Kjerneinnholdet i Fatahs plattform
En full krigserklæring til Israel, med trussel om «væpnet kamp» osv. Denne kampen vil bli fortsatt uten avbrudd til den zionistiske enheten (Israel) er utslettet og frigjøring av Palestina er oppnådd. Fatahs mål er «frigjøring av Palestina, en full og fullstendig frigjøring; utslettelsen av den zionistiske enheten (Israel) i alle dens økonomiske, politiske, militære og kulturelle ytringer; og opprettelsen av et uavhengig, demokratisk Palestina som skal styre over hele landet Palestina».
I mai 1980 var den viktigste fløyen i PLO, Al Fatah, samlet til møte i Damaskus, på deres fjerde konferanse. Der ble det vedtatt en «politisk plattform».
Redaksjonens kommentarer i kursiverte parenteser.
Vi gir ordet til Al Fatah, den største fraksjonen i PLO, ledet av Yassir Arafat:
Det arabiske hjemlandet har gjennom tidene vært utsatt for utallige koloniale herjetokter(raids), den siste av disse var det koloniale sionistiske raidet på Palestina. (Merk hvordan Israel gjøres til noe midlertidig, til et «raid».)
Dette har skjedd på grunn av at landet vårt historisk sett har vært så strategisk viktig. Denne betydningen har økt i moderne tid, da internasjonal kapitalisme gikk inn i den imperialistiske fasen. Denne fasen har gjort det nødvendig med utbytting og ekspansjonisme, særlig siden olje ble oppdaget i vårt område, oljen er livsnerven for hjula i den vestlige industrien.
For at utbyttinga og kontrollen skulle fortsette måtte det arabiske hjemlandet bli revet fra hverandre og delt opp i små, rivaliserende stater. (Det er altså europeiske imperialister som har skylda for at «det arabiske hjemlandet» er delt i mange stater.) Følgelig ble en politikk med oppdeling i smådeler den grunnleggende normen for imperialismen. Derfor har de europeiske imperialistmakter tydd til å ødelegge de lokale produksjonskreftene, og innlemme dem i det internasjonale kapitalist-markedet. Deres mål har vært å forhindre at de lokale markedskreftene blir forent og at det blir etablert en nasjonalstat. De tydde også til å skape en zionistisk enhet (dvs. Israel, navnet unngås) som en base for aggresjon mot folkene i vår arabiske nasjon. Zionistisk kolonialisme brukte utvisning for å sikre den aggressive basen.
Framveksten av den zionistiske bevegelsen ble fulgt av en todelt historisk prosess, som viste seg i sammenbruddet av føydalsystemet i Europa og den følgende trussel om at den jødiske ghettoen skulle bli oppløst, og på den andre sida av den imperialistiske ekspansjonistbevegelsen. Det ble derfor et interessefellesskap mellom europeisk kapitalisme og jødiske kapitalister, og den «jødiske staten» ble opprettet for å sikre fortsatt imperialistisk utbytting og utplyndring av vårt land. (Sammenlikn dette f. eks. med det faktum at samtlige vestlige land nektet jødene våpen i 1948.)
Fra starten av den jødiske innvandringen på slutten av 1800-tallet har det palestinske folket hele tida forsvart og beskyttet sitt land, særlig etter Balfour-erklæringen (i 1917, hvor britene lovte jødene et nasjonalhjem i Palestina) og opprettelsen av det britiske mandatet i begynnelsen av 1900-tallet.
Palestina har vært vitne til voldsomme opprør og glødende revolusjoner av de palestinske massene mot de britiske imperialistene og de zionistiske innvandrerne. Det palestinske folket har skrevet, gjennom en periode på over tretti år, de mest ærerike kapitlene av heltemot og offervilje. Men den lokale og globale maktbalansen, og den forræderske sammensvergelsen fra de arabiske regimers side brakte over oss den palestinske ulykken i 1948. I sitt eksil, hvor de hadde emigrert og hadde blitt kastet ut, har vårt folk lidd en fryktelig situasjon av ødeleggelse, oppsplintring og oppdeling, og ble utsatt for motbydelige former for ydmykelse og terror. Alt dette varte til den historiske framvekst av vår Fatah-bevegelse i begynnelsen av januar 1965. Dette var begynnelsen til en ny fase i historien til vårt folk og nasjon.
Siden vår bevegelse tror at Palestina er en del av det arabiske hjemlandet, og at det palestinske folket er en del av den arabiske nasjonen, og siden denne troen forutsetter at det zionistiske nærværet i Palestina er en del av den zionistiske aggressive kolonialistiske invasjonen og en imperialistisk ekspansjonistisk base, derfor er den palestinske revolusjonen en fortropp for den arabiske nasjonen i sin kamp for frigjøringa av Palestina. Kampen denne revolusjonen fører er en del av den arabiske nasjonens kamp. Fatah-bevegelsen utgjør den revolusjonære fortroppen til det palestinske folket, og deres kamp er en del av den felles kampen verdens folk fører mot zionismen og verdensimperialismen.
