vekker mistanke blant eksperter i feltet.
– Jeg kan ikke forklare det unormale her, sier professor Michael Spagat fra Royal Holloway-universitetet i London. Han er en av verdens ledende eksperter på tapstall i krig, og han leder organisasjonen Every Casualty Counts, som søker å vise verdighet til krigsofre i verden.
Nettopp fordi krigende parter ofte manipulerer tapstall, har da forskere utviklet slike statistiske beregninger som vi så på nå. Professor Spagat frykter at Hamas kan ha gått så langt som å lage en liste som ikke samsvarer med den virkelige situasjonen på bakken i Gaza.
– Det kan hende at listen er blitt manipulert, og at navn er blitt lagt til som ikke skulle ha vært der, forteller professor Spagat til oss. Organisasjonen han leder, Every Casualty Counts, registrerer alle verdens krigsofre for å kunne gi dem både en identitet og en form for siste verdighet.
Politisk liste
At Hamas nettopp har politiske mål med sin offisielle liste, er klart. Khaled Atef Abu Shuiab, som ble nevnt innledningsvis, ble ifølge Hamas 23 år gammel, og er oppført på listen. Men Hamas skiller ikke mellom sivile og militante, et skille som er avgjørende i enhver krig. 23-åringen er i alderen der han kan ha vært en kriger for de militante gruppene Hamas eller Islamsk jihad.
Men det får ikke omverdenen vite noe om. I stedet er han bare et navn blant andre navn, noe som da forsterker nettopp inntrykket Hamas ønsker å skape – at det praktisk talt kun er sivile som blir drept i denne krigen.
Også andre eksperter har analysert Hamas sin liste, og kommet til likende konklusjoner: At den offisielle listen til Hamas må ha blitt manipulert.
Professor Abraham Wyner, en statistiker fra Wharton-universitetet i USA, har gått gjennom tallene, og for perioden som ble gransket så han et høyst mistenkelig fenomen: Antallet drepte økte med rundt 270 per dag, en konstant han anser som utenkelig i en krig. Professor Wyner antar at Hamas da på forhånd hadde besluttet at antallet rapporterte drepte skulle øke med 270 per dag, og for å holde på dette tallet, ble det «fylt på» med nye kvinner eller barn. Men da fikk man et nytt statistisk problem: For plutselig ble fordelingen mellom drepte kvinner, menn og barn, sa Wyner, fullstendig usannsynlig.
– Hamas rapporterer at 70 prosent av de drepte er kvinner og barn, men har også sagt at 20 prosent er krigere. Dette blir umulig med mindre Israel på en eller annen måte knapt dreper sivile menn i det hele tatt. Eller så må det være slik at Hamas hevder at praktisk talt alle menn i Gaza er Hamas-krigere, skrev Wyner i en artikkel i januar.

Den andre rapporten
Tegnene på manipulasjon er mange; et annet kunne man se i en rapport i desember fra den Genève-baserte Internasjonale Føderasjonen av Røde Kors og Røde Halvmåne.
Den 11. desember, da Hamas hevdet at i underkant av 20.000 var blitt drept, meldte føderasjonen – basert på informasjon de hadde fått fra Røde Halvmåne i Gaza – at ambulansene i Gaza hadde evakuert 11.000 mennesker, inkludert 3500 drepte, til sykehusene.
Riktignok kan sårede og drepte også ha blitt fraktet i for eksempel sivile biler, og sårede mennesker har dødd etter sin ankomst til sykehusene. Men det enorme gapet – fra 3500 drepte i henhold til Røde Halvmåne til rundt 20.000 drepte i henhold til Hamas – på dette samme tidspunktet blir likevel usannsynlig stort.
Ingen bør imidlertid være overrasket over slike funn. At tapstall i krig blir manipulert er ikke noe nytt for professor Erica Charters, en historiker som forsker på tapstall i krig ved Oxford-universitetet.
Tall er politikk
– Ofte tenker vi at tall er noe nøytralt som står over en konflikt, men de er i stedet en del av konflikten, sier professor Charters til oss. Hun har sett på kriger helt tilbake til de britiske og franske imperiene på 1700-tallet.
