Søndag 10. desember ble radiogudstjenesten til NRK sendt fra Tromsø domkirke. Det siste minuttet av sin tale brukte domprost Stig Rune Lægdene på å si følgende, gjengitt ord for ord:
«Bli med i denne grunnleggende forventningen; satt på spissen, i håp om et nytt Jerusalem, som vi leste om i en visjon fra Jesaja. Hvor det aldri mer skal høres klageskrik fra byen og ikke være gråt. Denne uka lengre unna enn noensinne. Men selv der, ja nettopp der, skal det også en gang bli annerledes, uten murer og grensekontroller, uten okkupasjon, sier Jesaja. For den dagen, synger trubaduren og Palestina-vennen og ordkunstneren Ragnar Olsen i Tromsø: Den dagen den kommer, den dagen da Jerusalem er fri.»
Fri fra hva? Fri fra terror mot jøder? Fordi det er derfor det nå er murer og grensekontroller i byen.
Det var nok noen klageskrik i byen etter at USA anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad fire dager tidligere, men den som tror at det ikke har vært betydelig verre i hundrevis og tusenvis av episoder i byens historie, kjenner verken Jerusalems gamle eller nyere historie. Menigheten i Tromsø domkirke fikk aldri høre at flertallet av Jerusalems innbyggere gledet seg stort over anerkjennelsen som hadde kommet fra Washington samme uke.
Lægdene snakker om et nytt Jerusalem i lys av endetidsvisjoner om Jesu gjenkomst, og som en religiøs nøytral organisasjon skal ikke MIFF blande seg inn i domprostens teologi og framtidsdrømmer. Likevel er det grunn til å merke seg de politiske budskapene både på og mellom linjene i den radiosendte søndagspreken. Hva betyr det når en «Palestina-venn» synger om et fritt Jerusalem? Fri fra israelsk suverenitet? Fri fra jøder?
Politikken fortsatte inn i den avsluttende menighetsbønnen: «I dag ber vi for fred i Jerusalem. Vi ber om rettferdighet og likeverd mellom palestinere og israelere, og vi ber om at okkupasjonen opphører,» leste en person som ledet forsamlingen i bønn.
Israels kortvarige okkupasjon av Sinai opphørte for snart 40 år siden. Nå er terrorister i den såkalte Islamske stat (IS) aktive i Sinai, der de dreper egyptiske soldater og driver kristne på flukt. Av og til blir det skutt raketter fra Sinai og inn i Israel.
Israels okkupasjon av palestinske storbyer i Jerusalems nærmeste nabolag opphørte på midten av 1990-tallet, da palestinske selvstyremyndigheter fikk kontroll over byene. I retur fikk Israel terroren i den andre intifadaen.
Israels okkupasjon av Sør-Libanon opphørte. Men det ble ikke fred. 17 år senere står det over 100.000 raketter siktet inn mot Israel fra området israelske styrker forlot.
Israels okkupasjon av Gaza opphørte. Men det ble ikke fred, det ble rakettregn.
Palestinerne har fått tilbud om sin egen stat en rekke ganger helt tilbake til 1940-tallet. Israel har foreslått å trekke seg ut av store deler av Vestbredden. Etter en lovlig erobring og okkupasjon i en forsvarskrig, har Israel senere annektert Øst-Jerusalem, men har likevel vist vilje til deling av byen, ikke bare på slutten av Bill Clintons presidentperiode, men også i nyere tid.
Det er palestinerne som hittil har hindret at menigheten i Tromsø er blitt bønnhørt. Det er palestinerne og deres allierte som har lært israelerne en blodig lekse om at slutt på okkupasjon ikke nødvendigvis betyr fred. Jødene i Israel takker nei til en frihet for Jerusalem som betyr frihet til å angripe jøder. Fred kan det bare bli den dagen palestinerne aksepterer at Israel er kommet for å forbli som en jødisk stat med Jerusalem som hovedstad. Det har de foreløpig ikke gjort, og hvis domprosten i Tromsø kjenner noen palestinske ledere som er åpne for tanken, kan han sende oss navn. Ingen av de norske pro-palestinske organisasjonene har kunnet hjelpe oss.
Og helt til slutt: Kirkefolket i Tromsø ber om rettferdighet. Før andre verdenskrig utgjorde jødene en minoritet på opp mot 2 prosent av befolkningen i den arabiske verden. Etter 1948 er jødene blitt jaget og presset ut av hele den arabiske verden, bortsett fra lille Israel som utgjør 0,2 prosent av arealet til de arabiske land. Dette landområdet har det jødiske folket all rett i verden til å beholde.
