Ekstremismeforsker Cato Hemmingby har skrevet et leserinnlegg i Forsvaretsforum hvor han vurdere hvordan det israelske forsvarets (IDF) bakkeoperasjonen på Gazastripen så langt har gått. Han skriver at IDF på godt og kontrollert vis klarte å dele Gazastripen mellom nord og sør.
Han skriver at byruiner på Gazastripen vitner om slagkraften i luften og på bakken, og at IDF skal minimalisere egne tap. Ingeniørelementer i front er sentrale for klarering av fremrykningsveier, minefeller og tuneller. Pansrede bulldosere måker opp det løse jordsmonnet, og lager voller IDF-styrkene kan bevege og oppholde seg trygt bak.
Stedvis har det vært harde kamper, men mange steder har motstanden vært uventet svak. Hamas har, som i 2014, ikke lyktes å utnytte sine anti-tank kapabiliteter i særlig grad, og IDF anslår nå at halvparten av Hamas sine bataljoner har gått i oppløsning, skriver Hemmingby.
I takt med fremrykningen på Gaza har IDF kunnet dokumentere for internasjonale medier og andre hvordan Hamas bruker sykehus, skoler og moskeer til militante aktiviteter, noe medier tidligere har vært avventende til.
Rakettbeskytningen inn i Israel har fortsatt, men volumet er redusert og vil avta ytterligere med økt territoriell kontroll av Gaza.
Det Israel ikke har lyktes godt nok med er å begrense sivile tap på Gazastripen, og her er årsaksforholdet komplekst. Kommandosentraler, baser og tunneler ved skoler, moskeer og sykehus beskrives. Det samme gjelder rakettoppskytninger fra tettbefolkede strøk, og bruk av sivile som levende skjold, skriver Hemmingby.
Hamas har videreført misbruken av sivile objekter som har krav på særlig beskyttelse i krig, og spiller på omverdenens reaksjon på sivile lidelser – som kommer uavhengig av hva IDF gjør for å unngå dette.
De gambler på at internasjonalt press stanser IDF før Hamas blir for redusert. Påstander om at Israel bryter folkeretten kom tidlig også denne gang. Eksperter på folkerett i væpnede konflikter, som Cecilie Hellestveit og Camilla Guldahl Cooper, har dog vært mer avventende.
Som Janne Haaland Matlary påpeker er det også en betydelig forskjell på systematisk massakrering av uskyldige sivile, og sivile tap som følge av bombing i en militæroperasjon. I prinsippet må hver enkelthendelse granskes, og det kan bare skje etter krigens avslutning. Det man vet med sikkerhet, er at Hamas ikke følger noen regler, forklarer Hemmingby.
Selv om IDFs militære kampanje synes vellykket så langt, er Israels hovedmål enda ikke nådd. Hamas er ved makten, topplederne bak 7. oktober-massakeren lever, de fleste gislene er fremdeles i fangenskap, og raketter skytes fortsatt inn i Israel.
IDF-operasjonen vil derfor fortsette. Den har bred støtte i den israelske befolkningen, som lever i et annet narrativ enn Vesten forøvrig. Jeg observerer selv at israelske medier nærmest utelukkende fokuserer på 7. oktober-massakren, de bortførte og egne styrker på Gazastripen.
Utenfor Israel handler det om de sivile lidelsene og den humanitære situasjonen på Gazastripen. Terroren fra 7. oktober synes mer tilbakelagt, skriver han.
Til slutt spør Hemmingby om Israel kunne gjort noe annerledes i krigen.
Mange utenfor konfliktområdet har en begrenset aktørkunnskap og forståelse for overordnet kontekst, og måten IDF kriger på. Undetegnede har heller ikke registrert at politikere, kommentatorer i media eller andre har presentert alternative tilnærminger IDF kunne ha valgt, med de overordnede målene i behold, skriver han og fortsetter:
Det er trolig ikke andre måter å bekjempe Hamas på for å oppnå nødvendig sikkerhet for Israel sin del. Opplagt rammes uskyldige sivile svært hardt, men dette var Hamas klar over når de gjennomførte massakren 7. oktober – og det er der ansvaret bør plasseres.