– Det er helt klart at tall er ment å understøtte politiske holdninger. I stedet for å gi oss svar, blir de verktøy som brukes i debattene, forteller hun til oss.
I tillegg til statistiske beregninger som vi så tidligere, har forskere utviklet en rekke metoder der de på en uavhengig måte da kan prøve å etablere mer pålitelige tall. En metode er basert på at man ankommer etter at en krig er over, og forsøker å telle antallet nye graver i gravlundene.
Undertrykkende regime
I sine 17 år ved makten har imidlertid Hamas aldri omfavnet verken åpenhet eller ytringsfrihet, og palestinere har blitt brutalt undertrykket. Noen åpen opposisjon har ikke vært tolerert. For å kunne ha tillit til Hamas sine tall i denne krigen, må en anta at en ekstremt antidemokratisk islamistisk gruppe faktisk med ett omfavner en nyvunnen åpenhet.
Kanskje er det i dag åpenbart for de fleste at Hamas i det minste har en interesse i å overdrive tapstallene. De høye tapstallene til Hamas har jo uten tvil ført til en sterk diplomatisk isolering av fienden Israel, og ikke minst til et internasjonalt press om en våpenhvile som da vil etterlate Hamas som den fortsatt styrende makten i Gaza til tross for massakren i oktober.
I tillegg skal en ikke glemme at tapstall tidligere ofte har blitt overdrevet i den palestinsk-israelske konflikten. Det kanskje mest kjente eksempelet er det som da ble kalt Jenin-massakren på Vestbredden i 2002. Mens dramaet utfoldet seg meldte fredsforhandleren Saeb Erekat at minst 500 palestinere var blitt drept i Jenin.
Ahmed Abdel Rahman, en annen palestinsk leder, sa snart at Israel hadde drept flere tusen mennesker i det som ble beskrevet som en større massakre. I ettertid viste det seg at 52 palestinere var blitt drept i Jenin, og av disse var 30 militante aktivister. I tillegg ble 23 israelske soldater drept.
FNs godkjenning
Hovedgrunnen, imidlertid, til at Hamas sine tapstall i dag likevel har vunnet fotfeste i verden har en konkret forklaring – og det er fordi både FN og ledende menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch har gått gode for dem. Begge parter har forfektet at Hamas sine tapstall i tidligere kriger har vist seg å være pålitelige. Og dermed skulle man kunne stole på dagens tall.
Men dette blir dessverre i beste fall en manipulasjon og i verste fall en regelrett løgn og et misbruk av moralsk autoritet.
Både FN og menneskerettighetsorganisasjonene er fullstendig klare over at det aldri under Hamas sitt diktatoriske regime har vært mulig å gjennomføre uavhengige undersøkelser av tapstallene etter tidligere kriger. Hvorfor både FN og menneskerettighetsorganisasjoner skulle se i sin interesse å understøtte ekstremist-bevegelsen Hamas sine tall, blir et spørsmål som nå absolutt krever et svar.
Rami Aman er en kjent palestinsk politisk aktivist fra Gaza. Også han bekrefter at det ikke på noen måte har vært mulig, under Hamas sitt overvåkende øye, å gjennomføre uavhengige granskinger i den palestinske kyststripen.
– Det finnes ingen pålitelige tall fra noen av krigene. Ingen uavhengig organisasjon har kunnet komme inn i Gaza og fritt sjekket disse tallene til Hamas. Så dermed har vi ingen pålitelige tall over antallet drepte i krigene, forteller Rami Aman til oss.
Den 46-år gamle palestineren ble i april 2020 kastet i fengsel av Hamas, og hans forbrytelse var at han åpent uttrykte et ønske om fred med Israel, noe som er forbudt i henhold til islamistregimet i Gaza. Etter at han ble løslatt, flyttet han i 2021 til Egypt.
– Jeg er i Kairo, men mitt hjerte er i Gaza, forteller han.
Men nettopp fordi Hamas sine tall i dag virker mer og mer manipulerte, gikk selv det velrenommerte amerikanske nyhetsmagasinet The Atlantic nylig ut med en artikkel under overskriften «The UN’s Gaza statistics make no sense». I artikkelen ble det framhevet som «pinlig» at FN valgte å understøtte tallene fra en «totalitær gruppe».
