Den norske kirkes anti-israelske agenda er omfattende. I 2017 ga Mellomkirkelig råd full støtte til palestinske krav som vil ødelegge Israel og advarte mot «jødisk stat». Mens tusenvis av raketter avfyrt av nazi-inspirerte og antisemittiske terrorister regnet ned over jødene i Israel i mai 2021, oppmuntret Kari Veiteberg, Oslo-biskop i Den norske kirke, til boikott av Israel. Mellomkirkelig råd og andre organisasjoner med sterk tilknytning til Den norske kirke står bak «Kirkeuka for fred i Palestina og Israel». I årevis har dette vist seg å være en uke for ensidig hets og demonisering av Israel, uten rom for å formidle synspunktene til mainstream israelere.
Når det gjelder Iran, derimot, er biskoper og prester forsiktige med pekefingeren. Det er ikke fordi kirkens ledere er ukjent med undertrykkelsen, forfølgelsen, terroren og torturen i Iran. Når de argumenterer for at iranske konvertitter skal få oppholdstillatelse i Norge, kommer det tydelig fram at situasjonen er velkjent.
23. februar hadde preses Olav Fykse Tveit, Oslo-biskop Kari Veiteberg og internasjonal direktør Berit Hagen Agøy et debattinnlegg i Aftenposten med overskriften «Myndighetenes livsfarlige vurdering av konvertering i asylsaker». «Kilder peker på at det er en reell risiko for forfølgelse, selv om man ikke har en ledende posisjon,» skrev kirkelederne.
Dette får Jan Benjamin Rødner, nestleder i MIFFs hovedstyre, til å reagere.
– Dersom DnKs vurdering av risiko ved retur til Iran er korrekt, forteller dette mye om hvilket brutalt og undertrykkende regime Iran er. Det dreier seg om livsfare, lange fengselsstraffer og tortur. Hvorfor er det da slik at DnK forteller dette til norske myndigheter, men tier stille overfor det brutale prestestyret i Iran? Kritikken mot Israel fra DnK er nådeløs og svært omfattende og pågående. Men DnK har ikke kunnet påvise feil ved Israel som på langt nær når opp til hva de beskylder Iran for. Så hvorfor tier de stille med sin kritikk overfor Iran og andre muslimske land hvor kristne er under hardt press? De eneste statene de angriper er Norge og Israel. Hvorfor? spør Rødner.
Google-søk på Iran på nettstedet kirken.no gir 399 resultater. De aller fleste av de første søkeresultatene handler om konvertitters situasjon. I stedet for å kritisere Iran, retter kirkens kritikk seg mot norske myndigheter som ikke alltid gir disse (påståtte eller ekte) konvertittene opphold. Det finnes ikke noen «Kirkeuka for rettferdighet og trosfrihet for minoriteter i arabiske land». Bare en Kirkeuka for ensidig hets av Israel.
Google-søk på Israel på nettstedet kirken gir 2540 resultater. Blant de 20 første søkeresultatene finner man formuleringer som «dyp bekymring for israelske myndigheters plan», «voldsbruken må stanse umiddelbart» og lenke til Mellomkirkelig råds uttalelse fra 2017 hvor det blir advart «mot en utvikling i Israel mot en «jødisk stat», bare for å nevne noen eksempler.
Dobbeltmoralen er skrikende.
Kirkelederne korrigert av UNE
I sin artikkel fra 23. februar siterer kirkelederne fra en høyesterettsdom fra juni i fjor: «I en særlig stilling står uttalelser fra prester i Den norske kirke og fra andre med religionsfaglig kompetanse. Dersom uttalelser fra slike personer gjelder religionsfaglige spørsmål, må de tillegges betydelig vekt.»
I en replikk 3. mars, anklager Øyvind Havnevik, avdelingsdirektør i Utlendingsnemnda (UNE), kirkelederne for «selektiv sitatbruk» – en snill betegnelse på sitatfusk. Han påpekte at preses, biskop og internasjonal direktør unnlot å ta med følgende setninger fra samme avsnitt: «Samtidig er det ikke til å komme bort fra at også prester vil kunne bli påvirket av å ha en nær relasjon til de personene saken gjelder, og at dette kan påvirke deres syn på saken. Det må dessuten tas hensyn til at prester som regel bare vil være kjent med sakens faktum gjennom de opplysningene de har fått fra asylsøkeren eller representanter for denne, og at de derfor normalt ikke vil ha det brede bildet som utlendingsmyndighetene har.»
I dommen heter det videre: «Utover dette er det vanskelig å gi eksakte anvisninger på hvilken vekt presters vitneprov skal tillegges. Det må nødvendigvis bero på en konkret vurdering. Utgangspunktet for bevisbedømmelsen vil være troverdigheten av asylsøkerens forklaring. Jo svakere den er, jo mer skal det til før vitneforklaringer blir avgjørende. Dette gjelder også for forklaringer fra prester og andre med religionsfaglig bakgrunn.»
Det er tydeligvis ikke bare når det gjelder Israel at kirkens ledere er selektive.
- Skriv din kommentar i kommentarfeltet under!