Fatah-bevegelsen er en nasjonal, revolusjonær, uavhengig bevegelse med disse målene: Frigjøring av Palestina, en full og fullstendig frigjøring; utslettelsen av den zionistiske enheten (Israel) i alle dens økonomiske, politiske, militære og kulturelle ytringer; og opprettelsen av et uavhengig, demokratisk Palestina som skal styre over hele landet Palestina, ta vare på de lovlige rettighetene til alle dets borgere på grunnlag av rettferdighet og likhet og uten å diskriminere med hensyn til rase, religion eller overbevisning. Hovedstaden vil bli Jerusalem. (Legg merke til at det her ikke sies noe konkret om hvilke jøder som skal ha rett til å bli statsborgere.)
Styret i denne staten vil være et demokratisk, progressivt samfunn som sikrer menneskerettigheter og sørger for de universelle frihetene til alle sine borgere. Denne staten vil kunne ta aktivt del i arbeidet med å oppnå målene for den arabiske nasjonen, nemlig å frigjøre de forskjellige områdene og å opprette et progressivt, forent arabisk samfunn. (Her sies det altså rett ut at Palestina skal inngå i en større, arabisk stat. Man kan bare lure på hvilken plass jødene skal ha i dette bildet, og hva slags stat PLO vil velsigne den arabiske verden med.). . .
Vår metode for å oppnå våre målsettinger er væpnet folkerevolusjon, det er den endelige og eneste måte å frigjøre Palestina på. Den væpnede kampen er strategi, ikke taktikk. (PLO erklærer seg altså i krig med Israel.) Den væpnede kampen til det palestinske folket er en avgjørende faktor i kampen for frigjøring og for å fjerne den zionistiske enheten. Denne kampen vil bli fortsatt uten avbrudd til den zionistiske enheten er utslettet og frigjøring av Palestina er oppnådd. I vår kamp regner vi med det palestina-arabiske folket som en fortropp og en base, og på den arabiske nasjonen som vår partner i vår kamp og skjebne. Derfor arbeider vi for å møte alle nasjonale styrker som virker på slagmarken gjennom væpnede aksjoner for å oppnå nasjonal enhet og virkelig samhold mellom den arabiske nasjonen og det palestina-arabiske folket, ved at de arabiske massene tar del i kampen innenfor en forent arabisk front.
…. Vi blander oss ikke inn i indre forhold i disse (arabiske) land, og vil ikke tillate andre å blande seg inn i våre saker, eller til å hindre kampen til det palestinske folket for frigjøring av vårt hjemland.
…. Vi prøver også å overbevise de aktuelle regjeringene i verden om å stoppe jødisk innvandring til Palestina som deres bidrag til å løse problemet (på det tidspunktet var innvandringen fra Sovjetunionen betydelig), og til å gå imot alle politiske løsninger som blir tilbudt i stedet for utslettelse av den zionistiske enheten som okkuperer Palestina, og alle planer som tar sikte på å fjerne eller internasjonalisere den palestinske saken, eller plassere det palestinske folket under herredømme av noen andre parter.
I det vi tror på dette, og tar prinsippene, målsettingene og metodene til vår bevegelse som et utgangspunkt, gjør den fjerde generalkonferanse følgende resolusjoner:
1.1 Det palestinske området
5. Å støtte den trossige motstanden fra vårt folk innenfor de okkuperte områdene; å skaffe den nødvendige materielle støtte for å fortsette sin motstand og trappe den opp; å utvikle sine nasjonale institusjoner i alle sine former; å gjøre en ekstraordinær anstrengelse for å styrke båndene med de palestinske massene som bor i områder som er okkupert siden 1948 (dvs. i selve Israel) for å gjøre dem i stand til å motstå intriger som ønsker å skade deres enhet og viske ut deres arabiske identitet.
1.2 Det arabiske området
A: I forhold til massene
3. Å konsolidere forbindelsene med de nasjonale libanesiske styrkene, som står modig i samme skyttergrav som den palestinske revolusjonen, mot fiendene både av det palestinske og det libanesiske folket og den arabiske nasjonen; å samarbeide med disse styrkene for å beskytte enheten og den arabiske karakteren av Libanon (dvs. hindre at de kristne og kanskje shia-muslimene skal få for mye å si).
4. Solidariteten med de libanesiske massene og deres tapre holdning, side om side med den palestinske revolusjonen stilt overfor en krig for å fjerne og utrydde, må bli styrket, beskyttet og utviklet slik at den blir en modell for båndene med massene gjennom hele det arabiske hjemlandet.
6. Å styrke skjebne-solidariteten med det egyptiske folket som har ytt enorme ofre på veien til frigjøring av Palestina; likeledes å øke evnen til de nasjonale og progressive styrkene i Egypt for å gjøre slutt på Camp-David-sammensvergelsen og virkningene av den (det vil si fredsavtalen mellom Egypt og Israel), å få Egypt til å vende tilbake til den arabiske folden slik at den igjen kan ta sin naturlige stilling i lederskapet for den arabiske kampen. (Egypt er det mest folkerike landet i den arabiske verden. Egypterne oppfordres altså til å si opp fredsavtalen.)
B. I forhold til de arabiske regimene
4. Ikke å blande seg inn i våre indre forhold og avstå fra forsøk på å presse noe slags formynderskap eller splittelse på vårt folk, eller forsøke å undertrykke og utnytte det; likeså å avstå fra noe forsøk på å skaffe vårt folk nye hjem noen steder utenfor dets hjemland, Palestina. (Her slår PLO altså fast at man setter seg imot enhver normalisering for palestinere som bor i flyktningeleirer, er statsløse, osv.)