Et typisk annet eksempel på hvordan FN ofte ukritisk viderefører Hamas sine tapstall, så en i drapet på den Gaza-baserte journalisten Mustafa Ayyash. Den 14. desember i fjor publiserte FNs OCHA en pressemelding der det sto at Ayyash, sammen med åtte av hans familiemedlemmer, var blitt drept i en israelsk bombardering av hans hjem i flyktningleiren Nuseirat. Israel ble sterkt fordømt for mordet. Noen måneder senere, den 21. april i år, kunne imidlertid østerriksk politi melde at Ayyash var blitt arrestert – høyst levende – i Wien.

Men også etter at FN i forrige måned plutselig nedjusterte tapstallene fra 35.000 til rundt 24.000 drepte, har verdensorganisasjonen et forklaringsproblem. Årsaken til at mange tusen ble fjernet fra listen var at de aldri var blitt verifisert som døde. De var blitt lagt til Hamas sin liste kun fordi noen i felten hadde rapportert at de hadde sett dem døde. Og dette ble ikke ansett som troverdig nok av FN.
Men så skjedde det noe merkelig. Bare få dager etter nedjusteringen, besluttet FN å oppjustere tallet tilbake til rundt 34.000 drepte. Det de nå sa var at de likevel antok at rundt 10.000 mennesker lå døde dypt under ruinene rundt omkring i Gaza.
Men hvis ikke det var pålitelig nok å akseptere vitnesbyrd om drepte som var blitt sett, hvordan kunne FN i et jafs fastslå og legge til 10.000 drepte under ruinene uten noen som helst håndfaste bevis? Dette usedvanlige krumspringet minner mer og mer om en ren manipulering, nå fra FNs side.
Alvorlige spørsmål
Men når nettopp tapstallene til Hamas har vært hovedårsaken til et voksende sinne i verden, må disse mange tegnene til manipulering skape nye spørsmål som bør besvares. Hvorfor valgte FN å støtte islamist-bevegelsen Hamas sine tall når verdenssamfunnet for eksempel viser langt større skepsis til tapstallene fra Russland, Taliban eller IS?
Et annet interessant spørsmål er hvorfor andre konflikter i Midtøsten ikke på noen måte skapte lignende sinne i Vesten. I nabolandet Syria er over en halv million mennesker blitt drept de siste årene, og i Jemen, et annet krigsherjet land i Midtøsten, har over 370.000 blitt drept, inkludert 80.000 barn av sult alene. Men en så aldri noen lignende store demonstrasjoner i London, Paris eller Oslo mot disse krigene.
Dominerte global agenda
Sluttresultatet kan bli at et manipulert tapstall fra Hamas har fått dominere en global agenda i åtte måneder.
Av alle, har en fundamentalistisk islamistbevegelse fått dominere dette hjørnet av verdenspolitikken. På toppen av det hele utløste dette en hatsbølge mot jøder som den vestlige verdenen trolig ikke har sett siden 1945.
Hvor mange som faktisk er blitt drept i Gaza vil vi kanskje aldri få vite.
Men denne artikkelen har selvfølgelig ikke til hensikt å undergrave det enorme omfanget av lidelse i Gaza. Det er ingen tvil om at antallet drepte er tragisk høyt.
Rent journalistisk, imidlertid, er det naturlig alltid å sette spørsmålstegn ved myndigheters statistikk eller uttalelser, et behov som ikke blir mindre når myndigheten er direkte antidemokratisk. I tillegg er det heller ingen respekt for de døde hvis listen ikke på noen måte er pålitelig.
Men det går også lenger enn som så.
Professor Spagat, som da har sett det som sin livsgjerning å vise verdighet til verdens krigsofre, sier at krigens virkelige grusomhet aldri kan komme helt fram med mindre man ivaretar en grunnleggende troverdighet.
– Ethvert dødsfall i en væpnet konflikt bør anerkjennes individuelt. Det er det vi prøver på. Dette dreier seg om å minne hvert enkelt individ, sier professoren.